Derfor flokker investeringene til Europas nye kulturperle

Denne artikkelen ble først publisert hos Kapital.

Lenge led Frankrikes eldste og nest største by av et renommé like lunefullt som den lokale mistralvinden. Nå seiler Marseille opp som et ettertraktet reisemål. Selv trekker de patriotiske innbyggerne på skuldrene av sånt. De er mer opptatt av å nyte et glass pastis eller tre i noen av havnebyens utallige skjenkesteder.

Omgangstonen er rett på sak:

– Vi lever i en smeltedigel. Vi kan være store i kjeften, iblant ubehøvlet. Men en vits og en dose selvironi ligger alltid på lur, sier bartenderen vår.

Bouillabaisse: Å kalle retten noe så prosaisk som fiskesuppe vil være en fornærmelse mot byens varemerke. La deg ikke lure av lavpristilbud på 15 euro. En ekte versjon består av generøse smakebiter fra flere kortreiste fiskearter, tilsatt kraftig saus.

Marseille ligger vakkert til, beskyttet av høye åskammer, dypblå bukter og velsignet med et solfylt middelhavsklima. Først i de siste tiårene har den begynt å håve inn turismeinntekter. Før det – i drøyt 2.000 år – sørget byens omdømme som en av Middelhavets ledende handelsbyer for at innbyggerne overlevde.

Koloniseringen var ikke alltid vennligsinnet, men fønikere, grekere, romere, samt langveisfra besøkende fra Asia og Afrika har satt sitt preg på Marseille.

Noen har kalt området rundt den trange, ofte overfylte havnen, for en gigantisk, appetittvekkende bouillabaisse – denne krydrete, omfangsrike delikatessen av lukter, lyder og livsstiler som de ti bydelene (arrondissementene) byr på – alle med sin egen, unike identitet. Aldri kjedelig, men også krydret av konflikter: Mens flere boligkvarter nå befolkes av et nyrikt bourgeoisie, forblir noen blant Frankrikes aller fattigste.

Kulturhovedstad

Marseilles inntreden i turismemanesjen kom i 2013, da byen ble utpekt som Europas kulturhovedstad.

Hundrevis av euromillioner ble sprøytet inn – et ansiktsløft som forvandlet Marseilles renommé fra å være en litt lurvete og utrygg storbyhavn til å fremstå som en kosmopolitisk nykommer.

Dristig arkitektur og innbydende fasader preger nå tidligere skyggefulle strøk vi for noen tiår siden kviet oss for å komme på fornavn med. Moderne museer og elegante kunstgallerier har dukket opp langs kaier og bryggekanter, mens det ruvende, moderne shoppingsenteret Docks er stappet med merkevarer og attraktive spisesteder.

Tidligere var kvartalet hjemsted for arbeidsløse sjøfolk og pengelense sjauere. Mange av dem på flukt fra afrikanske kolonier med usikker fremtid, i håp om at Europa kunne være en siste utvei.

Fremdeles assosieres byen med den femti år gamle, globale filmsuksessen Brennpunkt Marseille. På lerretet ble Hollywood-stjernen Gene Hackman udødelig, der han egenhendig rydder opp i en syndens narkopøl, befolket av korsikanske gjenger og mafiafamilier som tar livet av hverandre i jakten på narkotika, politisk makt og skitne penger.

I gamlehavnen fikk den britiske stjernearkitekten Norman Foster oppgaven med å modernisere kaiene til fotgjengerstrøk, noe han har klart med glans, uten å gi slipp på fisketorg- og gatemusikkstemningen i byens sentrum.

Myldrende Les Halles

– Kanskje ikke så rart at det tok litt tid for amerikanerne å finne veien hit, smiler vår guide Anne Dallaporta.

Noen New York-ungdommer har slått seg ned ved nabobordet i det populære møtestedet Les Halles, bare et steinkast fra kaiene hvor guidebåtene setter kurs for storbyens fabelaktige strender og en innbydende skjærgård, delvis fredet.

Vi skåler med dem under en sol som kaster sine lave stråler mot våre grønnskimrende drinker, produsert lokalt av Ricard-Pernod-konsernet. Det er skumringstimen – l’heure du pastis – som helligholdes av de fleste på disse kanter.

Begeistret forteller de om formiddagsturen til øya If, en av byens hovedattraksjoner, beliggende i Frioul-øygruppen, et pittoresk landemerke like utenfor den svabergaktige calanques-kysten, en miniversjon av den greske øyverden. 

If var opprinnelig en borg, bygget i 1524 for å holde innseilingen til Marseille fri for pirater og fiendtlige armadaer. Etter hvert ble den ombygd til et beryktet fengsel.

I grevens tid

Her holdt greven av Monte Cristo til, den mytiske helten i Alexandre Dumas' legendariske romanklassiker av samme navn. For tiden vises den nyinnspilte versjonen både på Netflix og på kinolerreter verden over.

Deler av handlingen er hentet fra Frankrikes historie. Marseille støttet den franske revolusjon og sendte fem hundre soldater til Paris i 1792. Under marsjen ble Marseillaisen til – Frankrikes nasjonalsang: “Grip til våpnene, medborgere…”

Også i dag er politikk et populært, iblant voldelig, tema blant byens borgere, like følelsesladet som meningsutvekslinger om vinnersjansene til hjemmelaget Olympique de Marseilles i fotballigaen. 

Eller formkurven til den sørfranske, kontroversielle og høyrevridde politikeren Marine Le Pen – en tendens til å bli både høyrøstede og varmblodige. For tiden har hun munnkurv i den politiske arena. Mange mener å merke tegn til en grønnere politisk vind gjennom Marseilles brosteinlabyrint av trange smug og bratte gater.

Marseilles hjerte

Fremdeles summer folkelivet omkring havnebassenget, byens hjerte og ansikt. Bydelen Le Panier er nå blitt et fasjonabelt sted å bo – ganske annerledes enn hva generasjoner av migranter først satte foten på. 

Prisvinnende arkitekter og kreative byplanleggere har fått sin tumleplass her. Vi tar oss god tid i Mucem, en stor forundringspakke av et museum som skildrer Marseilles moderne historie.

I nabobygget Regards de Provence fortelles hele regionens kulturhistorie. På en visuell og innovativ måte skildrer museet hvordan Marseilles befolkning i årtusener har assimilert og bearbeidet inntrykk og religioner fra sine naboland.