– Det «alle» i oljebransjen snakker om

Denne artikkelen ble først publisert hos Finansavisen.

De siste årene har vært gode i den norske oljenæringen, ikke minst grunnet skattepakken politikerne la på bordet i forbindelse med covid-19-krisen. Under den gullkantede ordningen har det blitt levert 30 utbyggingsplaner med investeringer på omtrent 400 milliarder kroner. 

Men snart løper insentivordningen ut, og en ny hverdag venter.

– Det «alle» snakker om nå, er at investeringsnivået ligger an til å falle betydelig når virkningene av skattepakken går ut. Det er bare snakk om tre–fire år, sier Klaus Mohn.

Rektoren, som også er professor i petroleumsøkonomi, kjenner oljeindustrien bedre enn de fleste. Før han kom til Universitetet i Stavanger, var han blant annet sjeføkonom i Equinor.

Mohn påpeker at investeringsnivået spiller en nøkkelrolle i Norges viktigste industri. Leverandører og ringvirkninger inkludert sysselsetter den rundt 210.000 personer, ifølge Menon Economics. Jobbene er spredt over hele landet, men ikke overraskende er det flest i Rogaland.

– For sysselsettingen er investeringsaktiviteten kanskje det viktigste. Når investeringene faller, og det skjer mye raskere enn utvinningen, så kommer vi til å merke det hardt, sier rektoren.

– Får mange ledige hender

Ifølge Mohn er køen av prosjekter etter at effekten av skattepakken går ut, moderat, og han mener dette forklarer bransjens sterke motivasjon for å lete. 

– De trenger å modne nye prosjekter, sier han. 

Likevel, og til tross for bransjens iver, synes nedturen uunngåelig.

Mohn er imidlertid forsiktig med å uttale seg om hvilke industrier som kan, eller bør, ta over for oljen.

– Oljeindustrien vil nødvendigvis krympe ganske mye, og da får vi mange ledige hender og mye kapital som må flyttes til andre næringer. Men hvilke næringer det er, det vet jeg ikke. Jeg har kritisert myndighetene for å forsøke å velge vinnere og identifisere enkeltnæringer, så derfor vil jeg ikke gjøre det samme.

– Hvem burde man spørre?

– De jeg tror vet best, er næringslivet selv – jeg skjønner ikke hvorfor jeg eller politikerne skal blande oss opp i det, sier rektoren.

– Drevet frem av særinteresser

Men Mohns kritikk av dagens politikk stopper ikke med dét:

Etter min mening er dagens næringspolitikk i for stor grad innrettet for å holde liv i olje- og gassbransjen, inkludert leverandørindustriene.

– Etter min mening er dagens næringspolitikk i for stor grad innrettet for å holde liv i olje- og gassbransjen, inkludert leverandørindustriene. Det er leverandørindustriene som nå får de nye mulighetene, og det er dét politikken legger til rette for gjennom blått hydrogen, havvind og til dels batterifabrikker.

– Er det problematisk?

– Jeg mener det er en misforstått politikk som er drevet frem av sterke særinteresser i næringen. Man søker opprettholdelse. Næringspolitikken burde vært mer nøytral, og heller fokusere på å skape gode rammevilkår, kompetanseutvikling og dyrke frem innovasjonskultur.

Løsningen på problemet er, ifølge Mohn, å heller se på ressursene i bedriftene og sørge for at de utnyttes best mulig.

– Kanskje skal ressursene ut av selskapene og over i helt nye næringer. Det er det som er omstilling.

– Du mener Norges forsøk på omstilling er halvhjertet?

– Ja, og jeg er heller ikke sikker på om leverandørindustriene skal overleve på sikt. Det er ikke sikkert at dét er det beste for samfunnet; næringene må nedskaleres, og andre må komme til.

«Utvikle, ikke avvikle»

Hvor raskt den norske oljeindustrien bør fases ut, er et av de viktigste, men også mest betente, temaene i den norske samfunnsdebatten.

Ifølge Mohn er det mektige krefter som ønsker å beholde industrien som den er i dag.

