Han overrasket hele den norske bilbransjen

Han overrasket hele den norske bilbransjen.

Med mastergrad fra prestisjetunge Royal College of Art i London fikk han jobb før han var ferdig med utdannelsen og designet biler for Bugatti, Ferrari, Cadillac, BMW, Peugeot og Lincoln. En nordmann hadde gått til topps i det internasjonale bilsirkuset og sto plutselig side om side med bransjens mektigste sjefer under de store utstillingene.

Per Ivar Selvaag var blitt en designstjerne.

Da BMW lanserte sin velproporsjonerte 4-serie var det Selvaag som hadde trukket opp linjene. Men innen den ble avduket hadde han blitt sjefsdesigner for Peugeot. Her skapte han konseptbilene HX1 og Onyx, som fikk stor oppmerksomhet. Onyx skapte en trend: Sort og kobber.

Et designtalent som beveger seg lydløst og nesten hvisker. Han bruker store ord, men overleverer dem på en stillferdig måte. Han er født i Korea, men vokste opp på en gård på den lille øya Fogn i Finnøy kommune, like utenfor Stavanger. I dag bor han i Berkeley i California og driver selskapet Montaag, som har kontorer både her og i Oslo og Stavanger.

Han kunne sagt at Montaag startet med en nysgjerrighet, utålmodighet, et drag etter å lære nye ting. Men Selvaag er ærlig. Det var ingen solskinnshistorie.

– For å gjøre en lang historie kort: Jeg ble headhuntet til å starte et selskap her borte. Men det skar seg mellom meg og oppdragsgiveren. Forholdet vårt gikk den veien høna sparker. Jeg sluttet og bestemte at jeg ville begynne for meg selv.

Ville, eller kanskje han måtte. Familien var dratt med kloden rundt og kunne ikke flyttes på atter en gang.

– Vi hadde allerede flyttet mellom land tre ganger på fem år. Begynnelsen på Montaag er ingen glamorøs historie, innrømmer Selvaag.

Hvordan forstå folk

Per Ivar Selvaag

Alder: 46 år.

Stilling: Gründer av design-firmaet Montaag.

Aktuell: Er med å påvirke fremtidens transportløsninger.

Bakgrunn: Utdannet ved linjen Transportation Design, ved Royal College of Art. Designmanager hos Lincoln, designermanager for BMW og sjefsdesigner i Peugeot.

Stortingets talerstol blir din, hvilken sak tar du opp?
Send all norsk ungdom ut i minst ett år før de kommer tilbake til Norge. Som nasjon vil vi høste fordeler i bøtter og spann.

Hva bør Norge bruke mindre penger på? Norge er et sjeldent bra samfunn, men legger litt vel mye til rette for oljenæringen, både i offentlig og privat sektor. Etter de siste par årene er vel de fleste enige i det?

Hva er din dårligste investering? Min dårligste investering så langt har vært mitt eget firma. Jeg har aldri vært så fattig som jeg er nå. Merk, jeg sier det med et smil. På sikt håper jeg Montaag kommer til å være en god investering.

Hvilken bok vil du gjerne lese om igjen? Novellesamlingen «Runaway» av Alice Munro.

Hvor drømmer du om å reise? Hjem til Fogn. Mitt paradis.

Harmon Street. Typisk amerikansk vestkyst. Hus med bare en eller to etasjer, spredt rundt på kvadratiske kvartaler, med parkering overalt og bare symbolske fortau. Et strøk som er preget, men uten særpreg. Vi kommer til en anonym inngang. Det kan være hva som helst. Et rammeverksted, et agentur eller en liten produksjonsbedrift. På innsiden blir vi møtt av kaffemaskiner, som står stablet opp på rekke og rad.

En kresen kaffemaskinist er innom for å plukke opp babyen sin, som har vært på service.

– Det er en interesse som jeg driver med litt på siden, sier Selvaag om sitt lille kaffemaskin-verksted, som er integrert i Montaags lokaler.

Ikke så mye som en plakat av en bil er å se på veggene. Selvaag er egentlig lite opptatt av biler. Han vil snakke om mennesker.

– Design er et humanistisk fag. Det handler om å forstå folk. Dess høyere forståelse, dess bedre er man i stand til å skape produkter og tjenester folk vil ha.

Design av brukeropplevelse. Teknologiintegrasjon. Strategiske mobilitetsprosjekter. 80 prosent av omsetningen kommer fra den slags. Kundene er noen av de største bedriftene i verden.

– Vi har dessverre ikke anledning til å fortelle konkret hvilke prosjekter vi jobber med.

Les også:Carlsen-manager blir fondsforvalter

– Later som de vet hva de holder på med

Selvaags styrke er å undersøke alt som foregår rundt bruken av en tjeneste eller et produkt.

