Angrer på tidligere gravferd

I 2012 endret man gravferdsforskriften i Norge, noe som har ført til at nye minnelunder som tillater bruk av navn blir opprettet ved stadig flere kirkegårder.

De nye minnelundene ser ut til å dekke et behov for en lettstelt og verdig ordning for gravene. Den siste tiden har flere søkt departementet om lov til å flytte tidligere døde, men det blir ikke alltid innvilget.

– Den norske hovedregelen er at det skal være samsvar mellom hvor folk ligger og hvor navnet står, påpeker Åse Skrøvset som er gravplassrådgiver i Den norske kirke.

Hun bekrefter at det har vært en økning i antallet søknader om symbolsk flytting av navn etter at det ble tillatt med minnelunder med navn.

Det er Barne- og likestillingsdepartementet (BLD) som har ansvaret for behandlingen av dette. Det er de som eventuelt gir dispensasjon for symbolsk flytting, etter at kirken har avgitt uttalelse.

Fikk ikke sette opp navn

Men dette er et vanskelig område hvor også rettsgrunnlaget er uklart.

Like før jul ble for eksempel en søknad fra Enebakk kirkelige fellesråd, avslått. Den tok opp symbolsk flytting fra en anonym minnelund til et nyetablert sted som åpnet for bruk av navn.

Flere ansvarlige angret sin tidligere beslutning og ønsket en navneplate for den avdøde. Dette avslo kirkevergen, men en av de ansvarlige godtok ikke dette og saken ble derfor løftet opp til departementet (Kulturdepartementet var da ansvarlig).

I et brev til departementet ble det blant annet påpekt at det var satt ned 22 urner på anonyme minnelunder ved Enebakk og Mari kirkegårder etter 2006, og frem til 2012 da det ble anledning til å opprette minnelunder med navn.

«Anonym gravlegging har ingen tradisjoner her, og i etterkant har det oppstått problemstillinger som den enkelte ansvarlige ikke hadde sett for seg», skriver kirkevergen Grethe Dihle i søknaden.

Hun viser til at valget kan ha blitt tatt i forbindelse med at den ene ligger på dødsleiet: «De føler kanskje en ensomhet og at de når døden har inntruffet ikke skal «være til bry». Til tross for at det ikke må være et plantefelt foran en gravstøtte, er det flere som uttrykker bekymring for blomsterstellet», skriver Dihle.

Les saken:Helene mistet det umistelige

Ny situasjon etter døden

I tillegg opplever den som lever lengst at naboer, kollegaer og venner kommer med uventede henvendelser om å kunne oppsøke den avdødes grav.

«Også de selv, barna og barnebarna står litt tomhente tilbake, og savnet av en grav å gå til, et plantefelt å stelle, stiller seg annerledes når døden har inntruffet», påpekes det av kirkevergen som konkluderer med at i «Enebakk er det i ettertid lett å se at det egentlig bare er behov for navnede minnelunder».

I avslaget, som er datert 19. desember i fjor, antyder departementet at det kan skje en endring av vurderingene, og man skriver at de vil komme tilbake til spørsmålet.

«Det er behov for en grundigere gjennomgang og vurdering før en eventuell innvilgelse», og myndighetene ønsker å legge til rette for at dette i fremtiden skal «håndteres på en ensartet og forutsigbar måte, og sikre lik praksis».

BLD vil ikke konkretisere tidshorisonten for dette:

«Departementet planlegger på sikt en gjennomgang av gravferdsforskriften, og regulering av symbolsk flytting er et av temaene vi da vil se nærmere på», skriver de i en epost til ABC Nyheter.

Et hovedproblem er at anonyme graver ikke har noen ansvarlige slik situasjonen er for andre gravminner. Det kan derfor også være vanskelig å avgjøre hvem som skal kunne søke om en symbolsk flytting.

Tidligere har departementet påpekt vanskelighetene ved at den eller de som sørger for gravferden ombestemmer seg senere. I en epost (datert 22. januar 2018) til kirkens gravplassrådgiver heter det for eksempel: «Ved askespredning er det for eksempel uttrykkelig fastsatt i rundskrivet til fylkesmennene at navnet ikke kan fås på gravminne på gravplass».

Men samtidig er det slik at det allerede er gitt en generell dispensasjon om flytting fra et anonymt gravfelt til en minnelund med navn. Det er Tjensvoll gravlund i Stavanger som har denne muligheten for «en barneminnelund for aborterte fostre og dødfødte barn».

Aksepterer flytting fra gravsted

Problemet stiller seg derimot helt annerledes for symbolsk flytting fra et eksisterende gravsted med navn til en navnet minnelund. Her har søknader derimot blitt akseptert av departementet.

Da Bergen kirkelige fellesråd for eksempel i oktober søkte om lov til å flytte navn fra eksisterende graver hvor «ektefelle/livsledsager, barn og foreldre» lå, anbefalte Den norske kirke at det ble gitt dispensasjon – også for dødfødte barn som ikke hadde fått egen grav.

I Bergen behandler man rundt 25 slike søknader i året. Det kirkelige fellesrådet la da vekt på at man ikke ønsket en utvikling mot «skiltgravplasser» hvor navnene blir stående også etter at pårørende er borte. De var bekymret for at dette ville endre «kulturen og preget på gravplassene».

Men samtidig så man behovet for at familiemedlemmene ble gravlagt sammen. Problemet oppstår når man ønsker å gravlegge den som lever lengst i en minnelund, mens dette ikke eksisterte som en mulighet da den første døde:

«Når grav i navnet minnelund ønskes for lengstlevende, oppleves det som vanskelig for de etterlatte at foreldrene ikke får felles minnested», het det i søknaden.

Et annet eksempel er en søknad fra Færder kirkelige fellesråd om en symbolsk flytting for ektefeller og samboere. Også denne ble anbefalt etter som navnet som sto på den første graven skulle fjernes. Departementet godkjente Færders søknad om flytting til navnet minnelund 22. november 2018.