Investerer i ferieøya med de mange «svin»

Denne artikkelen ble først publisert i Kapital Reise.

Lofoten. Navnet smaker av salt hav og tørrfisk – med en natur som tar pusten fra deg. Selv i noen av verdens avkroker har vi opplevd at navnet fremkaller følelsen av det store eventyr, av noe magisk, nesten mytisk.

Se Lofoten – og dø!

På varme sommerdager som denne finnes det knapt noe vakrere. Kun en svak bris følger oss over broen som forbinder dagens sentrum med stedet der Svolvær i sin tid oppsto som «øyhovedstad». 

Over oss skriker måsan som de har gjort i tusener av år, men ute på vågen er det stille – det er bare små krusninger på sjøen og ikke en båt å se så langt øyet rekker.

– Stille før stormen, mener en kar vi treffer ved enden av broen, der Svinøya starter.

Lofotfisket er over, nå er det turistene de venter på. Været kommer til å holde seg, mener kjentmannen.

Som en ny by

Mange tror kanskje at navnet har noe med gris å gjøre. At det er et økenavn som bare har festet seg. Slik er det ikke. «Svin» er et gammelt ord for «skjær». Svinøya betyr rett og slett «øya med skjær omkring».

Historien om denne lille øygruppen er som et destillat av nordnorsk historie, og noe kronikøren og nobelprisvinner Knut Hamsun må ha fått nyss om på sine reiser.

Den startet med prestesønnen Gunnar Berg for snart 200 år siden, som kjøpte mange «svin» av sin svoger, for 3000 speciedaler – rundt 12.000 kroner etter nåtidens pengeverdi.

Med det var halve Svolvær i hans hender.

På den tiden var Svolvær et fiskevær med 60 fastboende – det største i hele Lofoten. På Svinøya var det knapt noe bosetting å snakke om, et faktum Berg på kort tid skulle endre på, ved å bygge våningshus, brygger, rorbuer – og skjenkested.

– At han med det nærmest bygde en helt ny by, og slik skapte arbeid og en fremtid for sånne som meg tenkte nok ikke den godeste Berg på, ler dagens «væreier» Ola Skjeseth.

Den smittsomme latteren rommer en eventyrlig og evig optimistisk foretaksomhet – en karakter som hentet ut av Hamsuns nordlandsromaner.

Størst i Lofoten

Ola Skjeseth har vært med på en utvikling som kan sammenlignes med den Gunnar Berg dro i gang. Men for 200 år siden dreide det meste seg om vinterfisket etter gyteklar skrei i Lofoten-bassenget, da tusenvis av menn kom til øygruppen.

I noen tiår var lofotfisket et norsk «gullrush» – et Klondyke i miniatyr. Det europeiske markedet var umettelig.

Det kom mennesker av alle slag for å ta del i æventyret. De fleste var såkalte fiskebønder, som ellers i året drev med jordbruk og kystfiske så langt unna som Øst-Finnmark i nord og Trøndelag i sør.

Fisket etter den store torsken var tidsbegrenset, men innebar samtidig en viktig ekstrainntekt i en del av landet der mange levde på eksistensminimum.

I dag er ikke fisket i nærheten av å kunne opprettholde moderne samfunn som Svolvær og de andre fiskeværene, og da femte og siste generasjon væreier tok over på Svinøya på slutten av 1970-tallet, skjønte han at vakker natur og lofotfisket ikke var nok for å skape et levedyktig samfunn.

– John Berg forsto tidlig at skulle Svinøya ha en fremtid måtte det satses, og da var reiseliv nærliggende, forklarer Skjeseth.

Vi møter ham utenfor et av rorbuanleggene på Svinøya, som det på midten av 1800-tallet var mer enn 80 av. Vel 100 år senere sto det til forfall.

Skjeseth ligger på knærne i fullt snekkerutstyr inne i en av rorbuene som skal gjøres klar til sommersesongen.

– Det er alltid noe som må fikses på, sier han med en tilfreds mine.

Nettopp hans kjærlighet til Lofotens historiske arv, hans intense iver og foretaksomhet er en viktig årsak til at Svinøya i dag er Lofotens største lokalt eide reiselivsanlegg.

Mange historier

Under den offisielle åpningen av Børsen Spiseri i mai 1995 sto 13 rorbuer med totalt 46 sengeplasser klare for innrykk. To år tidligere var det kun tre.

– Jeg har gått gradene, fra hjelpegutt til driver, men det å skape noe fysisk er det jeg liker aller best. For eksempel å gjøre om denne rorbua til et moderne nattleie, og samtidig beholde byggets sjel, sier han med innlevelse.

Da har han tatt en pause i arbeidet for å fortelle om Svinøyas moderne historie, som han har vært en så viktig del av.

I hjertet av forvandlingen fra forfallent fiskevær til mønsterbruk står Børsen Spiseri, som ligger på Lofotens best bevarte handelsbrygge. Her var Skjeseths nennsomme hånd sterkt medvirkende til at bygget fra 1828, som et av tre, i 2021 ble tildelt Kulturminnefondets nasjonale plakett for godt bevaringsarbeide.

– Det viktigste i alt det vi har foretatt oss har vært å ta vare på historien, understreker han.

På Børsen Spiseri – i det nøye restaurerte interiøret – er det nesten som du kan høre alle historiene fra forgangne tider. Her møttes alle – fiskere, fiskekjøpere og lokalbefolkningen – for å handle, og ikke minst få med seg siste nytt.

En nyhets- og ryktebørs, rett og slett, som i dag også serverer noe av det beste havet her kan oppdrive.

Tørrfisk royal

Lenge var væreieren konge. Historiene om dem er fargerike, og noen ganger brutale. Men mange utviste også stor omsorg for lokalmiljøet og var seg sitt ansvar bevisst.

Deres gjøren og laden fikk noen ganger uheldige utslag, som da Svinøya fikk brennevinsbevilling. Det var i 1850 væreier Berg fikk tillatelse til å selge det de kalte «smått». Det vil si pr. dram, som gjaldt under lofotfisket i perioden 1. februar til 30. april, samt en måned fra 15. juli, da tørrfisken ble tatt ned fra hjellene.

– Da ble det satt opp en egen «brennevinsbinge» i butikken, forklarer Skjeseth.

Én dram kostet én fisk, som ble kastet i bingen. Etter én dag kunne det være opptil 1200 fisk der.

Praksisen varte ikke lenge. Andre generasjon Berg skjønte hvor det bar hen, og gjorde slutt på spritsalget.

Dagens drikke på den gamle Handelsbrygga er langt mer sofistikert. Nå serveres de lekreste viner – tilpasset menyen, der du kanskje, ikke overraskende, finner retter som grillet tørrfisk.

– Til «tørrfisk royal» med gulrotstuing, eggsmør og bacon passer trolig en frisk hvitvin laget på Albariño-druen? forklarer kelneren litt senere på dagen.

– Eller en Lofotøl, parerer Skjeseth med et glis.

Folk i husan

Den «hamsunske» Ola Skjeseth ser muligheter der andre bare ser arbeid. John Berg så det i gutten fra nabobygda Kabelvåg, en rastløs ungdom som ikke kunne sitte stille, og tok ham under sine vinger.

– Jeg var en liten villstyring, innrømmer Skjeseth.

Han var knapt ute av tenårene da han begynte i jobben som hjelpegutt. Siden skulle Berg ta ham med ut i verden, til Italia for eksempel, og byer som Milano.

– Jeg var ganske så blåøyd, men jeg lærte fort.

I årenes løp fikk Skjeseth stadig mer ansvar, inntil han for noen år siden overtok reiselivsdelen av det gamle «været». Nå har han imidlertid trukket seg ut av daglig drift. Han foretrekker å være mer i kulissene, dra i gang nye prosjekter og sørge for at bygningene er i tipp topp stand. Som Væreiergården, som for ikke lenge siden ble åpnet etter en omfattende restaurering, hovedsakelig i Skjeseths regi.

– Vi forvalter ikke bare et 50-talls bygninger, men et viktig ettermæle, understreker han.

En over tusen år lang historie som hele Nord-Norge har en bit av.

– Lofotens fargerike og dramatiske historie gjenspeiles i husan, der skal det fortsatt bo folk, mener Skjeseth.

En passende parafrase over en sang som høster gjenklang i landsdelen – og langt utenfor Norges grenser.