Eksklusiv «sommerferie» til verdens ende

Denne artikkelen ble først publisert hos Finansavisen. 

–Ååå, det føles virkelig nå, sier en eldre turkledd herremann i heisen ned til resepsjonen på Hilton i Buenos Aires.

Han gleder seg sånn at det smitter. Med tanke på at klokken er seks om morgenen, er det egentlig ganske spesielt. Vi er i hjertet av Buenos Aires i januar, og det er midt på sommeren. De fremmøtte er derimot ikke kledd for sommer. Nesten alle ser ut som de har plyndret Patagonia-hyllen på Anton Sport. Energien som kommer fra den eldre mannen, sprer seg i forsamlingen. Det fester seg en følelse av at det store eventyret venter på oss rett utenfor døren.

Og, skulle du sett, det gjør det også.

Det øde kontinentet

Verden er ikke mye uberørt i vår tid. Noe pingvinene på den subantarktiske øya Heard fikk merke på kroppen i februar i fjor, da president Donald Trump ila dem en straffetoll på ti prosent. Men noen steder er mer uberørt enn andre. Antarktis er et slikt område.

Med sine 14 millioner kilometer er det større enn hele Europa, og mesteparten er ugjestmilde høyplatåer, isørkener og begravde fjell. Den menneskelige aktiviteten er, bortsett fra en og annen villfaren eventyrer i sporet etter Amundsen, konsentrert til kystområdene og noen få forskningsstasjoner. I likhet med Arktis er det mørketid i Antarktis halve året, fra mai til september. Det er lett å skjønne hvorfor eventyrere som Roald Amundsen, Ernest Shackleton og Apsley Cherry-Garrard, alle beskrev Antarktis som den siste store uoppdagede ødemarken ved jordens ende.

Kanskje er det nettopp dette den eldre herremannen føler på allerede i heisen på Hilton. Du kunne formelig kjenne hvordan han og kona hadde brukt en god porsjon av pensjonen for å reise på den ultimate bucketlist-opplevelsen.

Seks timer senere står vi alle som skal på HX Expeditions sitt cruise i Antarktis, på kaia i den lille byen Ushuaia på sydspissen av Argentina og føler spenningen bygge seg opp. Målet for de neste dagene er tross alt å sette en fot på fastlandet i Antarktis.

Ut fra straffekolonien

Usuhaia er en gammel straffekoloni og regnet som siste stopp før Antarktis. Selve byen har et distinkt western-preg der den ligger omkranset av majestetiske fjell. Bybildet er preget av eventyrere i forskjellige varianter. Store pickuper rattet av lokale argentinere i cowboy-hatter, og ATV-sjåfører med løs gasspedal, kjører i skytteltrafikk gjennom de trange gatene. Noen er der for å bestige fjelltoppene i Tierra del Fuego (Ildlandet), som området her på spissen av Argentina heter. Andre er på gjennomreise til forskningsstasjoner. Og noen, som oss, er her for å dra på opplevelsescruise.

HX Expeditions var tidligere en del av Hurtigruten Group AS, men ble skilt ut som eget selskap i fjor og har utenlandske eiere. De trekker derimot veksel på Hurtigrute-arven, og fartøyet som frakter oss til Antarktis er MS Fridtjof Nansen. Et toppmoderne skip som ble spesialbygget for arktiske farvann i 2019. Det siste poenget er viktig. Antarktiske farvann er nemlig ingen spøk. For mellom Ushuaia og målet ligger det famøse Drakestredet. Et strekk på omtrent 1.000 kilometer over hva som regnes som et av verdens tøffeste havområder. Berømt for turbulente forhold. Selve overfarten tar omtrent to dager.

Som kaptein Jørn Bowitz på et tidspunkt i løpet av ekspedisjonen beskrev det overfor Kapital Reise:

– Du kan være heldig å få oppleve en «Drake Lake», eller så kan du være uheldig å få oppleve en «Drake Shake».

«Lake» eller «shake»

MS Roald Amundsen forlater Ushuaia i strålende vær. Flere av gjestene dupper i bassenget på øvre dekk for å nyte utfarten på ekte cruise-manér. Visstnok skal Drakestredet murre litt, men den slags virker langt unna når solen skinner, saunaen er åpen og drinkene er gratis.

Noen timer senere er stemningen en annen. Treningsrommet er stengt, og i korridorene møter du bare en og annen villfaren gjest som beveger seg som om vi tråkker på månen. Med forsiktige og til tider vektløse steg hver gang skipet er på vei ned fra en av bølgene som herjer på utsiden. Det er «Drake Shake». Mange kaster innpå sjøsykeremedier som tyggegummi.

For å sette dette litt i perspektiv: Å seile over Stadt i ruskevær er som å kjøre på en litt humpede vei i forhold til Drakestredet i dårlig vær. Det føles mer som å løpe på et kraftig jordskjelv. Det skal ikke mye til før bølgene måler mellom ti og femten meter. 

HX Expeditions bruker værdata, stabilisatorer og rutetilpasninger som gjør overfarten langt tryggere enn ryktet til passasjen skulle tilsi. Det er ofte ubehagelig, men sjelden farlig. I de tilfellene der stredet er ekstra obstanasig lar ledelsen sikkerheten trumfe. Det har skjedd at ekspedisjonen har latt Antarktis være, og heller dratt til sørspissen av Falklandsøyene på cruise. Skuffede gjester får da mulighet til en ny gratis runde på en senere ekspedisjon.

