Han var Norges første cyberskurk

Denne artikkelen ble først publisert i Kapital.

I mars 1972 pågrep Oslo-politiet en 27 år gammel mann og siktet ham for grovt bedrageri.

I løpet av tre februardager samme år lurte han til seg 155.000 kroner fra en rekke postkontorer i Oslo ved å løse inn 25 forfalskede utbetalingsblanketter for studielån.

Summen han fikk utbetalt tilsvarer omtrent 1,5 millioner kroner i dag. Noen år etter bedrageriet ble han avslørt på nytt i en annen sak, hvor han klarte å underslå over 300.000 kroner ved hjelp av sjekker han hadde tilgang til hos en ny arbeidsgiver.

Norges første datakrimsak

Lånekasse-svindelen regnes som datakriminalitetens inntog i Norge. Det er den første dommen hvor noen er dømt for å ha beriket seg ved hjelp av datautstyr.

Aftenposten og VG skrev om saken den gangen, men da ble den omtalt som en mer ordinær bedragerisak, trolig fordi journalistene ikke helt ante konturene av hva slags forbrytelser som var mulig å utrette ved hjelp av datautstyr.

Det var først i 1976 at saken ble klassifisert som datakriminalitet, det samme året som ordet ble brukt første gang i offentlige dokumenter.

Siden vet vi hva som har skjedd. Nå går det ikke en dag uten at cyberkriminalitet, som det i dag kalles, omtales i mediene. Og de årlige kostnadene som påføres samfunnet, summeres opp i milliardbeløp.

– Satt midt i smørøyet

Men tilbake til Oslo og vinteren 1972. Hva skjedde egentlig i kontorene til Lånekassens EDB-avdeling i Hegdehaugsveien i Oslo hvor 27-åringen jobbet?

Han fikk jobb som hullkortoperatør i 1967. Hullkort var datidens lagringsmedium og besto av pappskiver som det var punchet små hull i et rutenett. Teknologien gjorde det mulig å hente frem igjen informasjonen som var lagret når kortet ble prosessert i en avlesingsmaskin.

– Vi var en tre-fire personer på avdelingen, sier Aage Nordmann Nilsen.

79-åringen, som flyttet fra Oslo for mange år siden og bosatte seg på Tangen i Stange i Innlandet, husker godt hva som skjedde da kollegaen hans ble pågrepet av politiet.

– Pågripelsen kom som et sjokk på oss i avdelingen hans.

– Hvordan var han som person?

– Han var en veldig tillitsvekkende person og alltid elegant kledd. Selv om han bare var et par og tyve år gammel da han begynte i Lånekassen, så gikk han nesten alltid i dress, skjorte og slips på jobben, sier Nilsen.

Han husker også at kollegaen holdt litt personlig avstand til de andre på kontoret, og var veldig privat av seg.

– Han var ikke fra Oslo, men et sted i Innlandet. Han var en grei og ålreit landsens gutt som ville fremstå som litt storkar i byen, minnes jeg. Han var alltid nybarbert og brukte etterbarberingsvann som luktet godt, sier Nilsen.

Pågripelsen i mars 1972 slo ned som en bombe blant de ansatte i Lånekassen. Avisene skrev at vedkommende som ble pågrepet hadde kjøpt seg ny bil til 44.000 kroner.

Alle vi på avdelingen hadde akkurat kjøpt oss ny bil da han ble pågrepet, men vi forsto jo fort hvem det var snakk om. Han møtte jo ikke på kontoret.

Oslo forhørsrett varetektsfengslet 27-åringen mens etterforskningen skred frem. Selv nektet han hardnakket i avhør at han var skyldig, men politiet var av den oppfatning at det måtte være en på innsiden av Lånekassen med kjennskap til systemene som var involvert på et eller annet vis.

– Han satt jo midt i smørøyet om man først skulle utføre et slikt bedrageri. Det var veldig lite kontroll med oss ansatte, sier Nilsen i dag.

Skapte en fiktiv student

I dommen fra 30. mai 1972 står det hvordan 27-åringen klarte å lure til seg pengene.

