Krig og klima presser et vinikon

For mange nordmenn er påske ensbetydende med lam på middagsbordet. Da velger man gjerne en vin med moden frukt, god fylde og fast struktur – kanskje en Bordeaux-blend, en syrah fra Nord-Rhône eller en tempranillo fra Rioja. 

Eller, som mange norske vininteresserte foretrekker: En flaske Château Musar fra Bekaa-dalen i Libanon.

Da kan det være verdt å stanse opp et øyeblikk og reflektere over hvordan denne vinen blir til, i skyggen av krigen som preger regionen.

Romernes Bacchus

– For 2000 år siden forsto romerne at dette var et ideelt sted for vindyrking. Det var derfor de bygde Bacchus-tempelet sitt her i Libanon, sier Gaston Hochar til ABC Nyheter.

Gaston leder den daglige driften ved Château Musar, mens broren Marc har ansvaret for den kommersielle siden. 

Barna deres har også begynt å vise interesse for familiebedriften, kan Gaston fortelle, men ingenting er ennå bestemt:

– Den eskalerende uroen de siste månedene gjør dem usikre på om de vil komme hjem og bygge sin fremtid rundt vin i Bekaa Valley, sier han.

I Libanon er krig en del av hverdagen.

– Så langt er verken produksjonslokalet eller vinmarkene fysisk rammet av krigen, og arbeidet går som normalt. De som arbeider i vinmarkene, bor i nærområdet. Vi befinner oss lengre nord enn områdene der kampene pågår, og håper krigen ikke brer seg videre.

Men konsekvensene er tydelige.

– Det nasjonale markedet har i praksis falt sammen. Vi hadde allerede rundt 80 prosent eksport før krigen, men nå går det også langt færre fraktskip enn før. Tidligere sendte vi varer én gang i uken. Nå står fulle containere og venter, og det kan gå nesten en måned til neste skip, sier han i videomøtet med ABC Nyheter.

Bånd til Bordeaux

Château Musar har en innholdsrik historie, og dette er ikke første gang de opplever krig. Men la oss starte med begynnelsen. Og med båndene til Bordeaux.

Huset ble grunnlagt i 1930 av bestefaren til Gaston Hochar, som også het Gaston . Han plantet sine første vinmarker etter et opphold i Bordeaux. I 1941 ble han en nær venn med major Ronald Barton fra de klassiske vinslottene Château Langoa-Barton og Léoville-Barton i Saint-Julien. Ronald Barton var stasjonert i Libanon under andre verdenskrig.

Senere studerte andre generasjon Hochar, Serge, ønologi i Bordeaux under Jean Riberau-Gayon og Émile Peynaud - to sentrale figurer som la mye av grunnlaget for moderne vitvitenskap.

Ifølge Gaston Hochar brukte faren nesten 20 år på å finpusse formelen for husets røde toppvin. 

– Bestefaren min laget vin lenge før han ble kjent med Langoa-Barton, så jeg er usikker på hvor mye det vennskapet faktisk påvirket selve vinmakingen. Faren min ble derimot sterkt inspirert av Bordeaux da han studerte der på begynnelsen av 1960-årene. 

– Men etter hvert forsto han at et annerledes terroir og et annet klima krevde en annen tilnærming. Først mot slutten av 1970-årene hadde han funnet sin egen stil. Vi ville ha et uttrykk som var mer middelhavspreget, og som tok vare på det som er unikt ved stedet vårt, forklarer Gaston Hochar.

Det første store gjennombruddet for Château Musar, kom da vinskribenten Michael Broadbent løftet frem 1967-årgangen som «Find of the Fair» på Bristol Wine Fair i 1979. I 1984 ble Serge Hochar vinmagasinet Decanters første «Man of the Year». 

– Klar etter syv år

Når Hochar skal forklare husets røde toppvin til folk som ikke kjenner den, begynner han med kjente referanser:

– Mens Bordeaux gjerne forbindes med kraft og tanniner, og Nord-Rhône med sin finesse, ligger Château Musar et sted imellom. Den har fylde, stor kompleksitet og utvikler seg langsomt.

Men han er ikke opptatt av å dytte toppvinen på alle.

– For dem som er nye for Musar, vil jeg heller anbefale å begynne med en lettere vin, som Jeune eller Aana. Det er enklere uttrykk for Musar-stilen, rimeligere viner og tidligere tilgjengelige.

Likevel er det toppvinen som har gitt huset ryktet det lever på. Vinen lages med ca. en tredel hver av cabernet sauvignon, carignan og cinsault fra vinmarker nær Aana og Kefraya i Bekaa-dalen, på grusholdig jord over kalkstein. Vinen gjennomgår gjæring i sement, lagres ett år i franske fat, blandes to år etter innhøsting og får deretter fire år på flaske i kjelleren før den slippes. Den tappes uten klaring og uten filtrering. 

Totalt går det syv år fra innhøsting til lansering. For Hochar er det ikke et markedsgrep.

