Derfor har Frankrike mistet fotfeste i Afrika

Nå står den franske hæren uten permanente leirer i Vest- og Sentral-Afrika.

Med regjeringer over hele Afrika som i økende grad stiller spørsmål ved Frankrikes militære tilstedeværelse, har Paris stengt eller redusert antallet militærbaser over hele sitt tidligere imperium.

«Spikeren i kista» ble satt forrige torsdag, da de site franske soldatene dro fra basene i Senegal, etter nærmere 65 år med fransk militær tilstedeværelse. Bare den lille nasjonen Djibouti på Afrikas Horn vil være hjem til en permanent fransk hærbase etter torsdagens tilbaketrekning.

Nupi-forsker og Afrika-ekspert Morten Bøås mener Frankrike med dette har mistet sin hevd som stormakt.

Mener Macron er en katastrofe 

Da Frankrike først opprettet militærbassene og skulle komme inn å redde sine tidligere kolonier fra islamistiske opprørsgrupper, var det kjempepopulært, forteller Bøås til ABC Nyheter.

– Men de klarte ikke å rydde opp i det, og etter 2018 ble ting bare verre, sier han.

Da begynte folk å spørre seg selv om hvorfor Frankrike ikke klarte å hjelpe dem. Og i stedet begynte det å dukke opp historier om at det bare var der for å stjele og utnytte de afrikanske landene. Slik begynte misnøyen å gro.

– Det hjelper ikke at Frankrike er arrogant og for eksempel setter noen røde linjer. Som de for Mali som ikke fikk forhandle med jihadistene, siden de var terrorister, sier Afrika-eksperten.

Han er heller ikke nevneverdig imponert over Frankrikes president Emmanuel Macron.

– Macron er jo en katastrofe for Frankrikes Afrika-engasjement. Han klarer å irritere folk med hver uttalelse han kommer med.

– Tipper det smerter

Historisk sett har forholdet til disse landene vært viktig også for Frankrike. 

– Det er det som har gjort dem til en stormakt, og legitimert deres faste plass i FNs sikkerhetsråd, så det er et hardt slag for Frankrike, sier Bøås, som tror Frankrike når ikke helt vet hva de skal gjøre.

– De prøver å pynte på dette retorisk ved å si at de skal satse mer globalt, og snakker om felles militærøvelser med Australia. Men sannheten er at nå er deres hevd som en supermakt borte, og det tipper jeg smerter i det franske utenriksdepartementet.

Bøås mener Frankrike rett og slett har skutt seg selv i foten som en stormakt i Afrika. Særlig nå som Mali, Niger og Burkina Faso alle har snudd seg mot Russland. 

– Det selv om det er enda mindre som tilsier at Russland skal klare å rydde opp og skape fred i regionen. Blant annet har mennekserettighetsovergrep økt markant med det russiske militærengasjementet, både blant regjeringsstyrkene og russiske militære. Det eneste det fører til er at de dytter folk mot opprørerne.

At Mali, Burkina Faso og Niger har brutt med Frankrike har også skapt en vanskelig situasjon utviklingsmessig og humanitært i disse landene.

– Europa var disse landenes handels-, utviklings- og humanitærpartner, nå er mye av dette arbeidet lagt på is, sier Bøås og legger til: 

– Dette betyr at i områdene hvor de verste konfliktene er, har den humanitære situasjonen blitt verre. Dette vet vi ofte fører til at de som står midt opp i det, ikke ser noe annet valg enn å tilknytte seg de ulike opprørsgruppene. 

Rent publikumsfrieri

Når det gjelder Senegal, er det en litt annen historie. For her er det ikke militære ledere som har bedt Frankrike om å dra, men en demokratisk valgt president og en demokratisk regjering. 

– De så bare ikke grunn til å ha Frankrike der lenger. Egentlig er det et rent publikumsfrieri, sier Bøås.

Det er nemlig en ny ungdommelig bølge i flere land i Afrika, deriblant Senegal, hvor misnøyen over kolonimaktene og historien bare øker. At presidenten nå kan be Frankrike dra, kan være en slags «se hva vi kan få til» overfor de unge velgerne.

Men hvis konfliktene i nabolandene fortsetter, kan det også spre seg til Senegal og andre nærliggende land, sier forskeren. Og det er da det begynner å potensielt bli farlig.

En «perfekt storm»

Konfliktene er allerede på fremmarsj i flere områder i Mali og nesten ved grensen mot Senegal. og opprørerne blir bedre og bedre, sier forskeren.

– Det brenner et rødt lys for denne regionen, med de følgene det kan få, og da står vi overfor et helt nytt trusselbilde. 

For skulle dette til slutt spre seg til Senegal, Ghana, Elfenbenskysten og for eksempel Benin, så har disse landene noen av verdens viktigste havner og knutepunkter i det globale handels- og shippingsystemet, forklarer han.

– Så det er utvilsomt skummelt det som skjer. 

Nylig skrev Bøås boken: «Sahel: The perfect storm» («Sahel: Den perfekte stormen»), hvor han diskuterer nettopp dette. 

Sahel er den biogeografiske og klimatiske overgangssonen som ligger mellom Sahara i nord og det sudanske savannebeltet i sør. Over 4,2 millioner mennesker er fordrevet fra sine hjem i denne regionen, ifølge FNs høykommissær for flyktninger.

Det Bøås kaller «den perfekte storm» er kombinasjonene jihadistiske opprør, klimaendringer og statssvikt i regionen.

– Hvis den perfekte stormen treffer, kan det føre til et større regionalt sammenbrudd, som vil ha markante effekter på det internasjonale samfunnet, sier Bøås.

I tillegg til at det vil kunne få følger for shippingtrafikken, spår eksperten nye massive flyktningstrømmer. Også opp nord til Europa.

– Dette trenger ikke å skje, men det kan skje, avslutter han.