Han bestilte først et falskt identitetskort fra Posten i navnet Arne Bjørn Hansen. Vedkommende var student og navnet og fødselsdatoen fant bedrageren i en dåpsattest som han hadde funnet i en mappe hos Lånekassen.

Men den kanskje litt forfengelige 27-åringen likte ikke bildet av seg selv på førerkortet, og droppet å bruke det når han skulle gjennomføre svindelen. I stedet fikk han registrert en fiktiv student i EDB-systemet på arbeidsplassen.

Ved hjelp av hullkort han punchet og registrerte i systemet skapte han personen Olaf Olsen som var født 5. april 1944.

Når det var gjort måtte han lage et ID-kort med bilde av seg selv, men i Olsens navn. Det løste han ved å fjerne opplysninger på sitt eget duplikatførerkort med rettebånd fra en skrivemaskin.

Den samme maskinen brukte han til å skrive inn informasjon om Olaf Olsen.

– Jeg har aldri lest disse detaljene fra dommen, men var ikke særlig oppfinnsom når det gjaldt å finne på navn, sier hans gamle kollega og humrer.

Stjal 50 blanketter

Men, det var et problem til som måtte løses. Han trengte utbetalingsblanketter. De ble voktet godt, for de var å anse som verdipapirer. Men i kraft av sin stilling hadde han tilgang til slike blanketter.

Selskapet som produserte dem for Lånekassen sendte nemlig mannen 50 blanketter hver gang et nytt revidert opplag skulle trykkes. 27-åringen gikk over blankettene og sa fra om noe var galt og måtte endres.

Rutinen var at disse testblankettene skulle makuleres etter kontrollen, men det ble de ikke.

– Papiret var laget på en spesiell måte for at det skulle være vanskelig å forfalske blankettene, sier Nilsen.

Postkontor-turné

Nå hadde den ansatte i Lånekassen et falsk førerkort i navnet til en fiktiv student, og dermed gjensto det bare å utstede lån til ham og heve pengene på postkontoret.

Han fylte ut til sammen 46 blanketter i Olaf Olsens navn. Hver blankett sikret en utbetaling på 6.200 kroner. Den 4., 5. og 7. februar 1972 gikk han fra postkontor til postkontor og fikk utbetalt totalt 155.000 kroner.

Pengene forsvant ganske fort. Han kjøpte som sagt en ny bil, betalte ned et mellomlegg for en annen bil han solgte og kvittet seg med en god del privat gjeld.

I tillegg investerte han 8.000 kroner i noen premieobligasjoner og 18.000 kroner i Bykredit-obligasjoner. Men det var fortsatt penger igjen til andre ting.

Ifølge dommen brukte han en god del penger på møbler til hybelleiligheten sin i Oslo og han leide en bankboks i navnet Bjørn Hansen i Bergen Privatbank.

I den gjemte han alle bevisene og resten av utbetalingsblankettene han ikke hadde løst inn.

Avslørt av en nøkkel

Alt gikk etter planen, inntil Postbanken slo alarm. Banken fikk ikke oppgjør fra Lånekassen for pengene som var utbetalt, siden Olaf Olsen ikke var en ekte person.

Da 27-åringen ble pågrepet nektet han alt. Han innrømmet å ha kjøpt en bil og noen møbler, men sa at det var ved hjelp av sparepenger. Politiet hadde ingen fysiske beviser mot ham, men fikk holde ham i varetekt i 72 dager.

Under en ransaking hjemme hos mannen hadde politiet funnet liten nøkkel. Etter litt detektivarbeid fant man ut at den passet i en bankboks, og etter hvert fant man ut i hvilken filial den boksen befant seg.

Da la 27 åringen kortene på bordet og tilsto Norges første datakrimsak.

I bankboksen lå det fellende bevis, blant annet de resterende utbetalingsblankettene fra Lånekassen i Olaf Olsens navn, et IBM kulehode som var brukt for å lage de falske identitetsbevisene og førerkortet.

