Slik feiret vi jul i gamle dager: Ølplikt, dødsvarsler og andre rare tradisjoner

I dag handler julen for folk flest om gaver under treet, ribbe- og/eller pinnekjøttlukt i hele huset. og alt for mange slag med småkaker. Går vi tilbake i tid, møter vi derimot en helt annen julefeiring – fra tidlig kristen tid i middelalderen og senere var julen en mer alvorlig, farligere og til dels ganske merkelig tid.

Midtvinterfest og ølplikt i middelalderen

Aller først: I den eldste, hedenske tradisjonen var jul ikke nødvendigvis lagt til 24. og 25. desember. 

Førsteamanuensis ved Universitetet i Sørøst-Norge Herleik Baklid forteller til ABC Nyheter at mye tyder på at man feiret en midtvinterfest rundt 13.–14. januar – midt mellom vinterdag og sommerdag.

Før kristendommen kom til Norge, var julen en hedensk midtvinterfest, forteller Herleik Baklid, førsteamanuensis ved Universitetet i Sørøst-Norge, til ABC Nyheter.

– Vi vet ikke alt om den hedenske julefeiringa, men vi vet at øldrikking har vært helt sentralt, fortsetter han.

Ikke helt ulikt vår tid.

Baklid forklarer videre at man drakk øl for å feire gudene og for å sikre «godt år og fred» – gode avlinger og fredelige forhold. Festen ble trolig lagt til midtvinter, rundt tidspunktet halvveis mellom vinterdag og sommerdag.

I et gammelt kvad, Haraldskvadet, omtales det «at drikke jul», og øl var helt sentralt. Man drakk til gudenes ære – Njord, Tor, Odin og Frøy. 

Da kristendommen kom, ble ikke denne festen avskaffet – den ble taktisk nok omtolket.

– Du kan si at man i stor grad beholdt rammen, men byttet innhold, sier Baklid.

Der man før drakk øl til gudenes ære, drakk man nå til Kristus og Jomfru Marias pris – men fortsatt «for godt år og fred». Den gamle midtvinterfesten ble etter hvert koblet til den kristne julefeiringen, og kong Håkon den gode på 900-tallet skal ha pålagt at hedensk jul skulle feires samtidig med kristen jul.

Lovpålagt drikkepress

I dag er det kanskje mange som føler et uuttalt forventningspress om å kose seg med vin eller juleøl. I middelalderen var det langt mer konkret: Det var ølplikt.

– Det var faktisk påbudt å brygge juleøl, forteller Baklid. – Husbonden og husmora skulle drikke sammen. Lot de være å brygge, kunne de få bot.

Brygget du ikke juleøl, var det altså ikke bare dårlig stemning ved julebordet, men brudd på loven. 

I disse dager kan nok de færreste forventes å skulle diske opp med selvbrygget øl, med mindre de har snurrebart, bukseseler og loftsleilighet på Løkka. 

Likevel kjenner vi igjen mye: 

– Julen skulle markeres som noe spesielt, og det gjorde man med ekstra mat og drikke, understreker kulturviteren.

Streng faste og «lusemåned»

Mens mange i dag spiser ribbemiddager allerede fra november av, var tiden før jul langt skrinnere og mer asketisk den gangen.

I middelalderen var adventstiden preget av frivillig faste. I dagene før jul kunne man spise enkel mat og gå i sine enkleste klær, i enkelte områder kalt «lusemåned». Poenget var å markere overgangen til julehøytiden tydelig: først nedstrippet hverdag, så fest, forteller Baklid.

– Det fantes også strenge regler for selve helligdagene. Helligdagen begynte allerede klokken tre dagen før, og man skulle holde vannfaste, den strengeste formen for faste. Påbudet gjaldt fra man var 14 år.

Mens vi i dag har tallrike julebord og ferdiggrøt på butikken til 7.90,- i ukesvis før juleaften, lå tyngden tidligere på selve høytiden – og den var rammet inn av både faste, arbeidsforbud og strenge religiøse påbud. God gammeldags julestemning, med andre ord. 

Å våke julen inn

En mer ukjent tradisjon, som var utbredt både i middelalderen og langt inn på 1800-tallet, er å våke julen inn.

– I middelalderen var det vanlig å våke natta før første juledag, sier Baklid. 

Man skulle ganske enkelt ikke sove seg gjennom natten da Kristus ble født. Døgne for Jesus.

– Denne skikken levde faktisk videre i Telemark helt opp mot 1800-tallet.

