Chris Holsten: – Jeg trengte å ha det gøy med musikken

Men han trengte det. For å klatre seg opp til øverste hylle av norske popartister, med suksess både kommersielt og hos fansen, kostet.

– Jeg hadde turnert nonstop i fire-fem år. Jeg var sliten og trengte en liten konsertpause. Jeg trengte å kjenne på savnet etter å spille igjen og få tilbake spillegleden.

Derfor satte han av 2025 til å skrive og spille inn platen som nå er klar og rett og slett heter «Bedre dager». Den kom til i løpet av et år viet kun låtskriving og innspilling, der de to første ble til innimellom evige turneer.

– Ha det gøy

Albumet ble spilt inn på gamlemåten – i et studio der blåsere, strykere og bandet sto i ring sammen under opptakene. Det ga Chris Holsten (32) en følelse av noe ekte og tidløst, blant annet inspirert av 70-tallet som han er stor fan av – som hans «motpol til AI og teknologi som tar over».

Samtidig ble plateprosjektet også en reise for ham selv mot noe lysere. Debuten «Bak en fasade» (2022) og oppfølgeren «Gå bli lykkelig, du» (2023) var preget av melankoli, savn og ikke minst fortiden, som tidlige album gjerne favner.

– Noen av mine tidlige låter fikk så mange lag og har vært viktige i folks liv, som trøst under pandemien og spilt i tunge tider. Det er heftig, for da blir en låt større enn den egentlig var ment å være. Det gir mange inntrykk, også i møtet med publikum, og er mye for meg å ta inn, reflekterer Holsten.

– Nå trengte jeg å ha det litt mer gøy med musikken. Det var også viktig for meg at den ikke ble for seriøs, for viktig, for stor. Jeg ville utvikle min form for pop, ikke bare gjøre det som forventes.

Ut av komfortsonen

Det resulterte i hans muntreste låt hittil i karrieren, kalt «ABBA» – som han selv karakteriserer som «en gladlaks av en låt». Med full retrofølelse, spilt inn sammen med en ny, svensk produsent for å få blankere ark.

– Det var bra for meg å komme meg litt vekk. Bryte litt ut av mitt komfortable spor med folk som kjenner meg. Jeg er en ganske lukket fyr, selv om jeg deler mye.

Selv om det gikk radig å komme i gang, var ikke albumet ferdig før i desember i fjor av årsaker popstjernen ikke hadde helt styringen på.

– Jeg må skrive ut fra der jeg er til enhver tid. Og «Livet 2025» var et år med både topper og bunner. Jeg hadde både kjent på forelskelse – og vært gjennom et brudd. Det gjorde at jeg hadde nye ting på hjertet jeg ville skrive om.

Største turné hittil

Nå venter premien hans straks: Å få komme ut og spille de nye sangene.

– Jeg er blitt lettere til sinns bare av å øve til turneen. Ja, jeg liker å skrive og skape musikk, men det gøyeste er å spille. Scenen er min safe space, sier Chris Holsten.

«Oppe på månen»-turneen, oppkalt etter første spor, starter i Alta uken etter plateslippet 11. februar, og tar ham til foreløpig 34 byer de neste tre månedene.

Turneen er også hans måte å si «takk» på til fansen på.

– Vi kommer hjem til folk, spiller nær der de bor, setter opp «meet and greets» så fansen kan møte oss. Det er magisk å se fra scenen hvor mye folk gir av seg selv. Det er en viktig drivkraft, en bonus, å se hvordan musikken min blir til noe større i møtet med publikum.

Slik skrev Chris Holsten «Oppe på månen»

«Oppe på månen» – som er første spor ut på den nye platen og som gir navn til turneen – ble som et anker for arbeidet med tredjeplaten. Den kom helt ut av det blå, røper Chris Holsten:

– Vi var på en gård i Sverige for å komme oss vekk, helt uten dekning. Vi hadde et par greie ideer, men jeg klarte ikke å gi meg – det klarer jeg ikke. Jeg føler alltid at det beste ikke har skjedd. Derfor stopper jeg aldri, på godt og vondt. Så den natten satt jeg ved pianoet da folk hadde lagt seg, og begynte å finne akkorder og melodier. Produsenten hørte det og kom inn, og alle sto alle opp. «Vi kan ikke slippe dette, det kan være glemt i morgen», sa jeg til dem.

For Holsten handler «Oppe på månen» – der refrenget fortsetter «der ingen kan nå en» – om å være ensom på en fin måte, en beskrivelse av noe han kjenner seg igjen i.

– Jeg bor jo i en boble, enten vi er på turné eller jeg lager album. Folk kommer og skal ha bilder og autografer. Man skaper en beskyttelsesboble rundt seg, på godt og vondt, og «Månen» ble en beskrivelse av det.