Det britiske valget er mer enn Labour mot toryer

Labour og De konservative har byttet på å være største og nest største parti i Storbritannia de siste hundre årene. Når alt tyder på at Labour-leder Keir Starmer snart blir landets neste statsminister, er det først og fremst fordi velgere går fra ett stort parti til et annet.

Mens kritikere kaller Starmer kjedelig og lite ambisiøs, har Labour klatret på målingene under hans ledelse. Ved forrige valg fikk partiet 202 av de 650 setene i Underhuset, men nå har de stø kurs mot flertall.

Den 61 år gamle juristen, som tidligere har ledet påtalemyndigheten i England og Wales, er en sentrumsorientert pragmatiker, som har brukt mye krefter på å få bukt med interne stridigheter i det britiske arbeiderpartiet og styre partiet bort fra den langt mer sosialistiske linjen til forgjengeren Jeremy Corbyn.

Konservativ krise

Meningsmålingene har lenge vært dyster lesing for de konservative toryene, som spås å gå på en skikkelig smell etter 14 år ved roret. Statsminister Rishi Sunak tok over et parti og ikke minst en økonomi som var skakkjørt etter Liz Truss' 49 dager som statsminister, den korteste tiden i embetets drøyt 300 år lange historie.

Siden Sunak tok over for snaut to år siden, har han ikke klart å få skuta på rett kurs og overbevise velgerne. Høye levekostnader, et offentlig helsevesen i krise og en omstridt plan om å sende asylsøkere til Rwanda – i tillegg til regjeringsslitasje – er noe av det som gjør at det går mot slutten for landets første fargede statsminister og den første hinduen i 10 Downing Street.

Systemet favoriserer de store

Likevel er det flere andre aktører det er verdt å følge med på, selv om det britiske valgsystemet gjør det svært vanskelig å bryte hegemoniet. De 650 parlamentarikerne velges fra enkeltmannskretser, der det største partiet i hver krets vinner mandatet uansett om de får flertall eller ei.

Mens stor oppslutning lokalt kan gi enkeltmandater, kan et parti få veldig liten uttelling dersom velgerne er mer tynt fordelt over hele landet.

Det ble veldig tydelig da brexitforkjemperne i UKIP fikk 12,6 prosent av stemmene i 2015, men kun ett mandat i Underhuset. Samme år endte Det skotske nasjonalistpartiet SNP opp med 56 av de 650 plassene i Parlamentet etter å ha fått 4,7 prosent av stemmene.

Alle gode ting er åtte?

Mens UKIP i sin tid ble ledet av Nigel Farage, er det som frontfigur i høyrepopulistiske Reform UK at den tidligere brexitgeneralen prøver lykken denne gangen.

Den kanskje største urokråka i britisk politikk tiltrekker seg mange misfornøyde konservative velgere med sin retorikk om «britiske verdier». 60 år gamle Farage vil blant annet stanse «ikke-nødvendig innvandring» og nekte utenlandske studenter å ta med seg barn og partnere til Storbritannia.

Han vil også trekke landet ut av Den europeiske menneskerettskonvensjonen, slik at domstolen ikke kan blande seg når asylsøkere sendes ut av landet, og han vil utsette sluttdatoen for salg av nye fossilbiler.

Farage selv har stilt til valg sju ganger tidligere, men har aldri nådd opp. Reforms forløper Brexit-partiet fikk ett mandat i 2019 – en tory-avhopper – og Reform har i dag én representant i Underhuset – også det en konservativ politiker som har byttet parti.

Varsler skotsk omkamp

En annen 60-åring, John Swinney, ble i mai den tredje lederen av skotske SNP i løpet av et drøyt år. Han gikk til topps etter at Nicola Sturgeon brått trakk seg i fjor i forbindelse med en etterforskning av valgkampfinansiering, som førte til tiltale mot ektemannen hennes.

Partilederen er i dag førsteminister i Skottland, en post partiet har kontrollert siden 2007.

SNPs hovedsak er – som navnet gir en tydelig pekepinn på – skotsk uavhengighet. Swinney har sagt at han vil forsøke å starte forhandlinger med den britiske regjeringen om løsrivelse dersom SNP sikrer seg et flertall av de skotske plassene i Underhuset. Sist gang fikk de 48 av de 59 mandatene.

Han vil også inn i EU og det indre markedet igjen; mens England og Wales stemte for brexit, var det solid flertall for fortsatt medlemskap blant skottene. I tillegg vil SNP-sjefen styrke det offentlige helsevesenet og avvikle det britiske atomvåpenprogrammet, som er basert i Skottland.

En god nummer tre

Liberaldemokratene har århundre lange røtter i britisk politikk, men har bare eksistert i dagens form siden 1988. De siste hundre årene har partiet som regel vært landets tredje største, og fra 2010 til 2015 var de en del av den eneste britiske koalisjonsregjeringen siden krigen.

Ved forrige valg fikk de bare elleve mandater.

Partileder Ed Davey (59) er en politisk veteran som har sittet i Underhuset siden 1997, med et avbrekk på to år fra 2015. Han har vært leder de siste fem årene, men var ikke veldig godt kjent blant briter flest før årets valgkamp. Det har han endret med flere stunt, inkludert et strikkhopp tidligere denne uken.

I tillegg til å satse på helse og omsorg vil partiet blant annet investere i fornybar energi, gi 16-åringer stemmerett og melde Storbritannia inn i EUs indre marked igjen.

Grønn miniputt

Med ett enkelt mandat – Caroline Lucas, som ikke stiller til gjenvalg – er De Grønne ett av de minste partiene i det britiske Parlamentet. De vil oppnå klimanøytralitet innen 2040, samtidig som de skal fase ut atomkraft.

Partiet har også lovet å bruke 24 milliarder pund på isolering av boliger og investeringer i den grønne økonomien. Pengene skal komme fra en karbonskatt, en ny formuesskatt for de rikeste, og økt inntektsskatt for millioner av briter med høy inntekt.

I likhet med mange av sine søsterpartier i Europa har Storbritannias grønne parti to ledere: 38 år gamle Carla Denyer og 42 år gamle Adrian Ramsey.

Nordirsk boikott

Da Underhuset ble oppløst før sommerens valg, var det 17 uavhengige representanter, i all hovedsak avhoppere fra ulike partier.

Fra Nord-Irland møter sju parlamentarikere fra unionistpartiet DUP, to sosialdemokrater, én uavhengig unionist og én fra sentrumspartiet The Alliance. I tillegg har republikanske Sinn Féin sju plasser, men stiller av prinsipp ikke i det britiske Underhuset, der de må sverge troskap til monarken.

Dermed er det i realiteten litt færre parlamentarikere enn de 650 plassene i Underhuset, og på grunn av Sinn Féin trengs det litt færre enn 325 mandater for et parti å sikre seg flertall de neste fem årene.