Norske storferaser er på randen av utryddelse

På 1980-tallet ble det satt i gang et arbeid for å bevare telemarksfe. I 2006 var det registrert 400 dyr av rasen i Norge. Foto: Jan Erik Kjær Rusten
På 1980-tallet ble det satt i gang et arbeid for å bevare telemarksfe. I 2006 var det registrert 400 dyr av rasen i Norge. Foto: Jan Erik Kjær Rusten
Artikkelen fortsetter under annonsen

Fokus på stordrift og rasjonalisering er i ferd med å fordrive de gamle norske storferasene. – Gammelrasekyr er levende kulturhistorie, mener gårdbruker Jan Erik Kjær Rusten.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den norske kua slik vi kjenner den i dag, er de rødbrune NRF-kuene som går igjen i utallige reklamefilmer, vakre landskapsmotiv og pryder innpakningspapiret til Freias berømte melkesjokolade. NRF står for norsk rødt fe, og siden 1960-tallet har NRF vært den dominerende rasen i Norge innen melk- og storfekjøttproduksjon.

Men denne suksessen har ikke vært foruten konsekvenser. Som en direkte følge forsvant tradisjonelle stedegne norske storferaser i stor grad fra norske besetninger.

– Viktig del av livsgrunnlaget

Seks nålevende raser regnes innenfor eldre norske storferaser. Disse er telemarksfe, dølafe, vestlandsk fjordfe, vestlandsk raudkolle, østlandsk raudkolle og sidet trønder- og nordlandsfe. Kun hos sistnevnte er populasjonen såpass stor at den ikke er utrydningstruet.

Jan Erik Kjær Rusten sammen med to flotte telemarkskalver. Foto: Roger Grosvold/Gaysir
Jan Erik Kjær Rusten sammen med to flotte telemarkskalver. Foto: Roger Grosvold/Gaysir

Jan Erik Kjær Rusten er gårdbruker i Heidal øverst i Gudbrandsdalen og har drevet med gammelrasekyr siden 1998. På gården har han telemarksfe, vestlandsk fjordfe og dølafe.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Jeg har disse rasene fordi jeg mener det er av stor viktighet å ta vare på dem for framtida. Det er to grunner til det: Vi må ta vare på genmaterialet disse rasene representer og det er også viktig å holde rasene i live med tanke på at dette var en viktig del av livsgrunnlaget for store deler av befolkninga. Gammelrasekyr er levende kulturhistorie, mener Kjær Rusten.

Les også: Ku rømte i dødsangst – ble avlivet i det grønne

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Bondens lykke, kongens gull

Blant de eldre norske storferaser finner vi den staselige telemarkskua. Mange vil kanskje kjenne den igjen fra realityserien «Farmen» på TV2, der den har vært flittig benyttet som storfe på gården. I tidligere tider hadde denne rasen såpass sterk stilling i norsk landbruk at det gav deg økt status om du eide den.

Jan Erik Kjær Rusten har tidligere skrevet bok om rasen, «Telemarkskua – Bondens lykke, kongens gull». Så hvordan kunne telemarkskua gå fra å gi eieren opphøyet status, til nærmest bli utryddet?

Artikkelen fortsetter under annonsen

– De gamle rasene fikk sterk konkurranse fra NRF på midten av forrige århundre fordi den nye rasen hadde høyere ytelse av både kjøtt og melk. Landet var i en omveltningsprosess etter andre verdenskrig og selvberging og effektivitet kom i hovedsete. Det ble viktigere å produsere mye enn å ta vare på de gamle rasene, forklarer Kjær Rusten.

(Saken fortsetter under)

Norsk gammelrasefe av typen telemarksfe, vestlandsk fjordfe og dølafe koser seg i Heidal i Gudbrandsdalen. Slike syn er det blitt stadig færre av på norske gårder. Foto: Jan Erik Kjær Rusten
Norsk gammelrasefe av typen telemarksfe, vestlandsk fjordfe og dølafe koser seg i Heidal i Gudbrandsdalen. Slike syn er det blitt stadig færre av på norske gårder. Foto: Jan Erik Kjær Rusten

– Har vi allerede mistet noen tradisjonelle norske raser som følge av NRF’s inntog?

– Vi har heldigvis greid å holde liv i alle de seks tradisjonelle rasene som fantes da NRF gjorde sitt inntog. Men det er kun sidet trønder- og nordlandsfe som har såpass stor populasjon at den ikke er utrydningstruet.

Les også: Kongens kuer gikk amok i vårsola

Forsvinner når gårder legges ned

På spørsmål om hvilke tiltak som gjøres i dag for å verne disse gamle storferasene, er Jan Erik Kjær Rusten rask til å svare at den største innsatsen gjøres av gårdbrukere som har slike kyr på båsen.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Men også myndighetene har begynt å se verdien av å ta vare på dem. Blant annet gis det i dag et tilskudd per voksne hunndyr for å stimulere folk til å ha disse rasene.

Den største trusselen i dag er fokuset på stordrift og rasjonalisering. De gamle rasene finnes på de mellomstore og små brukene, men det er disse gårdene som legges ned og dermed forsvinner også gammelrasedyrene.

– Dersom landbruksmyndighetene fortsetter i det sporet de er nå, ser jeg det som den største faren for at rasene blir utrydda. Det er derfor viktig å motivere gårdbrukere som ønsker å drive med disse rasene, og gi dem økonomisk grunnlag til å fortsette drifta.

Hvordan ser du for deg fremtiden for blant annet telemarkskua?

– Med landbrukspolitikken som føres i dag, og med samvirkeorganisasjoner som stadig setter kronene framfor fellesskapet, går de gamle rasene en uviss framtid i møte. Vi som driver med rasene er ildsjeler og ønsker å ta vare på rasene, men rammebetingelsene kan være med å ødelegge for oss og gammelrasekyrne.

VIDEO: Svenske Jonna troll­bandt kuene med kauking

Les også:

Kyr med navn gir mest melk

Her lærer politimannen hvordan man IKKE flytter på en ku

Desse kyrne lever med hol i magen

Kyr i miniatyr