Inn i isødet 

Ute av Drakestredet treffer ekspedisjonen den antarktiske halvøya i strålende sol, og første stoppested er Orne Island. RIBer sjøsettes fra nedre dekk. Vel ute på vannet får deltagerne første smakebit på den majestetiske naturopplevelsen dette faktisk er.

Dette er noe av det nærmeste vi kommer et uberørt landskap i vår tid. Opplevelsen av nærmest å bli hilst velkommen av dyrelivet er unik. Nysgjerrige pingviner står oppstilt på nes og isflak. Habitatene ligger tett. Det finnes totalt 18 pingvinraser, men i dette området er det eselpingvinen (Gentoo) og hakebåndpingvinen (Chinstrap) som dominerer.

Flere seler har lagt seg til på bergene i bedagelige positurer, nesten som om de gjør et poeng av hvor lite de bryr seg om fremmedelementene som manøvrerer rundt dem. Ekspedisjonsdeltagerne verdiger de knapt et blikk, bare unntaksvis hender det at de gløtter irritert på nærgående fugler.

Telt under stjernene

De påfølgende dagene er elektriske. HX Expeditions tilbyr et tett program for dem som vil. Kajakkpadling, overnatting i telt og vandring over isen er bare noen av tilbudene, i tillegg til daglige utflukter i RIBer og landgang på øyer. Deltagerne får rusle rundt på eksotiske steder som Cuverville Island og Paradise Harbour. Det blir arrangert overnatting i telt på Leith Cove – en kjølig, men en mektig affære, skal en tro en rekke blide amerikanere i etterkant. 

Mens alt dette pågår tilbys det en jevn strøm av foredrag og kurs. Med på reisen er flere akademikere fra forskjellige disipliner og steder i verden, som alle tilbyr sin kunnskap i bytte mot å samle inn verdifulle data til sine egne prosjekter.

Skjønt, for dem som ikke vil, eller kan, delta på alt er MS Fridtjof Nansen et fullverdig cruiseskip med alle bekvemmeligheter: Tre restauranter (en mer fine dining), spa, massasje, treningsmuligheter og fri bar lar deg fint betrakte den rå naturen på behagelig avstand. Denne luksusen speiler selvfølgelig prisnivået. 

En tur til Antarktis er ikke billig. Mange av deltagerne har spart lenge for opplevelsen. For en standard lugar ligger prisene på mellom 80.000 og 120.000 kroner, men for de beste lugarene og suitene kan prislappen komme på opp mot 250.000 kroner for tolv dager.

En fot på fastlandet

Godværet kom og gikk på denne turen. Deler av reisen rundt på halvøya var preget av regn og tåke. Den første landgangen på selve kontinentet skulle skje på Stony Point på dag fem. Forholdene gjorde at den måtte avlyses. Først to dager senere, på tilbaketuren, fikk deltagerne oppleve å sette fot på det antarktiske kontinentet. Selve landgangen foregikk i Portal Point.

Januar er sommertid i Antarktis, og på de ytre delene av halvøya reflekteres det i snøfrie flekker, strender og berg. Etter hvert som du seiler nærmere fastlandet tar den evige isen over. Det er ikke alle det er forunt, verken med tid, forutsetninger eller lyst, til å forsere isødet på ski eller annet for å finne kontinentets midtpunkt, men det er like fullt en utrolig opplevelse å skue mot den hvite evigheten som strekker seg ut foran deg. 

Den berømte polarfareren Ernest Shackleton sa om Antarktis at det var «the last great journey left to man». Når du har en fot på kontinentet er det lett å forstå hvorfor. 

Strabasiøst tross alt

Selv om denne type ekspedisjon er av den bekvemme typen, hvor deltagerne stort sett er grundig ivaretatt av en kompetent ekspedisjonsstab, var det uansett et eventyr. En RIB som manøvrerer mellom isflak idet den får besøk av en nysgjerrig hval bare noen meter unna er et syn du aldri vil glemme. Isbading, om enn så kontrollert, er et vågestykke. Kajakkpadling ved siden av en flokk pingviner som hopper grasiøst bortover vannflaten er naturens måte å gjøre deg ydmyk på. Og tross alle bekvemmelighetene som omhyllet gjestene ble turen likevel strabasiøs.

Flere av dagene på halvøya var preget av dårlig vær, og ekspedisjonen måtte dra tilbake noe tidligere enn planlagt da et uvær nærmet seg Drakestredet. Overfarten tilbake ble verre enn første runde, som egentlig var ganske mild. Det er også et verdifullt minne på sitt vis, og ifølge kaptein Bowitz egentlig noe du må regne med kan skje:

– Antarktis er det mest øde kontinentet i verden, og sånn er det bare. Skal vi komme oss hit må vi over stredet. Jeg tror kanskje at folk ikke helt vet hva de kan forvente. Hvis man aldri har vært i Antarktis før er det veldig vanskelig å forutsi hvordan det er, og jeg tror mange blir overrasket.

Det siste Kapital Reise ser av de andre deltagerne er noen dager senere, på flyplassen i Buenos Aires. Den eldre herremannen rusler fornøyd sammen med sin kone mot flyet sitt til England – med et stort smil rundt munnen. 

Kapital deltok på en pressetur i regi av HX Expeditions i midten av januar i år.