Den tyske pasifismens død

Tysklands utenriks- og sikkerhetspolitiske linje siden andre verdenskrig – med fokus på militær tilbakeholdenhet og økonomisk samarbeid – har det siste året blitt sterkt utfordret.

I flere tiår har tyske ledere kuttet i forsvarsbudsjetter, holdt seg unna deltakelse i internasjonale konflikter og unngått å sende våpen til krigførende parter. Sikkerhet skulle være basert på gjensidig økonomisk samarbeid, og krig ble sett på som grunnleggende nytteløst og noe man for enhver pris måtte unngå. Tre dager etter Russlands fullskala invasjon av Ukraina holdt Tysklands forbundskansler Olaf Scholz talen som markerer det historiske vendepunktet i tysk sikkerhetspolitikk.

– Med sitt angrep på Ukraina har president Putin skapt en ny virkelighet. Denne nye virkeligheten krever et utvetydig svar. Det har vi gitt.

Og:

– Putins krig markerer et vendepunkt - og det gjelder også for vår utenrikspolitikk.

14.juni, 2023, presenterte den tyske regjeringen for første gang en nasjonal sikkerhetsstrategi for å møte nye økonomiske, militære og geopolitiske trusler, inkludert klimaendringer. Scholz beskriver strategien som «en stor, stor endring i måten vi håndterer sikkerhetsspørsmål på» skriver The New York Times.

Tysklands rolle under både første og andre verdenskrig, skammen over grusomhetene som ble begått av det nazistiske regimet, den påfølgende delingen av landet og den militære opprustningen som følge av den kalde krigens rivalisering mellom øst og vest – alt dette har satt dype spor i den tyske mentaliteten og gjort pasifismen til en del av den nasjonale identiteten: Å gi etter for alliert press til å sende våpen til Ukraina og endre forsvarsstrategi betyr å gi avkall på hardt innlærte verdier og en kollektiv identitet som har vart i flere generasjoner.

Samtidig, i en tid hvor tyske tanker for første gang siden andre verdenskrig blir utplassert på europeisk jord, og i en annen sammenheng enn som fredsbevarende styrker, har en tyskspråklig film med et tydelig pasifistisk budskap vunnet prisen for beste internasjonale film på Oscar-utdelingen i mars tidligere i år.

Tysk perspektiv

Filmen «Intet nytt fra Vestfronten«», som hadde premiere høsten 2022, utspiller seg under første verdenskrig og følger livet til en ung idealistisk tysk soldat som har meldt seg frivillig til å kjempe ved fronten. Filmen, som er basert på en bok fra 1928 av den tyske forfatteren Erich Maria Remarque, skildrer krigens brutale realiteter mens soldaten gjør sitt beste for å overleve. Fortellingen er inspirert av forfatterens egne erfaringer som tysk soldat i skyttergravene. Nesten 100 år senere har boken fremdeles en sentral plass i tysk litteratur og har i lang tid blitt lest på skoler i Tyskland. Mens det tidligere har vært to amerikanske filmatiseringer av boken, i henholdsvis 1930 og 1979, er filmen fra 2022 første gang historien blir vist på originalspråket og av en tysk regissør.

Et av hovedmålene for regissør Edward Berger var å fange redselen av krig og gi et uheroisk bilde av krigen, men også vise et tysk perspektiv.

– Jeg ser mange amerikanske og engelske filmer (...) men jeg føler at de aldri viser mitt perspektiv, det perspektivet jeg har som tysker. Ikke USAs, som reddet Europa fra fascismen, eller Englands som ble angrepet og trukket inn i en krig mot sin vilje, der soldatene kom hjem, riktignok traumatiserte og psykisk ødelagte, men feiret som helter, der krigen er en hendelse som går inn i den nasjonale psyken som noe samfunnet delvis er stolt av. Hos oss er det stikk motsatt. I vår nasjonale psyke finnes det ikke annet enn skyldfølelse, redsel, terror og ødeleggelse, sa Berger til The Hollywood Reporter i september i fjor.

Bevisstheten om lidelsene verdenskrigene påførte

Pasifisme er ikke et utelukkende tysk fenomen, men ideologien har ikke den samme posisjonen blant andre stormakter.

På minnemarkeringer i både Storbritannia, USA og Russland er det vanlig å minnes de falne fra både første og andre verdenskrig som helter som ofret livet sitt for nasjonen. Der de seirende statene ser en mening med lidelsen, ser de fleste tyskere bare meningsløs slakting og skyldfølelse, en skildring som blir fremstilt i «Intet nytt fra Vestfronten». I motsetning til de seirende maktene, var det vanskelig for mange tyskere å finne en mening i de enorme ofrene de hadde gjort.