– Vi driver mye med det vi kaller design research. Jeg har samlet en god del folk med ulike bakgrunner. Arkitekt, psykolog, sosiolog, miljøekspert. Vi har en akademisk tilnærming til design.

Det handler ikke om hvordan et produkt skal se ut i fremtiden, men hvordan fremtiden vil se ut for en bedrift.

Til Selvaags designstudio kommer ledere fra etablerte bedrifter, som nå lurer på hva som skjer, om det er et spøkelse det de har sett i horisonten. Nordmannens oppgave er å fortelle dem hva de egentlig ser i det fjerne.

– Jeg hadde for eksempel nylig et oppdrag for en norsk teknologibedrift. De ville ha et bilde av hva slags produkter de bør forsøke å få frem for fremtiden. Hva kundene deres vil ha om 10 år. Vår rolle i dag er å binde sammen brukerbehov, med bedrifter som vil gripe mulighetene.

Det er omtrent like enkelt som å binde en båt til brygga under høststormen på Finnøy. Du vet aldri hvor bølgene skvulper.

– Mange later som de vet hva de holder på med. Men sannheten er jo at ingen egentlig vet hva vi har i vente. Særlig i mobilitetsbransjen. Det er ofte enorme bedrifter med 10.000-vis av ansatte og 100 år lange historier, som nå ikke vet hva de står ovenfor. De ser en tsunami i horisonten, men vet ikke hva den bringer med seg. Det er sink or swim .

Selvaag bruker Uber som eksempel. Uber har skaffet seg samarbeidsavtaler med store selskaper som egentlig er konkurrenter av hverandre. Altså, to selskaper som ellers er bitre konkurrenter velger begge å bli partnere med Uber. Det ville ganske enkelt aldri skjedd dersom man individuelt trodde man så en klar vekststrategi inn i fremtiden.

– Det er et bevis på at det er ekstrem usikkerhet i markedet.

Les også:Analytikere mener Norwegian-tall var svakt positive

– Design-tenkning er en gullåre

Men Selvaag selv tror ikke på de villeste fremtidsprofetiene. Selv om han sitter nært Silicon Valley og har store teknologikjemper på kundelisten, er han ikke overbevist om at alt vil snus på hodet.

– Det er lett for nye teknologi-gründere å få heltestatus, ved å erklære at alle andre er gammeldagse og at alt vil endres. Men vi glemmer hvor sterke kort mange av de etablerte selskapene har. De har penger på bok og en solid kontantstrøm. Cashflow is king. De har distribusjon, global rekkevidde, sterk kultur og tillit hos kundene, en tillit som kanskje er bygget opp gjennom flere tiår. De kan utforske de nye markedene mens de tjener penger på de gamle. Dermed står de mye sterkere enn en som skal endre verden med ett produkt.

Han filosoferer over sine egne kunder.

– Jeg har for eksempel to veldig ulike kundeforhold. En teknologibedrift fra Kina, med mye penger. De ønsket seg en posisjon i markedet for biler, med en banebrytende ny modell. Vår jobb var å skape et produkt som skiller seg ut fra de tradisjonelle. Samtidig jobber vi med et par av de etablerte bilprodusentene. Det er utrolig interessant å se hvordan de to tenker helt ulikt.

En god dag i Berkeley er å tegne opp linjene for fremtiden. En dårlig dag går ut på å tegne linjene for en lansering om to uker.

– Vi får mange telefoner fra norske bedrifter, som ringer i ellevte time og spør: Kan du være så snill å hjelpe oss? Så får vi et bittelite budsjett, og en bønn om å holde oss innenfor budsjett. Ja, det meste handler da egentlig om budsjettet og vi er i praksis innleid som dekoratører.

De som tør å jobbe på motsatt vis, vil bli belønnet, hevder han.

– Vi ønsker å bevise at strategisk design og strategisk rådgivning på vårt nivå er verdt mye penger for våre klienter på lengre sikt. Design-tenkning er en gullåre, et bedriftsverktøy som i alt for liten grad er tatt i bruk, og som kan skape reelle konkurransefordeler dersom det inkluderes helt ifra begynnelsen.

Les også:Meglerhus fortsatt positivt til PGS

(Saken fortsetter under)

– USA er et u-land

Det er enorme kontraster fra hjemstedet Fogn til universitetsbyen Berkeley, hvor teltbyene med hjemløse etablerer seg under bruene, samtidig som noen av verdens klokeste professorer spaserer forbi på vei til jobb.

