Bastarder – og stolte av det

Turistinformasjon

Slik reiser du dit

Fly med blant andre British Airways fra London til Windhoek. Andre flyselskaper som flyr til Namibia er Air Namibia () fra London eller Frankfurt, og Lufthansa.

Bo godt

Hilton Windhoek, River Crossing Lodge og Windhoek Country Club er gode alternativer.

REHOBOTH, NAMIBIA (ABC Nyheter): Den glohete ørkenvinden feier ubarmhjertig gjennom gatene i basterhovedstaden Rehoboth, som ligger 1600 meter over havet noen mil sør for Namibias hovedstad Windhoek. Det er få mennesker å se gatelangs, bare noen smågutter som sparker formålsløst på noen tørre trekvister.

– Her skjer det ingenting, sier John McNab, nasjonens sjette «Kaptein».

– Når et folk mister sine rettigheter mister de også troen på seg selv, og går mot en sikker undergang.

Les også: Dyster framtid for Brasils urfolk

Mange konflikter

Noe av det første Namibias politiske ledelse foretok seg da SWAPO vant valget i 1990 var å fjerne bastersamfunnets øverste leder. Dermed mistet basterne muligheten til å styre seg selv, og samtidig retningen i tilværelsen. Basterkulturen er i utgangspunktet sterkt hierarkisk oppbygd, noe som skyldes folkets mange prøvelser.

Historien om basterne er like fantastisk som den er dramatisk. Da nederlenderne grunnla Kappkolonien i 1652 oppsto det samtidig et nytt folk, idet europeerne blandet seg med urbefolkningen i området.

Resultatet– basterne – etablerte seg på egne farmer i utkanten av de hvites områder, men ble etter hvert fordrevet vest- og nordover. De adopterte de hvites gudsfrykt, og formet gradvis sin egen identitet.

I året 1868, etter nærmere 200 år med undertrykking, samlet cirka 90 basterfamilier seg sør for Oranjeelven i Sør-Afrika, der de startet det lange og meget avgjørende trekket inn i Namibia. De hvite farmerne ønsket ikke en egen nasjon i sin midte, selv om de var sterkt delaktig i basternes tilblivelse.

Dermed takket rundt 300 basterne for seg, og dro av gårde inn i Namibørkenen. Trekket nordover kom til å definere basterne som eget folk. For å disiplinere reisefølget formet de sitt eget lovsystem, som senere dannet grunnlaget for folkets grunnlov, og valgte en leder, som fikk tittelen Kaptein.

Etter lange forhandlinger med blant annet Herero-folket og de rettmessige eierne til Rehoboth-området sør for Windhoek, Swartbooi (Det svarte folket), fikk basterne tillatelse til å bosette seg av Herero-kongen Kama Herero.

Etter en rekke, forutgående stammefeider var Rehoboth på denne tiden evakuert, og da basterne kjøpte området fra Det svarte folket var det ingen som bodde her.

Kjøpet av det 6,6 millioner hektar store landområdet ble til slutt også anerkjent av lederne i Kapprovinsen, men basterne lå stadig i konflikt med stammene rundt, særlig Det svarte folket, som aldri anerkjente kjøpet.

Basterne formet raskt det som skulle bli nasjonens grunnlov, som la grunnlaget for områdets autonomi helt frem til 1989.

Les også: Bli med til kunaenes land i Panama

(Saken fortsetter under)

Fjernet kapteinen

I alle år har basterne vært utsatt for press. Konflikten med Det svarte folket ble avløst av tyskernes inntog i det som den gang het Sørøst-Afrika, i 1884. Tyskland anerkjente faktisk basternes rettigheter til land og underskrev en traktat som riktignok ga tyskerne handels- og gruverettigheter i områder, men som ellers respekterte basterkulturen.

– Vi var et presset folk, og avtalen med tyskerne gjorde det også lettere i forhold til de omkringliggende stammene, forklarer John McNab. Under tysk beskyttelse etablerte baskerne en republikk, under ledelse av Kapteinen.

Basterne ønsket ikke å bli blandet inn i tyskernes konflikter med de øvrige kolonimaktene, og da Sør-Afrika invaderte Namibia under Første verdenskrig satte basterne foten ned; de ønsket ikke å gå inn på tysk side av konflikten.

Tyskerne satte hardt mot hardt, og 8. mai 1915 angrep tyskerne basternes stillinger i et fjellområde ikke langt fra Rehoboth. Tyskerne var basterne militært overlegne, men som ved en guddommelig inngripen fikk den tyske avdelingen beskjed om å trekke seg tilbake og forsvare det sørlige territoriet. Namibia var nemlig blitt angrepet av Sør-Afrika.

Dette tok basterne som et tegn, og 8. mai er den dag i dag hellig. Tyskerne øvde for øvrig en betydelig innflytelse på basterne, religiøst og kulturelt.

Frem til 1989 var Namibia og Rehoboth underlagt Sør-Afrika, som fjernet kapteinen og i stedet innsatte sin egen guvernør. Innad blant basterne var det også sådd splid, noe sørafrikanerne utnyttet.

– Under hele Sør-Afrika-perioden kjempet vi for retten til å styre oss selv, forklarer McNab, – og de siste ti årene frem til 1989 opplevde vi faktisk et reelt selvstyre.

Skolene og helsevesenet ble rustet opp, og næringslivet kom på fote igjen.

– Inntil Sør-Afrika overtok styringen av Namibia hadde vi klart oss selv, og det ønsket vi å fortsette med, sier McNab.

Ved Namibias selvstendighet i 1990 gikk administrasjonen i Rehoboth med på å midlertidig fratre sine stillinger frem til det første valget.

Les også: På denne paradisøya er det totalforbudt å gå i land

– Det var enighet om at vi skulle få tilbake vårt selvstyre etter valget. Det gjorde vi imidlertid aldri. Det første SWAPO gjorde var å fjerne Kapteinen, sukker McNab.

I dag er Rehoboth et samfunn i forfall. Den ærverdige kapteinboligen, som ligger på en høyde med praktfullt utsyn over byen, er overtatt av landets skolemyndigheter. Mye av industrien ligger nede, og de cirka 38 000 basterne går høyst usikre tider i møte.

– Vi har alltid klart oss

Basterne er i dag en anerkjent urbefolkning, sikret gjennom Geneve-konvensjonen.

– Vi har alltid klart oss, mye takket være vår uavhengighet og klare samfunnsregler. Skal vi overleve som folk må vi få selvbestemmelse.

John McNab er sterkt kritisk til den namibiske regjerings politikk overfor basterne.

– De har som mål å ødelegge oss som gruppe, og vil klare det om vi ikke få våre rettigheter tilbake. Vår kultur og vårt språk må respekteres, og den eneste måten det kan skje på er å gi oss vår frihet.