Gikk så bra at instruktøren hoppet av

Denne artikkelen ble først publisert av Broom.no

Frank Williksen er veteranen i Broom-redaksjonen. Han har jobbet som biljournalist i snart 60 år, og har testet et stort antall biler i inn- og utland. Noen biler husker han bedre enn andre.

Nå deler Frank minnene med alle Brooms lesere. Denne gang handler det om Volvo 242 GT 1979.

Etter at trauste Volvo hadde foret oss med den ene vellykede familiebilen etter den andre – ikke minst Herregårdsvognene - siden 240-lanseringen i 1975, slo de i bordet med noe helt annet mot slutten av 1970-tallet.

Det vil si – fortsatt var det jo en 240-variant, men nå var det fartsgleden og ikke praktisk og rommelig familietransport som var prioritert: Det var tid for 242 GT!

«Seeing is believing»

Ja vel, fortsatt var den lang og underbitt, noe som ble enda litt mer understreket i 2-dørs utgave, men den hadde fått betydelig mer sting under panseret, og et vesentlig stivere understell.

Likevel var vi noe tilbakeholdne i mottakelsen av nyheten – en GT-240???

Volvo, derimot, manglet ikke tro på nyheten sin – og for å overbevise oss biljournalister valgte man en «seeing is believing»-tilnærming – og inviterte oss til en dag med 242 GT på en av broderfolkets mange ypperlige bilsportbaner.

Jeg husker ikke i dag om det var Kinnekulle Ring eller Knutstorp Raceway, bare at det var en av disse.

Kjøpte unik Volvo - for 6.500 kroner!

Ufattelig fort

Ved ankomst banen sto en rekke 242 GT og ventet på oss – sølv metallic lakk med røde/svarte dekorstriper; tøff bil, husker jeg vi var enige om. «Vi» var noen få utvalgte norske biljournalister som fikk oppleve dette, vi var ikke flere enn fem-seks deltakere som nå skulle få oppleve nyheten i fri dressur.

Det startet med en teoretisk gjennomgang av bane og bil, og så fikk vi en særdeles overbevisende demonstrasjon som passasjerer med et par av de beste svenske rallykjørerne den gangen.

Jeg husker ennå godt disse demonstrasjonsrundene, og hvor ufattelig fort det gikk inn i 90-graders svinger, med hekken godt ute og full kontroll.

Anders ble bileier på helt spesiell måte

– Det här går jättebra!

Så var det min tur til å praktisere det jeg forhåpentligvis hadde lært, nå med instruktør som passasjer. Det var bare å peise på nedover langsiden, og sette opp bilen inn i S-svingen med 120 km/t i inngangen, og med bredsladd med kontra midtveis før vi skjøt ut igjen på et kort rettstrekk nesten uten å ha mistet fart.

Et par svinger senere var vi ute på rettstrekket igjen – og da gikk instruktøren av: «Åk bara vidare själv, det här går jättebra,» meldte han.

Noe utenom det vanlige

Og jeg «åkte vidare»! Det var kongelig moro, og jeg vet ikke hvor mange runder det ble før vi ble flagget inn for retur til hotellet litt ut på ettermiddagen. Noe av det som overrasket meg mest, var hvor fort det faktisk gikk an å kjøre med den lange og litt tunge familiebilen. For en familiebil var og ble fortsatt en Volvo 242 GT – en 2-dørs sedan med plass til fem, og med stort bagasjerom.

Ytelser og spesifikasjoner plasserte den likevel i en klasse for seg, som et relativt dyrt og svært potent alternativ for den som gjerne ville kjøre Volvo – men som også ville ha noe som var litt utenom det vanlige.

Her skulle Volvo virkelig snobbe oppover

Lettmetall

Med 242 GT stemte alt dette. Den hadde et udiskutabelt sportslig utseende, og den hadde ytelser på et helt annet nivå enn en «vanlig 244.

Utvendig presenterte den seg med en spesiell sølv metallic lakk, ofte supplert med svart/rød dekorstripe. En spesiell frontspoiler skulle redusere luftmotstanden, og 242 GT hadde runde hovedlykter i stedet for de rektangulære som kom på mange andre 240-modeller i 1979. Tøft var det ellers med de integrerte tåkelyktene i grillen, og de lekre 20-eikers lettmetallfelgene.

Interiøret var selvsagt også spesialdesignet, med blant annet en kort og sportslig girspak i skinnmansjett og turteller i instrumentpanelet. Bare det!

Mer presis

De gode kjøreegenskapene til Volvo 242 GT kom fra en forsterket og stivere fjæring med ekstra kraftige stabilisatorstag og gassfylte støtdempere. Summen var en ca. 35 prosent stivere bil enn standard 240, noe som både ga bedre veifølelse og stabilitet.

At servostyring var standard, var også et pluss. Styringen var klart skarpere enn en standard 240-modell, og gjorde bilen langt mer presis på veien. Kjøreegenskapene var rett og slett et solid hakk opp fra opplevelsen i «vanlige» 240-modeller.

Jeg sto på bremsen - men det var alt for sent

Veldig kjapt!

Noe av det som bidro aller mest, var likevel B23E-motoren. Dette var en rekkefirer med drøyt 2,3 liter slagvolum, og en effekt på 140 hk. Største dreiemoment var 191 Nm som innfant seg ved 4500 omdreininger. Standard girkasse var en 4-trinns manuell med elektrisk overdrive (OD). Den skulle kunne senke landeveisforbruket med rundt 10 prosent.

Motoreffekt på 140 hk kan høres beskjedent ut i dag, men for en bil som denne i 1979, var dette et imponerende tall. Det ga også ytelser som ikke var hverdagskost for familiebiler. Toppfarten var 182 km/t, og akselerasjon 0-100 km/t gikk på 10,1 sekunder – noe som faktisk var veldig kjapt i 1979!

Redde seg selv

Volvos prioritet på sikkerhet preget selvsagt også 242 GT. Bilen hadde for eksempel skivebremser på alle fire hjul – ventilerte foran - og generelt høy aktiv og passiv sikkerhet.

Førerstøttesystemer, derimot, var ennå ikke blitt et vanlig innslag, så 242 GT hadde hverken ABS-bremser, antispinn, stabilitetssystem eller andre usynlige (og nyttige!) hjelpere. Fortsatt var dette en bil du måtte kjøre selv, og selv redde deg ut av marginale situasjoner med. Innenfor denne rammen var til gjengjeld Volvo 242 GT en spesielt morsom bil å kjøre.

Denne avsluttet et stort eventyr

Noen tall:

Motor: 4 sylindre i rekke, 2,3 liter. 140 hk. Maks dreiemoment 191 Nm ved 4500 omdreininger.

Drivverk: Bakhjulsdrift. 4-trinns manuell girkasse med elektrisk overdrive.

Bremser: Skivebremser på alle hjul, ventilerte foran.

Lengde x bredde x høyde: 4,90 x 1,71 x 1,43 m

Akselavstand: 2,65 m

Egenvekt: 1.280 kg

Tillatt totalvekt: 1.780 kg

Bagasjerom: 615 liter

Akselerasjon, 0-100 km/t: 10,1 sekunder

Toppfart: 182 km/t

Drivstofforbruk (blandet kjøring): Ikke oppgitt

Dette var drømmebil for mange på 60-tallet