Plutselig ble ferien enda litt bedre
Se hva vi kom over på en gresk øy.
Publisert
Sist oppdatert
Annonse
Denne artikkelen ble først publisert av Broom.no
– Pappa, hva er det? Hvorfor stopper du?
Det er midt i juli, vi er på vei ut for å se VM-kamp på den greske ferieøya Karpathos, sønnen min på 17 og jeg. Det er da jeg får øye på den utenfor en av de mange bilutleie-firmaene her. En leiebil som skiller seg stort ut blant alle andre: En klassisk Suzuki-Jeep!
Dette er en bil alle bilinteresserte som levde på 80-tallet har et forhold til. Mange har også hatt den som leiebil, nettopp på en gresk øy. Men som kjent: Det begynner å bli en stund siden 80-tallet, så nå er dette et sjeldent syn.
Solgte tusenvis i Norge
Vi går videre for å se fotball, men jeg klarer naturligvis ikke å glemme bilen.
Dagen etter starter vi på stranda og jeg går rett i reseach-modus. Fra telefonen sender jeg en e-post til Lars Havre (Hei, Lars!) som har jobbet hos Suzuki-importøren i en liten mannsalder. Kan han gi meg litt fakta om Suzuki-Jeepen?
Og Lars er på jobb! Etter noen minutter tikker det inn en mail på telefonen.
Annonse
Annonse
– Vi solgte tusenvis av 410/413-modellen, fram til 1987, da ble det endringer i varebilreglene (grønne skilter). Fortsatt er det registrert over 400 på norske skilter, ifølge OFV.
Lars legger også ved et bilde og tekniske data på bilen. Gjett om jeg blir enda litt mer gira nå!
Den tar deg direkte tilbake til 80-tallet
Har fått dispensasjon
Så etter lunsj rusler jeg bort til Gatoulis Moto Rent, som viser seg å være et ekte familieselskap. Mor Fransesca troner bak et stort skrivebord, mens sønner og nevøer løper rundt og og ordner med utleie av biler og scootere. I kjelleren har de også eget verksted. Her går det unna!
Fransesca smiler litt når jeg sier det er den gamle Suzuki-Jeepen jeg vil leie. En av sønnene følger meg bort til bilen. Han åpner stolt opp panseret og viser fram en helt strøken motor. Her virker det som de tar godt vare på bilene sine!
Så vidt jeg har skjønt, er det EU-regler som bestemmer at leiebiler ikke kan være så gamle som dette. Jeg spør og graver litt om det, får til svar at de har fått dispensasjon De har tatt vare på flere Suzuki-Jeeper, noen av dem er det fortsatt mulig i leie. Som denne. DET kan vi like, tenker jeg!
Plutselig var de som sunket i jorden
Starter litt dårlig
Så kjører jeg et par hundre meter bort til hotellet, der resten av familien venter. Nå skal vi på tur!
Annonse
Det starter litt dårlig. For hvor er sikkerhetsbeltene til baksetet? Er det ikke sikkerhetsbelter her? Jo, det må det jo være, tenker jeg. Og joda! De er bare godt gjemt, under setene, Noe sier meg at de siste leietakerne ikke har brydd seg så veldig mye om å bruke dem..
Håndklær, badetøy og litt skift går inn i det bittelille bagasjerommer. Så legger vi ut på oppdagelsestur.
Jeg oppdager to ting ...
Egentlig er det litt merkelig at jeg aldri har kjørt denne bilen før. Det har vært noen muligheter, men aldri helt blitt sånn. Da jeg begynte som frilanser i Steinkjer-Avisa på midten av 80-tallet, hadde annonseselger Ola en Suzuki-Jeep. Gjett om jeg siklet på den bilen! Men jeg våget aldri helt å spørre om å få prøve den.
Men nå! Først må vi ut av Pigadia by, så skal vi sette kursen over fjellet og mot en skikkelig strandidyll som heter Lefkos.
Jeg manøvrerer Suzukien gjennom noen kryss og oppdager fort to ting: Styringen er helt ekstremt svømmende. Og den 1,3-liters motoren er sannelig ikke noe kraftverk. Når clutchen også er slitt, krever det litt øving før girskiftene sitter oppover bakkene. Men gjett om følelsen er god!
Hot på 80-tallet – i dag er det sjeldent
Hjelpen er på vei
Utenfor byen stopper vi på et lite supermarked, for å kjøpe kald drikke. Flere forbipasserende kikker på bilen. Stemningen er god.
Men når jeg skal starte den igjen, er bilen helt død. Jeg vrir om tenningsnøkkelen, men det skjer absolutt ingen ting. Hmmm ... Turen vår kan vel ikke ende her?
Annonse
Jeg er vel det som kan kalles godt over snittet bilinteressert, men noen bilmekaniker er jeg absolutt ikke. Så hva gjør vi nå? Jeg tenker det beste må være å ringe leiebilfirmaet. Men hvordan skal jeg forklare hvor vi er?