– Vi lager viner som skal kunne lagres i ti, tjue og i noen tilfeller opptil femti år. Skal kundene forstå hva vi prøver å oppnå, er syv år et minimum. I den tiden ligger vinen fire år på flaske i kjelleren. Da får den tid til å falle på plass, og de tre druesortene finner sin naturlige balanse. Etter syv år er den i starten av sin utvikling, og først da slipper vi den ut.

Han ville gjerne ventet enda lenger.

– Selv foretrekker jeg å vente minst ti til femten år med de fleste årgangene våre. Men folks smak er forskjellig, opplevelsen av vin påvirkes alltid av omgivelsene. Om du drikker den på stranden en sommerdag eller inne en kald vinterkveld, utgjør en stor forskjell. Det samme gjelder lufting. Jeg anbefaler som regel å åpne flasken og gi den godt med luft før servering. Da kommer kompleksiteten tydeligere frem.

Klimaendringer truer

Det som lenge har vært Château Musars styrke, er blitt vanskeligere å bevare.

Bekaa-dalen ligger høyt, med varme dager og kjølige netter. Det gir druene modenhet og kan bevare friskhet. Hochar beskriver dalen som Libanons landbrukshjerte, skjermet mellom to fjellkjeder.

– Bekaa-dalen ligger mellom to fjellkjeder, der den ene skjermer mot været fra havet og den andre mot ørkenen. På 1000 til 1200 meters høyde får vi varme dager og kalde netter. Det temperaturspennet er viktig for å bevare syren i druene.

Musar beskriver selv huset som formet av terroir, naturlig vinmaking, menneskelig karakter og historie. 

Klimaendringene treffer dem hardt. 

– Noen av de nyere årgangene har vært utfordrende på grunn av hetebølger. Når temperaturen blir for høy, kan sukkermodningen gå raskere enn den fenolske modningen. Da får du høy potensiell alkohol, men ikke ferdigutviklet smak. Samtidig blir det vanskeligere å bevare syrenivået vi ønsker.

For et vinhus som ønsker å gripe minst mulig inn i den naturlige utviklingen, blir det en krevende øvelse.

– De færreste forstår hvor krevende det er å lage vin slik vi gjør, med lav intervensjon i et klima som blir stadig tøffere. Men vi er kompromissløse, holder fast ved filosofien vår,  og prøver å lære oss å leve med utfordringene.

Framvekst etter borgerkrigen

Château Musars historie handler ikke bare om hva som er i flasken.

Huset holdt driften i gang gjennom borgerkrigen i Libanon, med 1976 som eneste år uten produksjon. Det året hadde de verken strøm eller drivstoff. Fra 1977 til 1990 laget Hochar-familien vin hvert år, ofte under ekstreme forhold. 

I 1982 ble 80 hektar av Musars vinmarker i Bekaa frontlinje mellom syriske og israelske styrker. 

I 1984 kom druene frem til vineriet 45 dager etter at innhøstingen egentlig skulle vært avsluttet. 

Den humpete historien har bidratt til å gi Château Musar en helt egen plass i vinverdenen. Huset fortsatte å lage vin under forhold som ville ha knekt de fleste.

Men Gaston Hochar forteller at Libanon som vinnasjon har vokst kraftig siden borgerkrigen.

– Libanon er et lite land med bare fire-fem millioner innbyggere. Under borgerkrigen hadde vi tre til fire vinprodusenter. Mellom 1990 og 2000 kom det fire til fem til. Etter 2000 tok det virkelig fart, og nå har vi rundt 50 produsenter. Mange av dem driver riktignok i liten skala, nesten som hobbyprosjekter.

Château Musar er fortsatt flaggskipet.

Les også: Verdens 50 beste vingårder å besøke

Hvor lenge holder en vin?

Château Musar har lenge hatt et rykte for flaskevariasjon, noe Gaston Hochar mener henger tett sammen med husets filosofi om lav intervensjon, null tilsetningsstoffer og minimal bruk av svovel. 

– Alle flasker er ikke like, og det aksepterer vi. Dette er vår måte å lage vin på, sier han. 

Som regel skyldes variasjonen ifølge Hochar hvordan vinen er blitt lagret etter at den har forlatt vineriet, ikke feil i hele partier. 

– En viss variasjon er en naturlig del av det å arbeide med levende materier. Samtidig har vi bedre kontroll enn noen gang, og prøver å holde flyktige aromaavvik under kontroll.

Hochar avviser heller ikke at svært lang lagring innebærer risiko, særlig når det gjelder kork. 

– Spør du en korkprodusent i dag, vil de trolig garantere for korken i ti år, sier han.  – Vår erfaring er at korken under gode forhold gjerne holder i 20 til 30 år. På de aller eldste vinene vil likevel korken alltid være et usikkerhetsmoment. Derfor omkorker vi gamle flasker fra eget lager, og smaker på hver vin før den forsegles på nytt – et møysommelig arbeid, men nødvendig for å sikre kvaliteten, avslutter Gaston Hochar.