Denne byen inspirerte til en global milliardsuksess

Denne artikkelen ble først publisert i Kapital Reise.

Porto har noe evig rastløst over seg, mener Castro – mannen som guider oss gjennom havnebyens gater, forbi imponerende katedraler, for til slutt å havne langs elvepromenaden der de fleste besøkende til slutt ender opp.

– Siden unnfangelsen har blikket vært ut mot havet og verden bortenfor. Det – og at vi aldri ble beseiret – la grunnlaget for det landet Portugal til slutt skulle bli, utbroderer han.

Bidro denne staheten omsatt til energisk utferdstrang også til et av vår tids største populærkulturelle fenomener?

En besettelse

Det er viden kjent at den britiske forfatteren Joanne (J.K.) Rowling skrev på sin første Harry Potter-bok på kafeer i Edinburgh. Mindre kjent er det at hun før den tid bodde i Porto.

Fant noe av den urolige energien i den portugisiske havnebyen veien til Rowlings historier?

Det er lett å tenke slik når vi vandrer rundt i Portos gater og lar oss henføre av de små smugene, de mange og vakkert ornamenterte kafeene, det yrende utelivet som ofte varer natten igjennom, og spisestedene som (nesten) alle serverer kroketter fylt med «bacalao» – halvtørket og saltet torsk.

– Kanskje den er fra Norge? mer bekrefter enn spør Castro.

Underveis med den første Harry Potter-boken slet Rowling med økonomien, noe som gjorde at hun tok jobb som engelsklærer i Porto – i et land med sterke forbindelser til Storbritannia.

Etter å ha unnfanget ideen om den unge magikeren på en firetimers togreise mellom Manchester og London var boken om Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom blitt en besettelse.

Det er mulig hun også trodde et sceneskifte ville bidra med noe ekstra og forløsende i det nærmest monomane prosjektet.

Stablet seg på beina

De to mest kjente stedene folk forbinder med Rowling og Porto er Café Majestic og bokhandelen Livraria Lello & Irmão – av mange omtalt som verdens vakreste. Hun vanket på begge, og særlig sistnevnte gjorde et dypt inntrykk.

«De kjøpte Harrys skolebøker i en butikk som heter Flourish and Blotts, hvor hyllene var stablet til taket med bøker tykke som murstein bundet i skinn,» skriver Rowling i boken Harry Potter og de vises sten, med en tydelig henvisning til Livraria Lello. Dit gikk hun ifølge innehaveren ofte – trolig for å hente inspirasjon mellom de støvete bokhyllene, samt den usedvanlig forseggjorte trappen midt i lokalet, som er som hentet ut av eventyrene hun etter hvert tryllet frem.

Likevel – hverken Lello eller Majestic er steder du bør oppsøke midt i turistsesongen. Da er trengselen der såpass stor – for ikke å snakke om kaffeprisen (ca. 80 kroner) på sistnevnte, om du får plass – at du bør finne deg et annet sted bortenfor turiststrømmen.

– Sjarmen falmer litt når alle rundt deg er der kun fordi de har lest om det i en bok, som en i køen foran oss på bred amerikansk sørstatsdialekt kommenterer.

Men det er først de siste årene det har blitt slik. Lenge var Porto en godt bevart hemmelighet forbeholdt de mer erfarne reisende, mest kjent som «porten til Duoro-dalen» og eksporthavn for områdets mest kjente handelsvare – en drikk som bidro til å stable landet på beina etter tragedien som satte sluttstrek for Portugals storhetstid.

Den gang Portugal og nabolandet Spania delte verden mellom seg.

Kulturell storstue

For da England som verdens mektigste nasjon på midten av 1700-tallet trakk lille Portugal enda tettere til seg, lå landet med brukket rygg. Det store jordskjelvet i 1755 og den påfølgende tsunamien hadde effektivt detronisert Portugal som et av verdens mektigste imperier.

Fordi England var på alt annet enn vennskapelig fot med Frankrike, så de sitt snitt til å tilfredsstille tørsten etter vin ved å knytte seg enda sterkere til det lille landet vest på den iberiske halvøya, som de hadde utviklet et nært bånd til siden 1100-tallet. Da bidro britene under gjenerobringen av Lusitania – romernes betegnelse på provinsen som gradvis ble utvidet til å utgjøre dagens Portugal.

Traktaten mellom de to nasjonene fra 1373 – verdens eldste allianse som fortsatt gjelder – merkes fortsatt godt i Porto. Samholdet skyldes delvis vinen. Eller mangelen på den i Storbritannia, en konsekvens av konfliktene med nabolandene Spania og Frankrike.

– På den tiden var Portugal langt unna, og å frakte vin var slett ikke så enkelt som idag, får vi forklart under et besøk i nabobyen Vila Nova de Gaias nye kulturelle storstue, World of Wine (WOW).

Senteret, som kun er en spasertur fra sentrum av Porto på andre siden av elven, strekker seg over et helt kvartal, med museer, restauranter (12), barer og butikker.

Det var nemlig en utfordring med vinen fra Portugal: Underveis til Storbritannia ble kvaliteten kraftig forringet. Løsningen ble å tilføre sprit.

Fra vin til portvin

Hva det resulterte i får vi høre om siste dagen av oppholdet. Da har vi tatt turen opp Duoro-dalen fra Porto til vingården Casa Amarela, der fjerde generasjon vinmaker Gil Regueiro regjerer – sammen med kona, som han uttrykkelig presiserer med et jovialt glis.

Gil tilhører en familie med dype portugisiske røtter, men rundt ham er flere av de terrasserte vingårdene i dalen på britiske hender. Det har sammenheng med den nevnte flere hundre år gamle politiske forbindelsen mellom landene, som førte til at mange briter kjøpte seg inn i landets vinindustri.

Over et par–tre hundre år har britiske og portugisiske vinmakere blomstret side om side langsetter Douro-elvens bredder. I 1756 forsøkte Portugals daværende statsminister Marques de Pombal riktignok å begrense britenes innflytelse i portvinsproduksjonen, men til ingen nytte. Fortsatt er flere av portvinshusene – caves do vinho do porto – i Portos tvillingby Vila Nova de Gaia drevet av briter, med kjente merkevarer som Graham’s, Blandy’s og Taylor’s.

– Lenge ble vinen fra Portugal oppfattet som annenrangs sammenlignet med den franske, forklarer Gil.

Som nevnt ble den heller ikke noe bedre under transporten over havet, snarere forringet. Løsningen ble å tilføre den brandy. Den tildragelsen skulle vise seg å bli et lykketreff, som skapte en helt ny drikk som på sitt vis erobret det britiske imperiet.

Flere bilaterale traktater senere, blant annet en ordning som gjorde det betydelig lettere for briter å etablere seg i Portugal, har senere bidratt til å spre portvinen til langt bortenfor Storbritannias grenser.

– Ganske magisk, konkluderer Gil og skjenker i en ny runde med gårdens utmerkede rødvin.

Vi lar magien i flytende form fylle glassene – opptil flere ganger – og skjenker samtidig en ung, imaginær magiker en ekstra tanke.