Jeg får en god idé (om jeg skal si det selv) , gir telefonen til damen som sitter bak kassen i butikken og ber henne forklare. Det går unna på gresk – så sier hun at hjelpen er på vei.
Denne fant vi til salgs i Norge
– Velter veldig lett
Og damen viser seg å være riktig hyggelig. Hun kommer ut og forteller at hun selv har jobbet mange år i leiebilbransjen, En annen mann kommer bort, ser på bilen og sier at «nå føler jeg nesten ung igjen». Så legger han til: «Bare ikke kjør fort i svingene, disse velter veldig lett!»
Dessverre får kona med seg akkurat det og ser plutselig enda litt mer betenkt ut ... Uffda, dette går ikke helt etter planen!
Men så kommer leiebil-sønnen feiende på en scooter, full av beklagelser. Han har glemt å fortelle meg én ting: At jeg må vri nøkkelen veeeldig sakte rundt. Hvis ikke kan bilen være litt kranglete å få start på.
Og ganske riktig: Etter noen sakte forsøk, våkner Suzukien opp igjen. Stemningen snur fullstendig og vi kjører av gårde.
Apropos tenningslås: Dette er ikke så smart
Frihetsfølelse og feelgood
Annonse
Nevnte jeg svømmende styring? Det er nesten så jeg lurer på om noen har glemt å koble rattet til forakselen. Her er det så mye dødgang at jeg må planlegge svingene godt. Suzukien fortjener helt klart betegnelsen «tungkjørt». Deler av turen er både bratt og svingete og da må vi helt ned i førstegir. Men gjett om jeg koser meg!
Setene er temmelig enkle greier og interiøret superspartansk. Men leiebil på en gresk øy blir uansett ikke bedre enn dette.
Dette er frihetsfølelse, feelgood, solskinn, lukter og lyder: Alt på én gang. Når vi svinger ned til Lefkos (her har vi bodd for mange år siden, da ungene var små), tenker jeg på hvor mye hyggeligere det er å kjøre en bil som dette, kontra en eller annen sjelløs moderne bil med tak, servostyring og aircondition.
Fylle opp tanken
Etter noen timer på verdens mest idylliske strand og sen gyros-lunsj, er det tid for å sette kursen hjemover. Jeg sier det ikke til resten av familien, men jeg er litt redd for at bilen ikke skal starte. Men neida. Saaakte-nøkkeltrikset funker på første forsøk.
Turen tilbake er like bra. Styringen er akkurat like svømmende upresis og motoren må gi alt oppover fjellsiden. Vi blir forbikjørt av alt fra lastebiler til små, koreanske leiebiler. Men hva gjør vel det?
Nesten tilbake i byen er det tid for å fylle opp tanken. Jeg ruller inn på en bensinstasjon der en hyggelig kar kommer løpende til og gjør jobben for oss. Betjent bensinstasjon, det har jeg ikke opplevd på en stund!
Denne bensinstasjonen er helt spesiell
Sperrer bensinstasjonen
Så er det klart for siste etappe ned til byen. Men så skjer det. Du gjetter det kanskje? Jo da, bilen vil ikke starte!
Hvis det hadde vært et gresk mesterskap i å vri om bilnøkler sakte, tror jeg at jeg ville gjort det skarpt. Men nå hjelper det plutselig ingen ting. Bilen er stein død.
Da passer det ikke så veldig bra å stå foran en bensinpumpe og i praksis sperre det meste av den lille bensinstasjonen. Så vi starter med å dytte bilen litt unna. Heldigvis er ikke dette tunge saker.
Vår nye bensinstasjon-venn er hyggeligheten selv og forteller at også han har jobbet mange år i leiebilbransjen. Han forteller at selskapet er kjent for å ta godt vare på bilene sine, så dette er rart ... Vi åpner panseret, sjekker ledninger og slanger, men finner ikke noe galt.
Råbillig feriebil? Dette bør du tenke på
En av de aller fineste feriedagene
Så hva gjør vi nå? Jeg tenker det er ganske flaut å ringe leiebilfirmaet enda en gang. Så jeg bestemmer meg for et siste forsøk. Gi bilen og tenningslåsen noen minutters pause. Så prøve igjen.
Og det funker! Nå starter den på første forsøk.
Jeg tror resten av familien puster enda litt lettere ut enn jeg gjør. Vi ruller den siste etappen ned til byen og hotellet. Tar ut den lille bagasjen og så kjører jeg bort og leverer bilen til en fortsatt smilende sønn. Han beklager igjen at han glemte å fortelle meg om tenningslås-trikset og jeg lar være å fortelle at det tydeligvis ikke funker hver gang. For egentlig er det jo bare en bagatell!
Når jeg rusler den korte turen bort til hotellet, tenker jeg at dette sannelig må ha vært en av de aller fineste feriedagene jeg noen gang har hatt. Og det mye på grunn av en nesten 40 år gammel Suzuki. Tenk så mye bra og fint de som ikke er glad i biler går glipp av!
LES MER: Suzuki-Jeepen ble utsatt for tidenes justismord
Her var vi på tur med en helt annen bil, les mer i artikkelen under: