Første test: Føles annerledes enn alt annet

Denne artikkelen og videoen ble først publisert hos TV 2 Broom.

Italia har gitt verden mye. Et fantastisk land med flotte kyststriper og fjell – og noe av verdens mest bemerkelsesverdige arkitektur. 

De har fostret kunstnere som Michelangelo og Leonardo da Vinci. 

Dessuten står de står bak noen av bilverdens mest spektakulære kreasjoner. Flere av dem er i seg selv som kunstverk å regne.

Noen av bilene som produseres hos for eksempel Ferrari er så ettertraktet at de, akkurat som god kunst, bare stiger i verdi. 

Et eksempel på akkurat det har vi nylig sett med FUV-en Purosangue (ja, det er en FUV. Jeg skal forklare mer om det begrepet senere).

Denne bilen har gått opp både to- og tre millioner kroner i pris, siden den ble lansert i 2022. Selv for Ferrari er ikke den slags vanlig.

Vi har derfor tatt turen til Ferraris hjemby – Maranello – der vi skal kjøre Purosangue for første gang. Ja, for du må ikke tro at Ferraris testbiler står og venter på norske journalister i tide og utide. Så selv om vi er nesten tre år «for sent ute», er vi likevel de første i Norge som tester bilen.Målet er å finne ut hva som gjør at noen er villige til å punge ut så mye penger for denne bilen ...

Les også: Selges for tre millioner over nypris!

Het bil

Alle med et snev av interesse for Ferrari kjenner til det tradisjonsrike inngangspartiet til fabrikken. Det har vært slik helt siden grunnlegger Enzo Ferrari startet selskapet. 

Det er en ferskenfarget murbygning med en åpning man kan kjøre gjennom. Ferrari-navnet står skrevet i gule bokstaver. 

På hver side av inngangen inn til fabrikken er det to flagg. Italienske flagg på venstre side – røde Ferrari-flagg på høyre side. 

Det er ikke med så rent lite andakt en bilentusiast befinner seg på det som nærmest kan regnes som hellig grunn. 

Ved inngangen er det parkeringsplass til to biler på høyre side. På den ene av disse plassene står bilen jeg skal disponere. En Rosso-rød Purosangue.

Sola steiker og det er over 30 varmegrader. Men det er ikke derfor jeg blir svett i hendene. Ferrari har den effekten på meg. Særlig nå som jeg befinner meg i dens naturlige habitat. Den kom tross alt til verden bare noen hundre meter fra der den står nå.

Les også: Aldri har nordmenn kjøpte flere: – En nesten sprø utvikling

Press

Jeg blir stående en stund og la synet av bilen få synke inn. Den dype metalikk-lakken kommer virkelig til sin rett i sola. 

Linjene er svulmende. Karosseriet er skulpturert på en måte som gjør at det ser ut som det er muskler skjult under kurvene. Du skjønner umiddelbart at dette er potente greier. 

Selv stående på parkeringsplassen, ser den nesten truende ut. 

Den gjør akkurat det en Ferrari skal gjøre – den utstråler en energi som skaper forventninger til turen. Nesten på grensen til frykt. 

Akkurat det siste kjenner jeg litt på, i det jeg kjører forsiktig rundt hjørnet og forbi bommen. I resepsjonen vet jeg at to vakter følger hver minst bevegelse med argusøyne. Basert på ansiktsuttrykkene deres er en munter væremåte noe som føles svært fremmed. Men så har de nok også sett litt forskjellig. Så skepsisen er kanskje forståelig.

Jeg akter uansett ikke å dumme meg ut her, foran disse to, allerede før testen har begynt.

Les også: Ferrari Purosangue: Kan gi rekordsalg i Norge

V12 – fortsatt

Motorlyden får meg heldigvis raskt til å glemme blikkene. Jeg har jo tross alt å gjøre med en 6,5-liters selvpustende V12-er. Nøkkelordene er selvpustende og V12.

Det første betyr at det ikke er noen turbo eller kompressor. V12 betyr selvsagt 12 sylindre. Det kan vi trygt slå fast er en utdøende rase.

Her er forresten Ferrari unike. De har laget V12-motorer siden 1947, og gir seg ikke med det før de må. Heldigvis. 

Vi lirker oss forsiktig forbi Ferrari-museet litt lenger bort i gata. Langs fortauene får vi både lange blikk og tommel opp. Noen roper – «Forza! Forza!». 

Folk i Maranello er veldig stolt av Ferrari. Det er det ingen tvil om.

Selv om dette er en stor bil, føles den lett å kjøre. Den svinser selvsikker gjennom trange gater. Men det merkes at det ikke er komfort som settes høyest.

En Bentley Bentayga, Mercedes GLA, BMW X7 – og i alle fall en Rolls-Royce Cullinan, flyter med mye større ro og stillhet over ujevnheter og fartshumper. 

Les også: Norske Ferrari-kunder kan snike i køen

Ikke SUV

Men så er jo alle disse bilene som nevnes over SUVer, da. Mens Purosangue er noe heelt annet – nemlig FUV. En betegnelse som mest av alt handler om at Ferrari en gang sa at de aldri skal lage en SUV. Ved å kalle denne bilen Ferrari Utility Vehicle (FUV), kan de fortsatt stå inne for det de har sagt ...

Men sånn mellom oss, dette er en SUV, altså. Bare ikke si til noen at jeg sa det ...

Men selv om Purosangue er en litt høyreist bil, er superbil-sjela umulig å overse. 

På landeveien går det an å la den strekke litt mer på bena. Mens de nydeligste åser og daler suser forbi, området rundt Maranello er virkelig pittoresk, er fokuset mitt å kjenne på hvordan denne bilen fungerer. 

Jeg oppdager raskt en svært følsom gassresponsen, koser meg med den presise styrefølelsen – og tar inn lyden med vinduene nede. 

Joda, dette føles virkelig spesielt.

Og det er en magisk bryter på rattet. Den er knallrød. Vrir du den mot høyre, så setter du den i Sport. Og da, min venn, da er det bare å holde seg fast ...

Les også: Avslørt: Her filmer de en helt unik bil i Norge

Bravo! 

– Bravo! 

Jeg tar meg selv i å si det høyt, mens jeg bremser ned før en hårnålssving. 

Girkassen har nemlig skjønt poenget, og rappet ned to gir på et øyeblikk. To dunk i ryggen, turtelleren som gjør to byks – og ikke minst lyden som fyller coupeen gir gåsehud. 

Gjennom svingen ligger bilen paddeflatt. Jeg har aldri opplevd maken til balanse i SUV, eh, jeg mener FUV, før. Den klorer seg fast. 

Så åpnes svingen – og eksosen har sluttet å bjeffe, slik den gjorde da den giret ned. Nå går den i fistel, mens høyrefoten nærmer seg gulvet. 

Turteller nærmer seg 8000 omdreininger. Der skiftes det gir, igjen. Oppover, denne gangen. Til andregir. Dunk i ryggen, igjen.

Og der kommer skyvet. Som om vi skyves framover av en usynlig flodbølge. Et nærmest uendelig, deilig skyv.

Ny sving – samme prosedyre. Svingene roper navnet mitt – og jeg svarer med et bredt glis. Purosangue er instrumentet – jeg er dirigenten! 

Ja, sånne rare ting kan man begynne å tenke på, når man sitter bak rattet i Purosangue.

BRAVO!!!!! 

Les også: – Man blir nesten litt rørt!

Svanesang?

Frasparket er akkurat så vilt som jeg forventet. Jeg liker også at girskiftene merkes. Altfor mange moderne biler lar dette skje så sømløst at det helt mister sjarmen. 

Og lydbildet! For en vanvittig symfoni. Dette er en hyllest til forbrenningsmotorens fortreffelighet. Oppfinnelsen som forandret verden da den kom – og som gjorde hele det moderne samfunnet mulig. 

Nå må den tåle mye kritikk. Den må finne seg i å bli kalt umoderne, miljøfiendtlig og bråkete. En uting.

Men de hundrevis av bevegelige delene som jobber sammen for å gjøre Purosangue til et beist av an bil, er en påminnelsen om at forbrenningsmotoren ikke er klar for å bli stuet bort. Ikke ennå. Heldigvis.

Innsug, kompresjon, kraft og utblåsing – det er en herlig prosess. Særlig når den er utviklet av Ferrari. 

Men uansett hvor mye jeg grøsser av å tenke på det, så må jeg innse at det er gode sjanser for at vi snakker om svanesangen til V12-motoren. I alle fall uten et hybrid-system, i tillegg.

Les også: Her blir det rift om bilene

Unik firehjulsstyring

Timene flyr mens jeg kjører mer eller mindre på måfå rundt omkring på landeveier og motorveier. 

Jeg rekker å kjenne hvordan Ferraris unike og patenterte firehjulsstyring fungerer. Den som lar ett hjul svinge til venstre, mens det andre peker rett fram, vet du. Snedige greier – som gjør bilen enda mer responsiv. 

Et 48-voltsystem styrere de fire uavhengige demperne – og motoren er plassert bak forakslingen for å bedre vektfordelingen. 

Alt sammen bidrar til at Purosangue virker ekstremt balansert, styringen er direkte og bilen føles levende. 

Det siste er godt hjulpet av at bakhjulene tar mesteparten av «støyten» fra motoren. Hvis du åpner for det, kommer hekken villig i svingene. Men vær obs – det kan være sjokkerende kort avstand mellom «hero» og «zero» i en bil med så mye krefter.

Les også: Driveout i Norge: – Man blir nesten litt rørt!

Verden blir uklar

Jeg rekker også å teste launch control (selv om jeg ble anbefalt å ikke gjøre det på vanlig vei. Beklager det, Ferrari). 

