Livet som offer for hevnporno: – Det tar aldri slutt. Du føler deg så blottstilt

Ruth King (ikke hennes ekte navn) husker fortsatt telefonsamtalen. Hun tenker på den som «starten på helvetet».

– Det er fire år siden, men jeg husker det som om det var i dag. Det var en venn som ringte og advarte meg om at det lå videoer av meg overalt på nettet. Mannen hennes jobbet på en fabrikk her i distriktet, og pornografiske videoer av meg ble delt av alle som arbeidet der.

Kings første reaksjon var å kaste opp.

– Jeg jobbet sammen med faren min. Han er en gammeldags type, så hva skulle jeg si til han? Jeg sa bare at jeg ikke følte meg bra, og dro hjem fra jobb.

Nesten med det samme hun gikk inn døren hjemme ringte en annen venn, som jobbet i byggebransjen, for å fortelle henne at de samme videoen gikk på rundgang blant kollegene hans.

– Han sa at han først ikke trodde på at det var meg i videoene, før han så en video. Og skjønte at det var meg.

Les også:Regjeringen med forslag til hevnporno-lov

– Kommentarene var avskyelige

Syv videoer hadde blitt lastet opp på pornonettsteder av Kings eks-kjæreste. Da hun sjekket på nettet, hadde de blitt delt titusenvis av ganger.

– Kommentarene under videoene var avskyelige. Det var menn som beskrev hva slags ting de ønsket å gjøre med meg, forteller King, som nå er i slutten av tredveårene, og mor.

– Jeg bor på et lite sted hvor alle kjenner alle, og livet mitt har aldri blitt det samme. Det er tortur for sjelen.

Den britiske regjeringen besluttet nylig at det skal foretas en gjennomgang av lovene som omhandler såkalt «hevnporno». Dette sees på som en innrømmelse av at de gjeldende bestemmelsene ikke makter å hamle opp med denne formen for kriminalitet, som er i stadig utvikling. Aksjonister har satt opp en urovekkende lang liste over mangler ved lovgivningen.

Slike handlinger er fortsatt ikke kategorisert som «seksuelle krenkelser» - selv om det for ofrene kan føles vel så krenkende. Straffene er milde og dommene sjeldne, og det kreves bevis for at man «med vilje har forsøkt å forårsake stress og fortvilelse» (noe som innebærer at gjerningspersoner som hevder at de lastet opp bilder og videoer «bare for moro skyld» slipper unna). Falsk porno laget ved hjelp av Photoshop dekkes ikke av loven i det hele tatt, uansett hvor ekte det ser ut.

I Storbritannia er Revenge Porn Helpline den eneste organisasjonen som spesialiserer seg på å hjelpe de som er utsatt for dette. De har tre ansatte, hvorav kun én jobber fulltid. Hjelpelinjen kontaktes av ofre som er ekstremt opprørte, ofte suicidale, og går så i gang med å fjerne bilde- og videomaterialet før det spres bredt på internett.

Store mørketall

Selv om antallet tilfeller av hevnporno som anmeldes til politiet har mer enn doblet seg siden 2015, tror eksperter at det er umulig å anslå det virkelige antallet, siden ofrene ofte lar være å søke hjelp. En undersøkelse i New Zealand anslo at omtrent fem prosent av alle landets voksne hadde blitt utsatt for hevnporno. En lignende undersøkelse i USA satt tallet til nesten 13 prosent. Skal man dømme etter de som kontakter Revenge Porn Helpline, er 70 prosent av ofrene i Storbritannia kvinner.

Clare McGlynn er professor i jus hos Durham University. Hun sier dette er et felt man vet lite om, og som man har undervurdert omfanget av. McGlynn påpeker at selve begrepet hevnporno er unøyaktig, tar fokus bort fra det brede spekteret av motiver som kan ligge bak, og er ekstremt ufølsomt overfor ofrene. For det første fordi «Hevn» impliserer at gjerningspersonen har blitt utsatt for urett, og for det andre fordi man stempler ofrenes bildemateriale som «porno», selv om de ikke har samtykket til bruken av materialet.

McGlynn har deltatt i den hittil mest omfattende studien av påvirkningen bildebaserte seksuelle overgrep har på ofrene. Studien, ved navn «Shattering Lives and Myths», ble iverksatt av det britiske parlamentet i juli.

– Det som virkelig skilte seg ut var de sosiale skadevirkningene, måten dette deler livene til ofrene i «før» og «etter». Noen av kvinnene mistet jobben, forholdet til partneren ble ødelagt. De ble isolert fra familie og venner, og trakk seg fullstendig tilbake fra internett. Og dette var konstant, en nesten daglig trussel som hang over dem. De blir stadig minnet på det, ved at videoer og bilder dukker opp igjen, ellers går de og venter på at materialet skal spres på nytt. De greier ikke å se for seg at situasjonen noen gang skal ta slutt.