Den natten da Kristus ble født, skulle ikke tilbringes sovende, men våken – med tente lys, bønn, prat, og for mange trolig også en del øl for å holde det hele gående.

Har du vært snill i år?

Julen var ikke bare en fest – den var også «mannhelg», en fredstid. 

Brudd på julefreden ble sett på som langt mer alvorlig enn lovbrudd ellers i året:

– Du kunne få dobbel straff hvis du brøt loven i juledagene, sier Baklid. Julefreden var et juridisk forsterket vern om høytiden.

Denne katolske tradisjonen skal ha overlevd reformasjonen, og på 1600-tallet kunne jule-lovbrudd fortsatt gi mer straff enn ellers på året.

Der vi i dag snakker om «julefred» som en stemning eller klisjé, var det altså helt konkret lovfestet fred – med hardere sanksjoner for de som brøt den.

Jul på 17–1800-tallet: Juletid, farlig tid

Og med vår kropp, vi gjør et hopp (hopp), fram til 1700- og 1800-tallet. Vi er hundrevis av år nærmere KI-genererte cola-nisser og droner under juletreet. Likevel er en god del ved julen fortsatt langt unna dagens tradisjoner. 

– Hvis vi hadde gått inn i en stue på bygda rundt 1800, ville vi nok kjent igjen at det var høytid, men det ville sett helt annerledes ut enn i dag, forteller Professor Kyrre Kverndokk ved UiB til ABC Nyheters journalist.

Der vi i dag forbinder jul med trygghet, varme og familietid, ble julen tidligere sett på som en litt farlig tid.

Man levde i et samfunn på marginalen – uten moderne medisin, med usikre avlinger og høy dødelighet. 

Julen var i følge kulturviteren en «fortetta tid» for trosforestillinger. Underjordiske vesener, hulderfolk og andre makter ble sett på som reelle trusler, særlig mot dyr og gård.

Spesielt julenatten var farlig. Man kunne bli rammet av sykdom eller ulykke hvis man ikke beskyttet seg.

– Man tok i bruk vernende praksiser. Det kunne være korsmerker over dører, eller andre ritualer i fjøset, sier Kverndokk.

Lys og sko varslet død og ulykke

En annen litt dyster tradisjon knyttet til julenatta, var varselskikker. Det handlet om å få vite hvem som kom til å dø det kommende året – eller hvem man skulle gifte seg med.

Professor Kverndokk ramser opp to eksempler:

• Man tente et lys. Hvis flammen blafret mot en bestemt person, kunne det tolkes som at vedkommende ville dø i løpet av året.

• Man kunne også kaste en sko. Pekte skoen mot en person, var det et ille varsel.

I dag ville nok de færreste synes det var hyggelig juleselskap å sitte og tolke tegn på hvem rundt bordet som snart skal dø. Men for folk den gang var dette – midt i all høytiden – en måte å forholde seg til en mer utrygg framtid på. 

(Undertegnede prøver ut dette ved neste julebord, og lover å rapportere tilbake med mindre skoen eller lyset skulle vise seg å peke i min retning.)

Kjærlighet ved første drikk

Varsler handlet ikke bare om død, men også om håp – særlig håpet om en god ektemake. Der enkelte av oss i dag leser horoskop og tar personlighetstester i ukeblad, var det andre metoder som gjaldt den gangen.

En tradisjon Kverndokk trekker fram, går ut på at en ung kvinne satt våken julenatta og satte tre glass på bordet. Innholdet varierte: Noen steder var det vann, melk og øl, andre steder vann, øl og brennevin.

Så skulle hennes tilkommende drikke av ett av glassene:

• Drakk han av vannet, varslet det armod – fattigdom og harde kår.

• Drakk han av melka eller ølet, varslet det velferd.

• Drakk han av det sterkeste, spriten, varslet det at han kom til å bli en dranker.

– I et bygdesamfunn hvor alkoholmisbruk kunne være et veldig reelt problem, er dette helt fornuftige bekymringer, legger han til.

På låven sitter nissen - på haugen sitter haugbonden

Julen i dag beskrives ofte som en familiehøytid. På 17–1800-tallet var det derimot ikke sofakos med julepysj-kledd kjernefamilie som stod i fokus, men samvær med hele husholdet: familien, tjenestefolk og andre som bodde på gården. 

– Også dyra på gården, nissen på låven og haugbonden i haugen skulle ha del i julen. Man setter ut mat til dem, og gir gjerne litt ekstra til dyra, forteller Kverndokk.