– Nordmenn bor i et i-land. Jeg har ingen problemer med å si at USA er et u-land. Jeg må skynde meg å si at jeg ikke har reist så mye i fattige land, men USA har mange trekk som vi vanligvis forbinder med et u-land.

– Pengene rår i ett og alt. Det gjelder både innen utdannelse, helse og politikk. Ett symptom på at det er et u-land: I USA kan du få lappen på 15 minutter. Du trenger ikke øvelseskjøre, du trenger kun å bestå en enkel test. Dette gjenspeiler seg i trafikken, trafikanter har ikke en god nok felles forståelse av spillereglene, trafikkavviklingen er preget av spontane innfall. Det er som å kjøre rundt i India eller Latinamerika, med andre ord.

– USA som offentlig samfunn er pill råttent og korrupt, inn i den dypeste krok av sin sjel, spør du meg. Jeg mener at det er måten vi behandler de svake på, som definerer hvor vidt man er et i-land eller et u-land. USA passer ikke på sine fattige, sine eldre, krigsveteraner eller mennesker som er mentalt syke. De fleste amerikanere gruer seg for å bli syke eller gamle. Hjemmet er i Berkeley, men Selvaag savner Norge.

– Hjertet mitt er på Vestlandet, på Fogn. Vestlandet har en unik kultur. I Norge har vi en forpliktelse til å ta hele landet i bruk, vi har ikke råd til å sentralisere, til å la landet ligge brakk. Landet må være med å balansere storbykulturen.

Les også:Dette koster nye Nissan Leaf

– Ikke plass til privatbiler

Fra sin base i Berkeley driver nordmannen et designkontor som har norske ansatte både i Oslo og Stavanger.

– Jeg skal ikke påstå at det er lett. Det er faktisk ganske vanskelig, og av og til frustrerende. Det er hverken lett eller naturlig å jobbe på tvers av ni tidssoner. Men først og fremst er det veldig positivt og givende når det fungerer.

Bilgale nordmenn vil kanskje bli skuffet når de møter den norske designeren som har hatt størst gjennomslagskraft innen internasjonalt bildesign. Han er ikke opptatt av spoilere og speil. Men har han svaret på det store spørsmålet? Er privatbilen død? Kommer vi til å ha hver vår personbiler i garasjen om 20 år?

– Jeg har definitivt ikke svaret. Men jeg kan jo spekulere, jeg kan jo litt om bransjen. Jeg tror neppe vi kommer til å eie våre egne privatbiler. Det vil rett og slett ikke være plass til det. Vi blir 8, så 9 milliarder mennesker på jorden. Veksten er i byene. At hele verden skal ha privatbiler er ikke mulig. Dessuten vil det være enorme samfunnsgevinster i alternative transportformer. Andre transportløsninger vil tvinge seg frem. Bilen vil i fremtiden ikke være en forlengelse av din personlighet, slik den er i dag. I fremtiden vil biler bli bokser med hjul på, styrt av datamaskiner. Det er en dyster fremtid for bilgale nordmenn, smiler Selvaag.

Les også:– Boligprisfallet passer oss egentlig helt perfekt

Liten tro på teknologiens rolle

Det er mer som kommer til å endre seg. Samfunnet vil endre seg. Kunstig intelligens vil gjøre at datamaskinene blir mindre viktige, for oss mennesker. Rogalendingen filosoferer.

– Vi leser ofte om at roboter nå vil overta menneskelige oppgaver i en større skala enn de fleste kan forestille seg. Det er en besnærende tanke. For dersom en kritisk stor andel av konsumentklassen blir skjøvet ut fra jobbene, hvem skal konsumere produktene som robotene spyr ut? Det er et litt eksistensielt spørsmål, men også et praktisk spørsmål. Det er spennende å spekulere i.

Men Selvaag ser bare ett utfall av robotiseringen.

– Verden får så mye intelligent teknologi at maskinene bare kan stå og finne opp bedre versjoner av seg selv. Algoritmene finner mer avanserte algoritmer. Alle ting som kan automatiseres vil bli automatisert. Hva skjer da, blir teknologien mer viktig for oss, eller mindre viktig? Jeg tror teknologien får en mindre del av våre liv. Jeg tror vi vil finne på andre ting. Vi kommer forhåpentligvis til å vende tilbake til humanistiske disipliner. At det analoge igjen får en mer sentral plass. Vi kan begynne å bry oss om menneskelige ting igjen, menneskelige fag.

Han kaster en tanke hjem til Finnøy kommune:

– Jordbruksnæringen i Norge tror jeg for eksempel har en lysende fremtid.

Les også:

Om noen måneder forsvinner denne bilen

Så sist dagens lys i 1979

Dette skal løse et kostbart problem for mange norske bileiere

Saken er opprinnelig publisert i Finansavisen