8. mai 2020, 75 år etter slutten av andre verdenskrig, var Brandenburger Tor lyst opp med teksten «takk» på russisk, fransk, engelsk og tysk, beskriver Financial Times i en lengre artikkel om Tyskland og pasifismen. Den dag i dag er Tyskland svært bevisst på lidelsene de to verdenskrigene har påført mennesker i Europa.

– Det er ikke som om noen angrep oss, det er vår egen feil. Jeg tror det får oss til å se annerledes på krig. Det er ikke noe heroisk eller storslått ved det. Det perspektivet har jeg arvet fra oldeforeldrene mine, besteforeldrene mine og foreldrene mine. Barna mine vil arve det fra meg, og barna deres vil arve det fra dem, mener regissør Edward Berger.

Pasifisme et nasjonal dogme

De tyske pasifistene og Remarques bok opplevde likevel motstand i tiden etter første verdenskrig. Mange tyskere, særlig veteraner, syntes det var vanskelig å slå seg til ro med ideen om at deres innsats i krigen hadde vært forgjeves. Manuskriptet til boken «Intet nytt fra Vestfronten» ble ikke tatt imot av det mest anerkjente forlaget i Tyskland på den tiden. I 1931 bestemte det prøyssiske delstats parlamentet at boken skulle fjernes fra skolebibliotek, og i 1933 ble boken brent og bannlyst av nazistene.

Etter andre verdenskrig ble pasifisme imidlertid gjort til et nasjonal dogme. «Aldri mer!» ble et grunnleggende prinsipp i både Øst- og Vest-Tyskland. I tillegg ble intet nytt fra Vestfronten lest på de fleste tyske skoler, og den amerikanske filmatiseringen fra 1930-tallet for skoleelever.

Sammenlignet med redslene under den første verdenskrig, som i stor grad fant sted på utenlandske slagmarker og lett kunne mytologiseres, hadde Hitlers krig brakt bomber, tropper og vold på tysk jord, skriver Financial Times. De sivile hadde sett krigens realiteter med egne øyne, og fredsbevegelsen vokste utover 60- og 70-tallet. Likevel ble både Øst- og Vest-Tyskland raskt brikker i et spill i den kalde krigen, der de hadde begrenset handlingsrom.

2.oktober, 1982 samlet én million mennesker seg rundt omkring i Vest-Europa i protest mot at NATO skulle få øke sitt atomvåpenarsenal i Vest-Tyskland som respons på Sovjetunionens utplassering av atomvåpen i Øst-Tyskland. Blant de pasifistiske aktivistene var Olaf Scholz, som akkurat hadde blitt nestleder for ungdomspartiet til Sosialdemokratiske partiet.

Etter at Tyskland ble gjenforent i 1990 og Sovjetunionen kollapset kort tid etter, virket det som at den tyske drømmen om slutten på alle kriger var blitt en realitet. Etterfølgende tyske regjeringer brukte de neste tre tiårene på å redusere forsvarsbudsjettet og løse konflikter gjennom økonomiske og diplomatiske tiltak, som for eksempel binde den tyske økonomien nærmere autokratiske stater som Kina og Russland.

Dyp tysk frykt for krig

Russlands fullskala invasjon av Ukraina kan ha fått mange tyskere til å tenke annerledes om krig og innrømme at det noen ganger er nødvendig å beskytte territorium, verdier og prinsipper med militære virkemidler. 27. februar 2022 annonserte den tyske rikskansleren store endringer i tyske utenriks- og sikkerhetspolitikk: et spesialfond på 100 milliarder euro til Bundeswehr, årlige investeringer på mer enn 2 prosent av BNP i forsvaret, våpenleveranser til Ukraina og ytterligere sanksjoner mot Russland.

En måling utført av The Berlin Pulse på vegne av den tyske ikke-statlige organisasjonen Körber Stiftung viser at 60 prosent av tyskere mener det er riktig med varige investeringer i forsvaret. Til tross av dette ønsker 52 prosent at Tyskland skal vise mer internasjonal tilbakeholdenhet i utenriks- og sikkerhetspolitikken, 68 prosent ønsker ikke at landet deres skal ta militær lederrolle i Europa, mens 90 prosent mener at Tyskland ikke trenger egne atomvåpen for å garantere sin egen sikkerhet.

Den tyske frykten for krig ligger dypt, og «Intet nytt fra vestfronten» fortsetter å bli lest. Sett fra et internasjonalt perspektiv handler Tysklands forsvarspolitiske beslutninger om å tilpasse seg en ny tid. Fra et innenrikspolitisk perspektiv er dette imidlertid et historisk vendepunkt – og tiden da Tyskland var symbolet på sivil stormakt er forbi.