Dette mener eksperten må til for å løse en av verdens største helsetrusler

Antibiotikaresistens blir ofte fremstilt som en uunngåelig katastrofe. Men virkeligheten er mer håpefull.

Det mener i hvert fall André O. Hudson, professor i biokjemi og dekan ved College of Science ved Rochester Institute of Technology.

– Spørsmålet nå er ikke om det finnes løsninger på antibiotikaresistens – det er om samfunnet vil handle raskt nok til å bruke dem, uttaler professoren i en kronikk for The Washington Post.

Antibiotikaresistens: Tallene øker

Se for deg at du får et kutt i fingeren mens du gjør litt hagearbeid. Du får en infeksjon som normalt ville blitt slått ned med en enkel antibiotikakur, som nå sprer seg raskt. Legene prøver flere typer antibiotika – uten effekt. Bakteriene er resistente mot nesten alt. Etter få dager har kuttet i fingeren blitt en livstruende infeksjon.

Eller så kan du se for deg at du skal ha en helt rutinemessig operasjon. Under operasjonen utvikler det seg en infeksjon som ikke vil la seg stoppe av standard antibiotika. Du isoleres, det kontaktes spesialister, og det prøves eksperimentell behandling. Det som tidligere var en lavrisiko-komplikasjon, har blitt livsfarlig.

Dette er skrekkeksempler på konsekvenser av antibiotikaresistens, altså bakterier som ikke lar seg drepe eller hemme av antibiotika.

Antibiotikaresistente bakterier har alltid eksistert, men når vi bruker antibiotika, gir vi de resistente bakteriene gode vekstvilkår. Høyt forbruk øker derfor andelen bakterier som er resistente.

Nå øker forekomsten av antibiotikaresistens verden over – også i Norge hvor vi har relativt lite antibiotikaresistens. 

Hudson skriver i The Washington Post at han mener det er fire hovedtrender som vil prege hvordan samfunnet møter antibiotikaresistens det kommende tiåret:

1. Rask diagnostikk

I lang tid har behandling av bakterieinfeksjoner involvert mye kvalifisert gjetting, ifølge Hudson.

Leger starter ofte med et bredspektret antibiotika når de ikke vet hvilket bakterie som forårsaker sykdom, mener professoren.

Disse legemidlene dreper mange forskjellige typer bakterier samtidig, noe som kan være livreddende – men de eksponerer også et bredt spekter av andre bakterier i kroppen for antibiotika, påpeker han.

Mens noen bakterier blir drept, fortsetter de som er igjen å formere seg og spre resistensgener mellom forskjellige bakteriearter. Denne unødvendige eksponeringen gir ufarlige eller urelaterte bakterier en sjanse til å tilpasse seg og utvikle resistens.

For å bruke antibiotika som bare retter seg mot en liten gruppe bakterier, må en identifisere nøyaktig hvilke bakterier som forårsaker infeksjonen. Det kan ta flere dager, og ofte opplever leger at de ikke har tid til det.

Med ny teknologi kan en fremskynde identifiseringen av bakterier.

Fremskritt innen genomsekvensering, mikrofluidikk og kunstig intelligens, gjør det blant annet mulig å identifisere bakteriearter og effektiv antibiotika for å bekjempe dem på timer i stedet for dager, forteller Hudson.

Prediktive verktøy kan til og med forutse resistensutvikling, opplyser han.

2. Alternativ behandling

– Antibiotika forvandlet medisinen i det 20. århundre, men å stole på dem alene vil ikke føre menneskeheten gjennom det 21. århundre, skriver Hudson.

Tilgangen ny antibiotika er «urovekkende tynt», ifølge han.

For å ligge i forkant investerer forskere nå i alternativ behandling, hvorav mange fungerer på fundamentalt forskjellige måter enn standard antibiotika, opplyser professoren.

Han nevner blant annet:

• Bakteriofagterapi, som bruker virus som spesifikt infiserer og dreper skadelige bakterier. 
• Mikrobiombaserte terapier, som gjenoppretter sunne bakteriesamfunn for å fortrenge patogener.
• CRISPR-baserte antimikrobielle midler, ved hjelp av genredigeringsverktøy for å fjerne resistensgener.

I tillegg undersøker forskere nå økologiske inngrep for å redusere bevegelsen av resistensgener gjennom blant annet jord, avløpsvann og plast.

Mye av dette er fremdeles på et tidlig stadium, men innovasjonene gjenspeiler et kraftig skifte, ifølge Hudson: Forskere bygger et mer mangfoldig og robust verktøysett for å bekjempe antibiotikaresistente bakterier. De satser ikke lenger bare på å oppdage et enkelt antibiotikum for å håndtere resistens.

3. Løsninger som krysser fagområder og integrerer økologi

Antibiotikaresistens sprer seg ikke bare på sykehus. Antibiotikabruk blant husdyr kan for eksempel spre seg til mennesker, resistensgener i avløpsvann kan ende opp i elver og jord, og plasser som gårder og kloakkanlegg kan bli knutepunkter der resistens sprer seg raskt.

Resistente bakterier kan reise over kontinenter i løpet av timer.

Å forstå dette – hvordan resistensgener beveger seg gjennom økosystemer – er avgjørende, mener Hudson. Og nå anerkjenner forskere i økende grad miljø- og landbruksfaktorer som viktige drivere for resistens, forteller han.

Det betyr at forskere nå vil utforme løsninger som krysser fagområder, og integrerer mikrobiologi, økologi, ingeniørfag, landbruk og folkehelse, forklarer professoren.

4. Politiske reformer

Siden ny antibiotika brukes sparsomt, taper legemiddelselskaper på å utvikle det. Flere selskaper har gått konkurs.

Derfor, for å oppmuntre til antibiotikainnovasjon, vurderer USA nå store politiske endringer som Pasteur-loven. 

Dette lovforslaget innebærer at regjeringen vil betale legemiddelprodusenter opptil tre milliarder dollar over fem til ti år for å få tilgang til kritiske antibiotika, i stedet for å betale per pille.

Lovforslaget er et av de viktigste politiske forslagene knyttet til fagfeltet i amerikansk historie, og kan avgjøre hvilke antibiotika som vil finnes i fremtiden, ifølge Hudson.

– Lovende innovasjoner

Antibiotikaresistens fremstilles ofte som en uunngåelig katastrofe. Og det er en kompleks, global utfordring, påpeker Hudson.

– Men det finnes lovende innovasjoner og strategier – forutsatt at det handles raskt og koordinert på tvers av land og sektorer, sier han.

Samfunnet går inn i en tid med nye tester, nye behandlinger og politiske grep som kan endre hvordan vi bekjemper antibiotikaresistens, mener professoren.

For offentligheten betyr dette bedre verktøy og sterkere beskyttelsessystemer. For forskere og beslutningstakere betyr det å samarbeide på nye måter, forklarer forskeren.

Nå må bare samfunnet handle raskt nok til å ta i bruk løsningene, mener han.