Alle skulle merke at det var jul.

Rikelig med mat og større variasjon enn i dag

Ribbe, pinnekjøtt og til nøds lutefisk eller grandis, er i dag like urokkelig fra julebordet som Tre nøtter til Askepott er på sendeskjemaet til NRK 24. desember. 

På 17–1800-tallet var menyen langt mer variert og mindre standardisert.

– Det viktigste var at det var rikelig med mat, sier Kverndokk. – Julen kommer rett etter slaktetid, så man spiste den gode maten man hadde.

Det betød ulike typer kjøtt, og kanskje kveite, tilberedt på lokale måter. 

– Det fantes store regionale og lokale forskjeller – ikke bare mellom landsdeler, men fra bygd til bygd.

Naboen skyter jula inn i år igjen

Kverndokk nevner presten og folkeminnesamleren Magnus Brostrup Landstad, som beskrev en julaften på bygda på 1800-tallet: Først spiste man store mengder mat og drakk gode skåler. Så gikk man ut og skjøt jula inn – med skudd i lufta på tunet.

Skikken med å skyte jula inn lever fortsatt noen steder, forteller professoren. 

Også å sette ut grøt til nissen finnes ennå – men nå mer som en nostalgisk gest enn et forsøk på å blidgjøre reelle makter. 

Julevaken levde videre

I eldre tid var det som nevnt vanlig å holde seg våken gjennom julenatta – julevake, som fortsatte lenge etter middelalderen. Det var både en religiøs og en sosial praksis, og ifølge Kverndokk ble det drukket godt:

Landstad (også nevnt tidligere) skal ha fortalt om en situasjon der folk etter julevaken kom til kirken første juledag «langt fra sans og samling». 

Det sier noe om hvor høyt alkoholkonsumet kunne være. 

Dette var samtidig som avholdsbevegelsen var i sterk vekst, og det er lett å se linjene frem til moderne diskusjoner om julefyll og grensesetting.

Ingen nisse slik vi kjenner ham – ei heller gaver under treet

Kverndokk peker på at dagens jul kan kjennetegnes av tre markører: juletreet, julenissen og julegavene. Disse var lite sentrale før slutten av 1800-tallet og langt inn på 1900-tallet.

• De første juletrærne dukker opp i Norge på 1820-tallet, men det er først fra rundt 1870 og utover at de blir vanlige – og særlig først et godt stykke ut på 1900-tallet.

• Julegaver i moderne forstand kom først i borgerlige hjem mot slutten av 1800-tallet.

• Juletreet ble etter hvert også en praktisk «scene» for gaver – og bidro til å gjøre jula mer familie- og gaveorientert enn den hadde vært.

– Gaver under treet hører sammen med framveksten av et mer borgerlig og etter hvert kommersielt julesystem, sier han.

Fra skumle skikker til familiehøytid

Ser vi middelalderens og 17–1800-tallets julefeiring opp mot dagens jul, ser vi både slående forskjeller og gjenkjennbare trekk.

Likhetene:

• Julen har lenge handlet om å markere et brudd i året: å senke tempoet, samle folk og spise bedre enn ellers.

• Drikke – ofte mye – har alltid vært en sentral del av feiringen, fra den lovpålagte juleølen i middelalderen til våre utagerende julekalaser.

• Behovet for ritualer rundt mørketid, usikkerhet og håp for det kommende året går igjen – bare uttrykt gjennom andre skikker enn i dag.

Forskjellene:

• Der vi i dag har julebord og utskeielser i ukesvis før jul, var advent i middelalderen en tid for faste, enkel mat og forberedelse.

• Der vi setter ut grøt til nissen for moro skyld og barnas smil, gjorde man det før for å blidgjøre krefter selv seriøse voksne trodde kunne skade gården.

• Dagens jul er en tydelig familie- og konsumhøytid, mens julen tidligere var en overgangstid tett knyttet til folketro og juridisk forsterket «julefred».

For oss som forbereder oss til jul med å seriekoble for mange elektriske adventsstjerner og bestille ribbe på nett, kan ølplikt, dødsvarsler i levende lys og dobbel straff for brudd på helligdagsfreden virke fremmed. 

Bak alle disse kuriositetene ligger det likevel noe gjenkjennelig: ønsket om kontroll i en usikker verden, behovet for fellesskap – og viljen til å gjøre akkurat disse dagene i året til noe helt for seg selv. 

God jul, uansett hvordan du feirer den!