Livsfarlig å krasje med – uansett fart

Karosseriet var laget av bomullsavfall fra sovjetisk tekstilindustri.

HISTORIE: Trabant har nå blitt en kultbil og kan leies i flere tyske storbyer. Men historien til merket var ikke akkurat preget av mye glede.
Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen ble først publisert av Broom.no

Å kåre verdens dårligste biler er en øvelse i å vurdere alt fra livsfarlige konstruksjoner til biler som nærmest falt fra hverandre i brosjyren. Eller som begynte å ruste allerede i salgslokalet. Det finnes ingen fasit, men enkelte modeller går igjen på nesten alle internasjonale lister over bilhistoriens største fiaskoer.

Fellestrekket for disse, er historisk ettermæle, (u)pålitelighet og ren og skjær udugelighet.

Deprimerende

På min «10 på bånn»-liste har østtyske Trabant – eller bare Trabi, som den gjerne ble kalt - en bombesikker plass helt opp mot pallen.

Selv om den i dag kan ha en viss nostalgisk sjarm, så er det både mange og gode grunner til at den har en sikker plass på listen. Trabant var, om noe, et deprimerende rullende bevis på den østtyske planøkonomiens fallitt.

Ikke akkurat noe kompliment.

KØ: En slik bil sto øststyske arbeidere i kø i opptil 15 år for å få kjøpe. Ikke rart at bruktbilprisene gikk gjennom taket!

Ny undersøkelse - BMW og Tesla på bunn

Grusomme historier

Trabant var, for å si det rett frem, en drittbil av de virkelig sjeldne. Øst-Tysklands stolthet var laget av duroplast, som ifølge mine kilder var en blanding av resirkulert bomull – som kom i form av avfall fra sovjetisk tekstilindustri - og harpiks.

Et ganske eksotisk materiale å lage karosserier av – og historiene var da også mange (og grusomme!), om hvordan dette oppførte seg ved kollisjoner og utforkjøringer.

Rett og slett en dårlig bil

Rustet i det minste ikke

Eller, som en lokal oppsitter i Levanger meldte helt på begynnelsen av 1960-tallet, etter at en av naboene hans hadde kjørt inn i en murvegg med Trabanten sin:

– Den var fullstendig knust, bare småbiter overalt – et mirakel at naboen overlevde!

Årsaken til det noe tvilsomme materialvalget, var den kroniske mangelen på stål i DDR. Om duroplast kunne mye sies, og enda mer ble sagt. Men materialet var slitesterkt, og hadde i alle fall den fordelen at det aldri rustet.

Havner nederst i kvalitetsundersøkelse

Direkte livsfarlig

Sikkerhetsmessig var det altså en helt annen sak, for noe særlig mer usikkert enn en Trabant er det vanskelig å tenke seg i bilverdenen. Det store problemet her, var nettopp historien jeg fikk av min sambygding: Duroplast krøllet seg ikke og absorberte ikke støt ved en kollisjon, det bare sprakk eller splintret.

ENKELT: Interiørbilde fra en Trabant P601-brosjyre fra 1964. Enkelt, er et dekkende ord ...

Deformasjonssoner fantes i praksis knapt i en Trabant, og bilen var i nær sagt en hvilken som helst type ulykke direkte livsfarlig.

Toppfart 100 km/t

Mens resten av verden hadde beveget seg mot effektive firetaktsmotorer med innsprøytning, levde Trabant ufortrødent videre med en tosylindret totaktsmotor. Den forbrente en blanding av bensin og olje, noe som resulterte i en blåaktig illeluktende røyksky - og utslipp som var mange ganger høyere enn for moderne, vestlige biler.

Effekten var fattige 26 hestekrefter på modell 601, som gikk mer og mindre uendret år ut og år inn. Toppfarten var oppgitt til ca 100 km/t – og akselerasjonen opp dit krevde i overkant av 60 sekunder – her skulle du ikke ha det travelt.

Sjelden har så mange kjøpt en så dårlig bil

Høy brannfare

Stille gikk det ikke for seg, støynivået i kupéen var fullstendig øredøvende. Trabant var dessuten ribbet for selv det enkleste utstyr som var standard overalt ellers. Bilen hadde for eksempel ingen drivstoffmåler. Hvordan det sto til med tanknivået, måtte du sjekke ved å stikke en pinne ned i tanken.

STØRRE: Her er stasjonsvognversjonen av Trabant P601 - større, men bare litt større ...

Og tanken, den var å finne i motorrommet. Som om ikke det var nok, var det ingen bensinpumpe. Bensintanken var rett og slett montert høyere enn motoren, slik at bensinforsyningen skjedde kun ved hjelp av tyngdekraften. Dette økte selvsagt brannfaren ved kollisjoner.

1950-talls bil

Komforten sto det heller ikke spesielt bra til med. Varmeapparatet var mildt sagt utilstrekkelig, setene var elendige og fjæringen var høyst primitiv. Legg til et innvendig støynivå av en annen verden, og mye er sagt om hvordan det var å befinne seg i denne bilen litt lengre enn bare en tur til butikken!

Da Trabant dukket opp rundt midten av 1950-tallet, var den selvsagt ikke fullt så akterutseilt som den etter hvert ble.

Disse bruktbilene bør du styre unna

Nektet å investere

Bilen ble praktisk talt ikke endret på 30 år. Det var ikke det at det ikke ble jobbet med produktutvikling ved fabrikken i Zwickau, og det var slett ikke mangel på kunnskap som stoppet dem. Ingeniørene her tegnet gjennom årtiene flere moderne etterfølgere – også prototyper med moderne firetaktsmotorer og flott design allerede på 1960- og 70-tallet.

ALDRI SUR:: Ut på tur, aldri sur ... Når man omsider hadde fått sin Trabant før man nådde pensjonsalder!

Men det hjalp lite: De politiske lederne i DDR la ned forbud mot å sette noen av disse i produksjon fordi det var for dyrt. Politbyrået nektet rett og slett å investere i nye produksjonslinjer så lenge de gamle maskinene fungerte – og så lenge folk uansett sto i kø i ti år eller mer for å kjøpe det som omsider rullet ut fra fabrikken. Følgelig var man tvunget til å fortsette å produsere en 1950-talls bil helt frem til Berlinmurens fall i 1989.

Brukt kostet mer enn ny

Den knøttlille og primitive Trabant var DDR-statens oppfatning av en bil for massene, til en pris alle hadde råd til. Det siste stemte nok, men massene måtte smøre seg med voldsomme mengder tålmodighet – det kunne ta opp mot 12-15 år på venteliste for å få levert en ny Trabant.

HEKK: Slik så Trabants stasjonsvogn ut fra denne vinkelen - enkelhet også i design.

En følge av dette, var at en brukt Trabant ofte kostet mer enn en ny – den kunne jo leveres der og da! Dessuten var produksjonskvaliteten på et slikt nivå at det ble sagt at alle skruer måtte etterstrammes – også når bilen var ny!

Et minne langs veikanten

Og da muren falt, og østtyskerne fikk tilgang til brukte Volkswagen og Opel, ble Trabantene bokstavelig talt bare etterlatt langs veikanten. Et minne om et system som hadde stått stille mens verden raste forbi.

Feil og problemer: Dette mener eierne av engelske biler

Noen tall

Trabant 601, 2-dørs sedan:

Motor: 2-sylindret 2-taktsmotor, 595 cc, 26 hk. Maks dreiemoment 54 Nm v/3000 omdreininger.

Drivverk: Forhjulsdrift, 4-trinns manuell girkasse

Lengde x bredde x høyde: 3,55 x 1,51 x 1,44 m

Akselavstand: 2,02 m

Dekkdimensjon: 145 SR 13

Egenvekt: 615 kg

Tillatt totalvekt: 1.000 kg

Akselerasjon, 0-100 km/t: 60 sekunder

Toppfart: 100 km/t

Drivstofforbruk: 0,8 l/mil

Ikke moderne, men tross alt mye bedre. Les mer i artikkelen under:

Noen bruktbiler bør du absolutt styre unna