Permisjon for å jobbe

Selv om han var tatt med buksene nede, forsøkte hans advokat seg på at klienten burde få mildere straff fordi bedrageriet var så enkelt å gjennomføre, og fordi det ikke fantes noen kontrolltiltak.

– Akkurat det kan jeg bekrefte at det ikke var, sier hans gamle kollega i dag.

Dommen ble på ett år og to måneders fengsel. Til fradrag kom 72 dager som var utholdt i varetekt.

Under soningen søkte han om permisjon fra fengselet så han kunne få seg arbeid, som gjorde at han kunne klare å tilbakebetale gjelden han nå hadde til Lånekassen.

Et svensk firma i Oslo ansatte ham som økonomisekretær. Om firmaet visste at han var straffedømt for bedrageri og sonet en dom da han skrev under arbeidsavtalen, er uklart. Men det skulle svenskene snart finne ut av.

Steg i gradene

27-åringen ble løslatt 19. august 1972, bare noen måneder etter at han første gang ble pågrepet og satt i varetekt.

Svenskene var så fornøyd med innsatsen til 27-åringen at de etter kort tid utnevnte ham til kontorsjef ved en ny avdeling selskapet skulle åpne i Kongsvinger.

Han fikk vide fullmakter og ansatte både sekretær og lønnsassistener, i tillegg til at han inngikk avtale om å leie husrom for ansatte som kom fra Oslo-kontoret.

Men han gjorde også noe mer. Han skrev ut sjekker på store beløp som han hevet og puttet pengene i sin egen lomme. Sjekkene måtte regnskapsføres. Det løste han ved å utstede dem til ulike kreditorer av selskapet i falske bilag han opprettet.

Underslaget startet bare to måneder etter at han var ansatt og han holdt det gående i halvannet år før han ble avslørt. Hele denne perioden hadde han permisjon fra fengselet.

Frem til våren 1974 klarte han å forsyne seg med 303.000 kroner av firmakassen. I tillegg stjal han en skrivemaskin, og produserte en rekke falske bilag for å dekke over ulovlighetene sine.

Ny runde i retten

På nytt ble han innsatt i en varetektscelle. Nå var han blitt 29 år og etter å ha lagt alle kort på bordet nok en gang, ble han dømt i Vinger og Odal forhørsrett den 19. november 1974.

Aktor i saken var distriktets egen politimester, og han fikk gehør da han la ned en påstand om ett år og åtte måneders fengsel.

Han mente det ikke var noen formildende omstendigheter i saken, snarere tvert imot. Aktor sa også at den nå sparkede kontorsjefen også måtte sone ferdig sin første dom som det gjensto 220 dager av.

Det er uklart om han nedbetalte gjelden til Lånekassen med pengene han underslo fra sin nye arbeidsgiver, men han fikk et nytt pengekrav mot seg da dom nummer to ble avsagt.

Retten kom til at han skulle betale sin arbeidsgiver 340.000 kroner. Det overskytende beløpet på nesten 40.000 var knyttet til utgifter arbeidsgiver hadde brukt på revisor for å avdekke ulovlighetene.

Profilert jobb i staten

Årene gikk og til slutt ble han løslatt. Tross to dommer for økonomisk kriminalitet fikk han lett jobb igjen. Han ble ansatt som konsulent i Helsedirektoratet, før han gikk over til Sosialdepartementet. Der fikk han et særskilt ansvar om å følge opp ambulansetjenesten i Norge.

I forbindelse med jobben ble han stadig intervjuet i media, og han stilte villig opp på bilde da regjeringen i 1983 besluttet å kjøpe 400 flytimer av den fem år gamle stiftelsen Norsk Luftambulanse.

Om noen i departementet, hvor han etter hvert fikk tittelen fungerende byråsjef, visste om hans fortid, er uklart. Han giftet seg aldri og fikk ingen barn, men han var samboer i flere år med en dame som jobbet i helsevesenet.

I 1990 gikk han bort, bare 45 år gammel.

– Kona hadde en del kontakt med samboeren hans, så jeg fikk med meg at han døde ganske ung, sier eks-kollegaen Aage Nordmann Nilsen.