Les også:Ap vil skjerpe straffene for hevnporno

– Det var en stille trussel

Videoene av Ruth King ble spilt inn mens hun var separert fra ektemannen, og hadde havnet i et ni måneder langt forhold med en mann som utnyttet henne. Dette er noe som går igjen i historiene i Shattering Lives-rapporten. Bildematerialet er som regel spilt inn mer eller mindre under tvang, og trusselen om å spre bildene eller videoene gir overgriperen makt over offeret. Halvparten av kvinnene som deltok i undersøkelsen trodde dette var hovedmotivet til partneren, altså overgriperen.

– Jeg falt fullstendig for han. Og det var i begynnelsen av forholdet, mens jeg var helt betatt av han, at han begynte å spørre etter videoer. Han fortalte meg nøyaktig hva han ønsket at jeg skulle gjøre. Det var helt ærlig ikke noe jeg hadde kommet på å gjøre på egenhånd.

Forholdet surnet raskt. Mannen var kontrollerende, og ble voldelig. Ved ett tilfelle kvalte han King til hun svimte av. En kveld mens paret så på TV, plugget han inn en minnepinne, og videoer av King dukket opp på skjermen.

– Det var en stille trussel om hvor mye skade han kunne gjøre dersom jeg forlot han. Men jeg måtte uansett komme meg ut av forholdet. Livet mitt var i fare, forteller King.

Da hun gjorde slutt på forholdet og vendte tilbake til ektemannen sin, begynte tekstmeldingene å komme. Mer enn hundre meldinger om dagen, der eksen truet med å legge videoen ut på internett. Til slutt gjorde han det.

– Først slo overlevelsesinstinktet inn. Jeg ringte politiet, som sa at de ikke kunne bevise at det var han, siden videoene hadde blitt delt hundretusenvis av ganger. Revenge Porn Helpline hjalp meg med å fjerne videoer, og det følte som en gedigen lettelse. Men i løpet av en dag var de tilbake, med ny tittel.

Endret utseende og isolerte seg

King forteller at hun forandret utseendet sitt fullstendig. Hun isolerte seg, og beveget seg nesten ikke utenfor døren. Hun hentet ikke engang barna på skolen, ektemannen gjorde alt.

– Mannen min har en ganske fremtreden stilling i et lokalt firma, og alle de ansatte der så videoene også. Alle så dem. To år etter at den første videoen dukket opp på internett, kom en eldre herre jeg har kjent hele livet bort til meg og sa at han hadde lyst til å se hvordan jeg var i levende live. Jeg fikk ikke frem et ord. Jeg var som en skremt kanin, stiv av skrekk. Og dette er noe som pågår konstant, det er ikke ett angrep som går over, slik at man kan prøve å hente seg inn igjen.

I 2017 ble det for mye for King. Hun forsøkte å ta sitt eget liv, og endte på sykehus. I dag føler hun at det var en egoistisk handling, men hun greide rett og slett ikke mer.

– Det tar ikke slutt, og man kan ikke rømme, for internett dekker hele verden. Du føler deg så utrolig avkledd og utsatt.

Mikala Monsoon, en 23 år gammel makeup-artist fra Glasgow, kjenner seg så altfor godt igjen i Kings historie. Hun beskriver følelsen som «en av de drømmene der du er naken i et glassbur».

Monsoon var 17 år gammel da hun sendte bilder som fortsatt dukker opp på nettet, seks år senere. Hun sier hun var i en dårlig periode i livet, og flørtet med et par stykker på Tinder. Hun vet ikke hvem som lastet bildene opp på internett, men omtrent et år senere fikk hun en melding fra en venn: «Dette er flaut, men jeg følte jeg burde fortelle deg at jeg fant dette». Den vedlagte lenken brakte Monsoon til et pornonettsted der det var et bilde av henne, med fullt navn. Hun fikk bildet fjernet, men etter noen måneder ble hun igjen kontaktet av bekjente som hadde funnet bildet.

– Det var helt grusomt. Hver gang det skjedde, ble jeg manisk opptatt av å google navnet mitt flere ganger om dagen i en måned. Og jeg fant ting. Jeg ble veldig selvbevisst når folk snakket til meg eller så på meg, og er det fortsatt. Jeg var på kafé i går, og noen menn der stirret på meg hele tiden. Var det fordi de hadde sett bildet?

Hevn over hevnporno

Monsoon innså at problemet ikke kom til å forsvinne. Hva om hun søkte på en jobb, og arbeidsgiveren googlet navnet hennes? Eller hva om hun ønsket en fremtid hvor hun havnet i offentlighetens lys? Ville ting lede tilbake til bildene, for alltid? Mens King forandret utseendet sitt, bestemte Monsoon seg for å skifte navn og flytte til en ny by.

I år bestemte imidlertid Monsoon seg for å fortelle sin historie. Etter at hun hadde funnet bildet sitt på en fildeling-side som inneholdt hundrevis av mapper og tusenvis av eksplisitte bilder – Monsoon var i folderen «Glasgow girls», og det var foldere for byer over hele Storbritannia – fikk hun nok. Denne gangen ble hun skikkelig sint.

Monsoon skrev en Instagram-post om situasjonen, og ble oversvømt av meldinger fra andre kvinner som hadde opplevd det samme. Hun laget nettstedet revengeonrevengeporn.com, og startet en underskriftskampanje for å tvinge internettaktører til å forsikre seg om at opplasting av eksplisitt materiale gjøres med samtykke fra den som er avbildet.

– Før snakket jeg ikke om dette. Men nå nekter jeg å skamme meg. Folk tror det er OK å si ting som «Du burde ikke ha tatt bildene». Ville du sagt til et voldtektsoffer at hun ikke burde ha gått i kort skjørt? I dag er jeg i et forhold, og hvis jeg og partneren min er borte fra hverandre og jeg ønsker å sende han et bilde, så gjør jeg det. Å si at kvinner ikke bør ta bilder er ikke løsningen. Enkelte kvinner tvinges til å gjøre det. Andre blir fotografert mens de sover eller står i dusjen, uten at de vet det. Du kan ende opp i deep fake-bilder eller -videoer som ser helt ekte ut. Man kan bli et offer bare ved å eksistere.

– De sa «mamma, dette er en god mulighet»

Folami Prehaye (49) kommer fra Bristol og er mor til to voksne barn. Hun er også et offer som nekter å skamme seg.

– Mange spør meg hvorfor jeg tok bildene. Men til syvende og sist er det ikke det som er den kriminelle handlingen.

I 2012 la Prehayes eks-kjæreste bilder av henne på flere pornonettsteder, i tillegg til en falsk facebook-konto i hennes navn. Venneforespørsler ble sendt ut til alle hun kjente. Prehaye gikk umiddelbart til politiet, og mens Monsoon og King føler de fikk lite hjelp fra den kanten, var Prehayes opplevelse mer positiv.

– Jeg måtte sitte midt imot politibetjenten mens han klikket på hver eneste lenke. Jeg tenkte «Vet du hva, Folami… Du har født to barn. Dette er noe du bare må gjøre, og takle.»

Det var selvfølgelig ikke en lett situasjon. Kolleger av Prehaye så bildene, og hun endte opp med å bytte jobb. I perioder gikk hun ikke ut, og spiste ikke.

Eksen hennes ble siktet for forholdet, og ble dømt til seks måneders betinget fengsel. Siden handlingen ikke kategoriseres som et seksuelt overgrep, hadde ikke Prehaye noen automatisk rett til anonymitet (en praksis hun og andre aksjonister forsøker å få endret), og en lokalavis skrev om saken med alle detaljer, inkludert navnet hennes. Så spurte en annen journalist om et intervju med henne. Prehaye spurte barna sine hva de mente hun burde gjøre.

– De sa «mamma, dette er en god mulighet». Jeg hadde ikke lyst til å gjemme meg resten av livet, bare for å sitte på en benk når jeg var 70 og få høre at noen hadde funnet et bilde av meg igjen. Jeg kunne ikke leve slik. Å fortelle historien min ble en måte å ta tilbake kontrollen på.

Prehaye gjorde intervjuet, og laget deretter nettstedet voic.org.uk (Victims of Internet Crime). Hun blir jevnlig kontaktet av ofre fra hele verden.

– For meg er det en del av helingsprosessen. Noen går til terapi og slikt, men det gjorde ikke jeg. Dersom jeg kan hjelpe andre ved å dele historien min, hjelper jeg også meg selv.

Les også:Mann fikk 60 dagers fengsel for hevnporno

Ta tilbake kontrollen

Clare McGlynn sier at det å gå ut offentlig kan gi en følelse av styrke og kontroll for ofre av hevnporno, men at det bare er mulig for noen få. For de fleste ofrene vil ringvirkningene for barn, ektefelle og karriere bli altfor alvorlige.

Sophie Mortimer er daglig leder hos Revenge Porn Helpline. Hun sier det viktigste for ofrene er å få fjernet bildene så raskt som mulig, og få stilt gjerningspersonen til ansvar.

– Det utgjør en uhyre stor forskjell når politiet tar slike saker alvorlig, saken kommer for retten, og samfunnet anerkjenner at det som skjedde er veldig feil, i stedet for at man føler at man selv har skylden.

King fikk hjelp av to i år terapi, og ektemannen. Hun sier at hun ikke ville vært her i dag uten støtten fra mannen sin.

– Han har hatt så mye problemer på grunn av dette, men har aldri lagt skylden på meg. I tillegg har jeg fått støtte fra uventet hold, blant annet en kvinne som krysset veien for å komme bort og snakke med meg. Hun sa at situasjonen var forferdelig, og at hun var veldig lei seg for at det hadde skjedd. Slike ting hjelper veldig.

King har tenkt å fortelle datteren hele historien når hun blir litt eldre. Frem til det skjer, vil hun holde seg anonym. I dag er det hun som bringer og henter på skolen, og hun greier nå å gå forbi grupper av menn uten å føle at hun må løpe sin vei.

– Noen dager er bedre enn andre. Jeg jobber med det, men har kontroll.

Det viktigste er kanskje at hun ikke har søkt etter videoene på over et år. De finnes fortsatt der ute, og dersom hun leter vil hun finne dem, sier hun.

Oversatt av Henning Scherer Skjærsæter /ABC Nyheter /Pressworks © Guardian News & Media Limited