– Narrativet om Norges olje- og gassindustri, som blant annet har resultert i mantraet «utvikle, ikke avvikle», tror jeg har opphav i samarbeidskonstellasjonen oljenæringen, fagbevegelsen og regjeringen. Fagbevegelsen og næringsinteressene er spesielt viktige, og hvis de blir enige om hva som skal være fortellingen, så er det ingen politikere som våger å stille seg i veien for dem. Så da blir fortellingen slik de ønsker seg den. Det reflekteres i at NHO og LO har samme fortelling om dette, og den kopieres av myndighetene.

– Medianvelgeren vil ikke ha det

Mohn var medlem av Klimautvalget 2050, som hadde som mandat å utrede veivalgene Norge står overfor for å nå målet om et lavutslippssamfunn i 2050. Rapporten, som ble sluppet høsten 2023, falt ifølge Mohn ikke i god jord.

– Klimautvalget anbefalte regjeringen å lage en strategi for planmessig nedbygging av olje- og gassnæring. Den ble avvist omtrent samme dag som den ble lagt frem. NHO vil ikke ha noe av det, LO vil ikke ha noe av det, og norske distriktsinteresser vil ikke ha noe av det.

– Hva med velgerne?

– Den norske medianvelgeren, som Arbeiderpartiet og Høyre kjemper om, vil heller ikke ha noe av det, og da blir det ikke noe av. Se for deg hvis Jonas Gahr Støre samme dag som rapporten ble lagt frem hadde sagt: «Dette var interessante tanker, dette må vi se nærmere på og komme tilbake til Stortinget med.» Da hadde Høyre benyttet anledningen til å si: «Kom til oss, så garanterer vi fremtiden til olje- og gassnæringen.» Derfor våger de færreste politikerne å vende næringen ryggen – de mener det står for mye på spill, både hva økonomi, aktivitet og arbeidsplasser angår. Og det stemmer jo.

Elektrifisering – alfa og omega for utviklingen

Ifølge Mohn er det lang ledetid i oljebransjen:

– Fra konsesjon deles ut til det blir gjort funn, går det fort fem år, og deretter går det fort ti år før feltet er i produksjon. Det betyr at vi for felt i nye områder snakker om produksjonsstart på 2040-tallet.

Den lange ledetiden kan vise seg å bli en hodepine for bransjen, da det etter 2040 ikke lenger vil være utslippskvoter tilgjengelig. Løsningen er, ifølge mange, elektrifisering – skjønt Mohn er skeptisk:

– En av betraktningene til Klimautvalget 2050 var at det er et tankekors at man bygger ut mer fornybar energi for så å sende den offshore for å opprettholde utvinningen av det som er kjernen i problemet. Derfor advarte vi mot ukritisk elektrifisering, og vi konkluderte med at dette var en dårlig måte å møte energiomstillingen på – at vi heller burde lete etter mer effektive måter å bruke kraften på, som støtter opp om omstillingen i stedet for å forsinke den.

– Hva er de kommersielle implikasjonene av elektrifisering?

Det er en direkte sammenheng mellom viljen til elektrifisering og forventet levetid for enkeltfelt – og for olje- og gassindustrien som helhet.

– Olje- og gassnæringen har jo en sterk egeninteresse her, for alternativet til elektrifisering er kostnadsdrivende tiltak for å holde utslippene nede. Hvis kostnadene stiger, blir færre nye felt lønnsomme, samtidig som gamle felt må stenges ned tidligere. Det er en direkte sammenheng mellom viljen til elektrifisering og forventet levetid for enkeltfelt – og for olje- og gassindustrien som helhet.

Grønne muligheter?

Kapital har tidligere skrevet om hvordan leverandørindustriene til oljenæringen er i ferd med å bli grønnere, spesielt store aktører som Aker Solutions og Aibel. 

Mohn berømmer initiativene, men advarer likevel om skjær i sjøen:

– Det er strålende at en del av leverandørene satser grønt – og med suksess. Likevel er det ikke sikkert at det blir nok oppdrag på fornybarsiden til å opprettholde selskapene slik vi kjenner dem i dag, og det er ikke sikkert at det er et mål heller. Vi må gjerne få frem en leverandørindustri til havvindnæringen, men det er ikke opplagt at vi har så mange fortrinn. Det er en næring som ikke er spesielt lønnsom, og de fleste produsentene er milevis foran oss – ikke minst i Kina.

