– De er neppe typen politikere kvinnesaksforkjempere kjempet for

De er alle kvinnelige ledere i sine respektive land. Og de er alle kritiske til ordninger som gir særbehandling av nettopp kvinner.

Giorgia Meloni (Italias brødre), Alice Weidel (AfD) og Marine Le Pen (RN) rir på en kvinnelig ytre høyre-bølge, som i stor grad er lagt til rette av feminismens gjennomslag.

Samtidig reverserer de deler av den samme utviklingen.

Men hvor kommer denne bølgen fra?

Professor i statsvitenskap, Ragnhild Louise Muriaas trekker frem flere årsaker overfor ABC Nyheter. 

– For det første ser vi at de store partiene i dag var små da de fikk en kvinnelig leder, sier hun om hvordan de har kommet til de mannsdominerte lederposisjonene.

Eller så kan tilfellet være slik som hos italienske Meloni, som grunnla sitt eget parti.

Men en kvinne i front kan også være strategisk.

Ulv i fåreklær?

Ifølge Muriaas kan en kvinnelig leder bidra til å legitimere visse aspekter ved politikken til ytre-høyre. 

– Forskning viser at velgere er litt varmere innstilt til kvinner, sier hun.

ABC Nyheter tar tempen på Nye Norge

Vi belyser de vesentlige utviklingstrekkene i samfunnet - hva som flytter oss fremover. Teknologi og vitenskap, klima og energi, arbeidsliv og oppvekst, migrasjon og urbanisering endrer hverdagen vår.

For eksempel anses kvinner som mindre korrupte og mer opptatt av fred.

– Noen partier har en sterk liberalistisk fløy, som i Norge der partiene er forsiktige i verdispørsmål som abort. Da kan en kvinnelig leder signalisere at partiet ikke vil utfordre kvinners rettigheter, selv om det kanskje er en falsk garanti.

Alice Weidel er for eksempel ikke bare kvinne. Hun er også skeiv, og har to barn med sin kone. Med det representerer hun en familiepolitikk som hennes eget parti aktivt jobber imot.

AfD løfter fram den tradisjonelle kjernefamilien som ideal. Samtidig lever partiets egen leder i et likekjønnet forhold med to barn.

Hun representerer dermed ikke de politiske interessene til den demografiske minoriteten hun selv tilhører.

– Det er kanskje litt paradoksalt, men kvinner har ulike synspunkter og politiske ambisjoner. 

I Norge er Fremskrittspartiet blant de største partiene i landet. Partileder Sylvi Listhaug slenger seg derfor på en liste med kvinner som ofte ikke godtar premisset om at særbehandling av kvinner er et middel for å justere urettferdighet skapt av historisk diskriminering, ifølge Muriaas.

– Meloni står for en anti-likestillingspolitikk som utfordrer tanken om at verden bevegde seg i en retning; mot mer likestilling. Andre igjen, som Marine Le Pen, viser at en kan støtte enkelte likestillingstiltak, men være sterkt imot andre, sier Muriaas.

Det noe ironiske aspektet reiser spørsmål om hvorvidt Meloni, Weidel og Le Pen er et resultat av feminismens gjennomslag, eller tvert imot – en reaksjon på det. 

– De har selvsagt dratt nytte av en normalisering av kvinner i politiske verv, men de er nok neppe den typen politikere som kvinnesaksforkjempere kjempet for.

F-ordet

Den moderne kvinnebevegelsen har røtter helt tilbake til 1400-tallet, og vi deler den gjerne inn i tre bølger bestående av ulike kampsaker og en rekke kvinnelige frontfigurer.

I dag diskuteres det om vi befinner oss i en fjerde bølge, eller i en periode med motreaksjon. Kanskje en kombinasjon?

Kjønnsdebatten, transrettigheter og ansvarliggjørelsen av menn står i fokus. Begrep som male gaze, toxic masculinity og woke er for lengst introdusert og godt forankret i språket vårt.

Les også: Nesten en av tre tyskere støtter ytre høyre-partiet AfD

Utviklingen går imidlertid ikke ubemerket hen.

Parallelt med at feminismen vokser frem, blir høyre- og venstresiden stadig mer polarisert, ifølge Muriaas.

Verden over oppfattes unge gutter og jenter som mer politisk uenig enn noen gang. Sosiale medier driver djevelens arbeid ved å utgjøre arenaen hvor barn og unge splittes.

Tidligere i år omtalte BBC en studie som konkluderte at hele 31 prosent av Gen Z-gutter mener at kvinnen alltid skal adlyde mannen i et ekteskap.

Også i Norge slås det alarm: Postdoktor i sammenlignende politikk ved UiB, Ruben Mathisen, har forsket på den økende politiske avstanden mellom gutter og jenter i Norge.

Han har sett på data fra valgene på videregående skoler helt tilbake til 1989.

– Vi ser at den ideologiske polariseringen mellom gutter og jenter har økt betydelig de siste ti årene. Avstanden har doblet seg, sier han til ABC Nyheter.

Fellesnevneren er skepsisen til likestilling, sier han. I 2023 mente en fjerdedel av norske tenåringsgutter at likestillingen var gått for langt.

– Disse tallene har moderert seg litt, men generelt ser vi en fallende støtte til likestilling. Det gjelder også fundamentale aspekter av likestilling, som lik lønn og like rettigheter, understreker han. 

Utviklingen kan tolkes som en motreaksjon på den fjerde bølgen.

Les også: Amerikanske tilstander i kjønn- og seksualitetsdebatten?

Rekrutterer ytre-høyre jenter

Selv om de ikke beveger seg like langt ut til høyre, er det bevegelse også hos jenter, ifølge forskningen til Mathisen.

Dette støttes av BBC-studien. Den viser at eldre kvinner – født mellom 1945 og 1965 – var gruppen med færrest enige i utsagnet om at kvinner skal adlyde menn (6 prosent). 

Blant Gen Z-kvinner derimot, var prosentandelen tre ganger så stor (18 prosent).

– Det er logisk at kvinnelige ytre-høyre ledere kan bidra til å tiltrekke seg flere kvinnelige velgere, noe ytre-høyre har relativt lite av, sier Mathisen.

Han avviser imidlertid at kvinnelige ledere er mer moderate enn mannlige ledere i tilsvarende partier, selv om det oppfattes slik.

Les også: – Lar ingen behandle meg respektløst

Femonasjonalismens gjennombrudd

Historisk har ytre-høyre politikken og kvinnekampen på flere områder stanget hoder. I flere tiår har de vært ideologiske motpoler, i spørsmål om blant annet abort, familiepolitikk, kjønnsroller og LGBTQ-rettigheter.

Selv om de kan være enige i visse aspekt ved feminisme, har de manglet en slags felles grunn.

Enter: Femonasjonalisme. 

Begrepet debuterte for alvor først i 2017 av Sara R. Farris sin bok In the Name of Women's Rights: The Rise of Femonationalism.

I denne beskriver den britisk-italienske sosiologen bruken av feminisme i antiislamske og fremmedfiendtlige kampanjer.

Femonasjonalismen fremstiller muslimske menn som en fare for vestlige samfunn. Samtidig understreker de behovet for å «redde» muslimske kvinner og kvinnelige innvandrere.

Med andre ord brukes kvinnekampen og kvinners frihet til å argumentere for streng innvandringspolitikk.

Selv om femonasjonalisme i noen tilfeller kan brukes til å forklare fenomenet kvinnelige ledere i ytre-høyre politikken, understreker Muriaas: 

– Kvinner er generelt mer positiv til innvandring og det stemmer ikke at de er mer redd innvandrere enn det menn er.

Statsviteren mener velgerne etter hvert vil se gjennom en eventuell fasade dersom politikken ikke samsvarer med signalet en kvinnelig leder sender.

– Jeg tror at dersom politikerne går hardt ut mot likestilling så fanges dette opp og gjør at velgerne justerer sine antakelser om at kvinnelige ledere fungerer som buffer mot svekkede rettigheter.