Det er en heseblesende opplevelse. Selve prosessen aktiveres ved å sette «girspaken» i L. Da merker jeg at bilen senker seg. Spenner musklene. Det gjør jeg også. 

Det er bare å gi full gass, mens bremsen holdes inne. Turtelleren står og stanger og motoren brøler. Gåshud på armene. 

Så slippes bremsen ... Bang! 

Utenfor vinduene ser jeg nå bare uklare striper av farger, i det bilen eksploderer i akselerasjon. 

0-100 km/t på 3,3 sekunder – akkompagner av girskift og eksoshyl – da kjenner du at du lever!

Men akkurat den aller første rivstarten er ikke så brutal som man kanskje skulle tro. Her merkes det at vi kjører en bil med selvpustende motor. Den liker seg best når du får kjørt opp omdreiningene litt. 

Jeg har testet elbiler med betydelig raskere akselerasjon. Men opplevelsen i en bil som dette er noe helt annet. Det er ikke hvem som gjør det raskest, men hvem som gir deg den beste opplevelsen, som gjelder.

Les også: Spontantur ble knallsuksess

Perfekt? Neida ...

Innvendig føles bilen både eksklusiv og sporty. Dessuten er det en god porsjon luksusfølelse i baksetet – som er forbeholdt to personer. Disse to har omtrent like gode stoler som de foran – med gode justeringsmuligheter, varme, kjøling og massasje. 

«Selvmordsdørene» gjør også tilgangen til baksetene lett.

God plass er det også. Har kunne jeg lett vært med på langtur – også som passasjer.

Men det er også enkelte ting jeg ikke liker. Ferrari har for eksempel blinklys-knapper på hver side av rattet. Veldig irriterende og lite brukervennlig. 

Det samme er de haptiske knappene på rattet. De styrer infotainmentsystemet. Eller de skal i alle fall egentlig gjøre det. I praksis blir det mer banning og febrilsk knoting – for her har Ferrari ganske enkelt bommet. En ting er at det ikke er brukervennlige, men det tidvis trafikkfarlig, fordi man knoter så fælt.

Akkurat dette med de haptiske knappene har faktisk Ferrari også innsett selv. Så fra og med deres nye modell – Amalfi – er det fysiske knapper som gjelder. På alle modellene. 

Takk! Det er ikke et øyeblikk for tidlig. 

Les også: Test: Dette kan bli et ekte bilikon!

Ikke noe svevende teppe

Det skal også bemerkes at selv når bilen står i komfort, er den betydelig hardere enn de fleste andre biler som er naturlig å sammenligne med. 

Ferrari er jo tross alt Ferrari. Komfort er fint det – men ikke så viktig at det kan gå på bekostning av sportslige kjøreegenskaper.

Så mens den tar svingene med samme eleganse som en ballettdanser, er den slett ikke like smidig på ujenvt underlag. 

Og vi irriterer oss også over at skjermen foran rattet, som både er instrumenter og infotainment, ikke kan kjøre Apple CarPlay og turteller samtidig. Det er den ene eller den andre. 

Men du – dette er i bunn og grunn flisespikkeri. Det er virkelig det. For når du går inn i Purosangues egne lille boble – er livet stort sett skrudd på maks. 

Les også: Tester en av Norges dyreste nybiler

Konklusjon

Når jeg er tilbake hos Ferrari – og parkerer bilen ved siden av en rød 12 Cilindri – begynner jeg å tenke litt. Kan disse to bilene være Ferraris siste modeller med selvpustende V12-er uten elektrifisering? Jeg ser ikke bort ifra at svaret på det spørsmålet er ja. 

I tilfelle er disse to modellene sikret en legendestatus. 

For motoren er hjertet i en hver Ferrari. Det uttalte grunnleggeren Enzo Ferrari allerede fra starten av. Og ingen motor er mer Ferrari enn en selvpustende V12.

Men jeg tror det særlig er én faktor til, som gjør at dette merket har en så unik posisjon. Nemlig at de gjør alt selv. Om du plukker bort noen plastdeksler eller begynner å studere deler under bilen, vil du ikke finne logoen til noen andre merker. Slik du kan risikere med både Bentley, Porsche og Aston Martin. Selv Rolls-Royce har jo deler hentet fra BMW.

Purosangue betyr fullblods – men det er ikke bare denne bilen som er det. Alle modellene med den steilende hingsten på panseret er fullblods – avlet opp siden 1947. Stamtavlen er komplett.

Kombinerer du dette med en bil som kjører bedre enn noen annen høyreist bil jeg har hatt gleden av å teste, så tror jeg du finner essensen bak prisutviklingen på Purosangue.

Det eneste jeg står og tenker på, i det jeg leverer fra meg nøkkelen, er når jeg skal få mulighet til å kjøre den igjen. Savnet startet allerede i det jeg lukket døra ...

Les også: Koster 6,2 millioner kroner: Her er den i Norge

  Se videotesten av Ferrari Purosangue her: