Reise
Her finner du de rimelige London-pubene
En London-øl trenger ikke å koste fotballskjorta. Du må bare vite hvor du skal legge pubcrawlen.
«Pints til sju pund ødelegger Storbritannias puber.»
«Siste runde? Pinten nærmer seg ni pund.»
Uansett hvilken lokalavis du velger å tro, er det ingen hemmelighet at ølprisene har eksplodert i britenes hovedstad. Legg til tvilsom kronekurs, og en pubcrawl er snart like kostbar for norske lommebøker som hjemme.
Men ikke helt ennå. Og det hjelper å vite hvor du og dine med fordel kan legge krypeturen.
Lommekjent ølhund
Visse tradisjonelle London-vannhull holder fortsatt stand mot inflasjon og dyrtid. Det er til og med dukket opp noen nye.
Én fersk tilvekst er The Pocket i Islington. Bydelen ligger kanskje ørlite utenfor turistløypa, men desto mer strategisk i forhold til kulturliv og fotball.
Jon Pearson er kommet helt fra Cornwall for å se yndlingslaget Arsenal møte Leeds. Og da er han kresen på hvor oppvarminga foregår.
– Beste måten å finne en rimelig og god pint er å snakke med folk, sier jernbanemannen Pearson mellom slurkene.
– Pendlerkompisene mine og jeg er ølhunder som oppdaterer hverandre på ålreite steder og priser i storbyen. Ellers går det an å sjekke nettsida til CAMRA – Campaign for Real Ale. Den anbefaler puber i hele landet.
Første stopp for Pearson og broren Mark pleier å være The Euston Tap, like ved togstasjonen ved samme navn. Der ligger den typiske halvliteren rundt fem pund, slik den også gjør hos The Pocket.
– Vi velger sjapper som bryr seg om øl og tar seg rimelig betalt. Det handler om kunnskap. Går du på feil pub, bikker pinten fort sju pund.
Vi er en pubkultur. Og å ta seg en øl alene hjemme er ikke det samme som å gå på puben og ha det artig sammen med kompiser
Urban prismyte
Det finnes andre triks for å begrense ferievæskebudsjettet. Det ene er å finne seg en såkalt estate-pub, altså en som er integrert i gamle arbeiderboligkomplekser.
Selv om sånne blir stadig færre, eksisterer de i både West og East End. Du må bare titte bak de fancy high street-fasadene. I skyggen av det kjente Sadlers Wells-teateret ved Angel, for eksempel, troner ærverdige The Shakespeare.
Og så har du de elskede og hatede kjedepubene, som Wetherspoons. De er nesten umulig å unngå i sentrale strøk: The Montague Pyke, The Moon Under Water, The Masque Haunt. Her kan du gjøre varp under 3 pund, etter først å ha fått smaksprøve varene.
Tilbudet er så umoderne gunstig at Wetherspoons-sjefen Tim Martin nylig så seg nødt til å avkrefte en «urban myte»: at selskapet kjøper inn drikke som er i ferd med å gå ut på dato, og derfor kan dumpe prisene.
– Den eneste hemmeligheten er at vi selger masse øl, erklærte Sir Martin i The Sun.
– Vi har større enn gjennomsnittlige lokaler og langvarige kundeforhold til leverandørene. I snitt selger pubene våre mer enn det dobbelte av det andre gjerne gjør.
Indie-operasjon
Hvis du beveger deg noen myntkast øst for Soho og Covent Garden, vil du havne i Holborn og, etter hvert, Clerkenwell. Det kan være smart, for der jobber mange mediefolk og jurister – to historisk sett ølglade yrkesgrupper. Ergo blir pubfloraen rik.
I sidegata Sandland Street vil du støte på The Old Nick, hvor pinten koster nøyaktig en femmer midt i uka.
– Først og fremst jobber mange unge, nyutdannede kontorarbeidere i området, presiserer innehaver Leanne.
– Når dagen er over, fortjener de en rimelig pint. Grunnen til at vi kan holde prisene overkommelige, er at vi har vårt eget bryggeri i Dorset.
Tilbake på The Pocket har managermotstykket João cirka samme forklaring på prispolitikken.
– Vi er en uavhengig operasjon som ikke involverer mange aksjeholdere, sier han og smiler lurt.
– Så lenge vi går i pluss og treffer målene våre, er det alt vi ønsker.
Det skader ikke populariteten at The Pocket har rigget seg til mellom et par Islington-landemerker: The Hope & Anchor og The Compton Arms. På førstnevnte spilte band som U2 og Joy Division sine første London-konserter. På sistnevnte slukket forfatterlegenden George Orwell tørsten under Andre verdenskrig.
– Dette er et nabolag hvor folk både bor og driver forretninger, konstaterer João.
– Da er det plass til alle typer puber: mainstreampuber, matpuber, cocktailpuber og ølpuber.
Mat er ut
Mataspektet skal ikke undervurderes i denne fortellingen. Gastropubfenomenet tok øyriket med storm rundt årtusenskiftet. Plutselig skulle ethvert inndrukket vannhull servere Michelin-verdige måltider. Nå får det sin del av skylda for at pinten er blitt så himla dyr, mens økende leieutgifter og alkoholavgifter spøker i kulissene.
The Pocket tilbyr kun barsnacks – hvilket er helt ok for brødrene Pearson.
– De fleste småpuber med godt ølutvalg dropper mat. For å sitere en pubeier er det fordi spisegjester drikker mindre, røper Jon.
Straks skal han se Arsenal vinne 5–0 på Emirates-stadionet. Han skal bare ta en runde til med gutta først. For samme hvor mye det svir, vil britene etter sigende kjøpe runder til evig tid.
– Blant venner jevner det seg alltid ut i løpet av året, bedyrer Pearson.
– Vi er en pubkultur. Og å ta seg en øl alene hjemme er ikke det samme som å gå på puben og ha det artig sammen med kompiser.