Likevel tror Mohn Norge kan ha muligheter:

– Der jeg imidlertid tror vi kan ha en mulighet, er innen offshoreinstallasjoner til havvind – gitt at dette i det hele tatt lønner seg. Det gjelder spesielt for flytende havvind, men muligens også for bunnfaste installasjoner. Men jeg er usikker på om vi klarer å produsere billig nok.

Fra skreddersøm til samlebånd

Norske ingeniører har et meget godt rykte internasjonalt, og de norske oljeselskapene er i verdenstoppen innen utvikling og produksjon til havs. Dette gjenspeiles blant annet i at utvinningsgraden på norsk sokkel – rundt 47 prosent – er blant verdens høyeste.

De fleste mener at dette er kompetanse man kan og bør bygge videre på, men Mohn mener overgangen fra olje og gass til fornybar energi kan bli mer krevende enn mange er klar over.

Hittil har leverandørbedriftene levert skreddersøm til en næring med nesten ubegrenset betalingsvilje, men nå skal vi over til samlebåndsproduksjon for en næring med tynne marginer.Klaus Mohn, rektor ved Universitetet i Stavanger

– Hittil har leverandørbedriftene levert skreddersøm til en næring med nesten ubegrenset betalingsvilje, men nå skal vi over til samlebåndsproduksjon for en næring med tynne marginer.

– Det blir noe annet?

– Lavkostløsninger er ikke Norges spesialitet. Det holder ikke å finne gode løsninger, hvis man ikke har en kunde som er i stand til å betale for dem, utdyper Mohn.

Forbereder studentene på et nytt næringsliv

For seks år siden innledet styret ved Universitetet i Stavanger en strategiprosess som blant annet adresserte den grønne omstillingen. Ifølge Mohn ble tre satsingsområder, hvor man mente man hadde gode forutsetninger for å lykkes, identifisert: energi, helse og velferd – og utdanningssektoren:

– Innen disse områdene har vi solid kompetanse, og vi mener utsiktene er gode. Og så vil jeg minne om at vi er et bredt og mangfoldig universitet som ikke bare utdanner til næringslivet; vi har lærerutdannelse, sykepleierutdannelse, vi utdanner økonomer og så videre.

– Hva er deres tilnærming til oljebransjen?

– Vi har blitt tvunget til å gjøre tilpasninger. Da oljeprisen raste for ti år siden, så vi at søknadene falt, og vi tok ned kapasiteten. For å opprettholde interessen for denne typen studier gjorde vi dem mer generelle. Vårt tankesett er at vi må møte økende usikkerhet med mer fleksibilitet; vi må forberede og utdanne studentene på en måte som gjør at de ikke blir låst i en bransje. Vi gir dem en plattform som gjør at de er egnet for flere næringer – men så kan de selvfølgelig spesialisere seg på masterstudiet.

Bachelorstudiet som floppet

Det er imidlertid ikke bare innen de petroleumsrelaterte fagene at interessen svinger.

– For tre–fire år siden fikk vi en oppfordring fra næringslivet i regionen om å utvikle noe innen batteriteknologi. Det var veldig i støtet, og det poppet opp batteriprodusenter både her og der. Så vi etablerte et bachelorstudium i energi- og batteriteknologi. 20 studieplasser.

– Hvordan gikk det?

– Det gikk bra det første året. Det andre året slet vi med å fylle plassene, og det tredje året ble vi tvunget til å sette det på pause.

Ifølge rektoren er det læring i den feilslåtte satsingen.

– Først og fremst viser dette at vi må være varsomme med å respondere på næringslivets behov. Behovene til næringslivet kan være kortsiktige, og de kan dø fort. Vi må tenke mer langsiktig. Den andre observasjonen er at det viser at studentene ser hvilken vei arbeidsmarkedet bærer, og velger utdannelse i tråd med det.

– Hva er det som er attraktivt nå?

– Nå ser vi spesielt høy interesse for siviløkonom- og rettsvitenskapsstudiene våre. Men vi ser også økt interesse for energirelaterte studier – til og med olje- og gassrelaterte spesialiseringer. Det henger nok delvis sammen med utsiktene på arbeidsmarkedet, men dagens 19-åringer er nok heller ikke like opptatt av miljø og energiomstillingen som for fem år siden, avslutter rektoren.