Bygget sin egen drømmebil

Denne artikkelen ble først publisert hos Finansavisen Motor.

– Ting tar tid, men du skal bruke god tid på ting som er hyggelige. Og byggingen av denne har vært hyggelig, sier Arild Bjørnar Sand i Holmestrand smilende mens vi beskuer hans sjokoladebrune konfekt av en selvbygd 1932 Ford.

Nestoren

Arild er ingen hvem-som-helst i norsk hot rod-miljø. Han var en av de aller første som fikk godkjent en ombygd hot rod i Norge, en 1934 Ford Tudor som ble ferdig for ganske nøyaktig 40 år siden. Den ble registrert 7. juni 1985, etter fire års arbeid, i en tid hvor det var svært vanskelig å komme gjennom registreringsmyndighetenes nåløye med noe som avvek fra originalt.

I løpet av de 40 årene som har gått har det blitt flere omfattende bilbygg. Blant annet en 1931 Ford A Coupé og en Chevrolet Corvette, men 1932-modellen på disse sider er det desidert mest ambisiøse han har gitt seg i kast med.

Den er full av egne ideer, moderne teknologi og er resultatet av all den kunnskap han har ervervet gjennom årene.

Drømmen om egenkonstruert bil

Arild har hatt bil både som hobby og som yrke, med drift av eget verksted fra 1991 til han ble pensjonist for noen få år siden. Da ble det tid til å sette inn støtet og få ferdig gigantprosjektet som du kan beskue på disse sider.

La oss skru tiden tilbake til 2013, da det endelig ble godkjent et nytt regelverk for amatørbygde kjøretøy i Norge. Det åpnet for å godkjenne et antall kjøretøy i året hovedsakelig konstruert og bygd av enkeltpersoner for eget bruk.

Det var åpningen Arild hadde ventet på for å realisere drømmen om å bygge sin egen utgave av selve inkarnasjonen av en klassisk hot rod – en 1932 Ford Roadster. Modellen som på mange måter skulle definere hele hot rod-kulturen i USA. Først i skjermløs og helt rensket versjon rett rundt andre verdenskrig. Senere i andre versjoner, gjerne med skjermer, men med mer subtile ombygninger av både karosseri og drivlinje.

Modellen ga grunnlag for en hel liten bilbyggerindustri i USA, med Roy Brizio, Boyd Coddington, Hollywood Hot Rods og Chip Foose som noen av de fremste navnene.

Møysommelig prosess

Lovverket fra 2013 (som gjelder fortsatt) forutsetter en tett prosess mellom Statens vegvesen og den som skal gjennomføre prosjektet.

– Hele prosessen med myndighetene starter med at du må søke om igangsetting av byggeprosjektet, og søknaden behandles av Statens vegvesens spesialistgruppe for ombygde kjøretøy – SFOOR, forklarer bilbyggeren.

Søknaden må beskrive planen for prosjektet og du må legge frem alle de identitetsbærende hovedkomponentene bygget skal bestå av, som motor, karosseri, ramme, girkasse, hjuloppheng, styring, bremser…alt som har betydning for identitet og sikkerhet.

– Det virker kanskje omfattende fra starten, men det er veldig ryddig og greit slik at du vet hva du har å forholde deg til for å få en godkjent bil til slutt. Kontakten med myndighetene underveis i prosjektet har utelukkende vært positiv, slik at ulike ideer og løsninger har blitt diskutert og løst før det har blitt noe problem.

En personlig bil

– Det er bygd tusenvis av slike biler gjennom årene, spesielt i USA. Så det er mye inspirasjon å hente, samtidig som jeg hadde lyst til å sette mitt helt personlige preg og uttrykk på bilen. 1932 Ford var en veldig pen bil da den kom, men som designeren Chip Foose sier, så er den litt for kort i fronten til å få virkelig fine proporsjoner.

Arild ønsket som sagt en Roadster, men i stedet for å kappe et originalkarosseri fikk han fatt i et nydesignet og nybygget stålkarosseri produsert av Dearborn Deuce i USA. Med et par tommer lengre dører, skjult kabriolet, sideruter og andre finesser hadde det alt et originalt roadsterkarosseri mangler.

– Karosseriet ble levert av American Speed Company som også bygger ferdige rodder for kunder. Jeg ønsket noen modifiseringer, blant annet med original torpedo som er litt rundere på toppen enn Dearborns og en litt lav skråttstilt frontrute og cabriolet fra en annen modell. De bygde også det meste av interiøret i bilen med den beste tilgjengelige skinnkvaliteten.

Forlenget

– Målet var å bygge en bil i klassisk stil som kunne se ut som den var fabrikksbygd, samtidig som ekspertene skulle lure på hva som var gjort. Det gjelder å kamuflere ombygningene slik at de ikke stikker seg ut, men skaper en harmonisk ny design.

I dette tilfellet er karosseriet forlenget 10 centimeter i fronten med panseret, noe som også medfører at skjermene måtte modifiseres tilsvarende for å få flyt i designen. Begge støtfangerne er trukket tettere på karosseriet og hovedlyktene er plassert lengre nede mellom radiatorkappe og skjermer. På originalen sitter de høyt på på en egen bøyle. Fronten er dessuten droppet litt ned for å få et litt tøffere «stuk» på bilen.

Tilsynelatende små grep, men detaljer som gjør den store forskjellen når «alt skal henge sammen med alt» i en design som skal sitte godt fra alle synsvinkler. At det visuelle ikke er lett finnes det mange eksempler på, men Arild har lykkes særdeles godt i sine modifiseringer.

Klassisk og moderne

Alt ble bygd på en helt nybygd ramme som er 10 centimeter lengre enn originalen, og når det kommer til hjuloppheng, aksler, styring og bremser er alt moderne, levert fra de mest anerkjente produsentene i bransjen.

– Jeg ville jo bygge en klassisk bil, men den skulle være moderne rent teknisk. Skal man kjøre langt, vil vi sitte godt, og at bilen sitter godt på veien. Dessuten er bremser viktigere enn motoreffekt, så jeg har ventilerte skivebremser på alle hjul og elektronisk styrt både bremser og styring.

1932 var introduksjonsåret for Fords V8, en 3,6-liters motor på 65 hestekrefter som revolusjonerte markedet som den første V8 for hvermannsen. Det er imidlertid litt i minste laget for å følge trafikken, og helt uaktuelt i en hot rod.

Regelverket for amatørbygg sier at man maksimalt kan ha 200 kW per tonn vognvekt, så med en bil på 1.495 kg, kunne Arild gå for en ny Chevrolet LS-motor på 400 hestekrefter.

Alt i alt en pakke som gjør at bilen ser gammel ut, men kjører som en moderne bil. En herlig konfekt på hjul.