12 timer – så måtte vi være ute av landet

Denne artikkelen ble først publisert av Broom.no

Frank Williksen er veteranen i Broom-redaksjonen. Han har jobbet som biljournalist i 60 år og har testet et stort antall biler i inn- og utland. Noen biler husker han bedre enn andre. Nå deler Frank minnene med alle Brooms lesere. Denne gang handler det om en Opel Rekord av 1979-årgang.

En av de første av mine mange turer alene med bil bak «jernteppet» gikk med en Opel Rekord. Året var 1979, og for en fortsatt relativt ung journalist, var østblokk-landene eksotisk helt i særklasse – og fullt av reportasjemuligheter.

Dette var en liten revolusjon

Ikke bare-bare

En liten forklaring er kanskje på sin plass i 2026. «Jernteppet» var en felles beskrivelse for hele grenselinjen mellom det daværende Sovjetunionen med sine vasallstater – og Vest-Europa. Land som Latvia, Estland og Litauen, Polen, Tsjekkoslovakia, DDR, Ungarn, Bulgaria og Romania, Ukraina, Hviterussland og selvsagt Russland – alt dette, og mer til, var bokstavelig talt en lukket verden for oss fra vesten, og det var ikke bare-bare å kjøre inn i – og ut av - disse landene.

Tung østblokk-estetikk

En annen utfordring i øst var elendig bensinkvalitet, og ikke altfor mange noenlunde fristende veiserviceanlegg. Mat og drikke måtte man jo også ha – selv om man befant seg i «sosialismens syvende himmel».

Jeg kjørte sånn sett inn bak Jernteppet allerede da jeg kjørte ombord i MF «Warnemünde» i den lille byen Gedser på den danske øya Falster. Bilfergen var østtysk, med DDR-logo på skorsteinen, og med gjennomført tung østblokk-estetikk innvendig – mye mørkt treverk, og mye plast. Rederiet var et samarbeid mellom danske DSB og østtyske Deutsche Reichsbahn (DR).

Ble en av deres største suksesser

Stasi-agenter

Jeg mener å huske at overfarten tok et par-tre timer, nok til at det passet med en matbit. Her fikk jeg også mitt første møte med datostemplet øl. Den tydelige sluttdatoen var stemplet godt synlig på etiketten, noe jeg fikk vite kom av at holdbarheten på DDR-øl var svært begrenset – selv om ølet i utgangspunktet hadde god kvalitet. Veldig billig var det også.

Jeg husker godt at det var få passasjerer på overfarten til Travemünde denne flotte sensommerdagen i 1979, og blant de få som var, ruslet det utvilsomt også noen Stasi-agenter omkring. For å passe på at ingen DDR-borger prøvde å «hoppe av», og at alle som skulle i land i Travemünde faktisk også kom seg i land.

Innen 12 timer

Ombord benyttet jeg anledningen til å kjøpe Transittvisum, som var helt nødvendig for å få lov. Til å kjøre gjennom DDR til – i mitt tilfelle – Tsjekkoslovakia. Og man fikk bare kjøre etter en nøye angitt rute, som det ikke var lov til å forlate.

Hvis jeg huske riktig, måtte jeg passere ut av DDR over grenseposten mot Tsjekkoslovakia innen 12 timer etter at jeg kjørte i land i Travemünde.

Politimannen stakk mine 13 dollar i lommen

Speiltralle

For meg som var vant til tilbakelente grensepasseringer i Vest-Europa, var denne ilandkjøringen i DDR en helt surrealistisk opplevelse. Det vrimlet av de velkjente grønnkledde offiserene – eller grensesoldater, som jeg kalte dem – og de slurvet ikke med sjekking av hverken meg eller bilen, for å si det sånn.

Det var å åpne bagasjerom og panser og alle dører, mens en av de grønnkledte tok runden rundt bilen med en speiltralle for å sjekke undersiden.

Mye raskere enn de fleste trodde

Mistenksomhet

Den neste posten var inn på kontoret for sjekking av pass og transittvisum. Samtidig måtte jeg telle opp på skranken hva jeg bragte med inn i «paradiset» av valuta – sortert på norske kroner, vesttyske D-Mark og amerikanske dollar. Særlig det siste var ikke bare hard, men knallhard valuta i østblokklandene den gangen.

Både utendørs og innendørs foregikk disse seansene i utstrakt taushet, og i en veldig spesiell mutt atmosfære; en trykkende stillhet av mistenksomhet - og tid tok det, lang tid ...

Skyndte seg vekk

Så holdt det på å gå helt galt. Det var svært sparsomt med skilter som viste hvor hvilken vei førte i gamle DDR, og GPS-navigasjon var fortsatt noe som bare fantes i luften og på havet – på landjorden måtte vi klare oss selv. Dermed fant jeg meg plutselig tilbake ved kysten i nord. Ikke bra, med tilmålt tid før jeg måtte være ute av landet i sør.

Jeg fikk spørre noen om veien, tenkte jeg. Det tenkte ikke lokale forbipasserende. Jeg prøvde å praie tre av dem fra bilvinduet, med samme resultat: Vedkommende svarte ikke, snudde seg vekk og skyndte seg bort fra den skumle vestlige spionen – for det må ha vært noe sånt de anså meg som ...

En ting var viktig da denne skulle selges

Få personbiler

Det var bare å kjøre tilbake, forsøksvis samme veien som jeg kom. Og panikken slapp taket da jeg fant motorveien sørover en times tid senere. Her var det få hindringer, for privatbilisme var det lite av i den gamle østblokken.

På motorveien så jeg mest av dieselspyende østtyske lastebiler som så ut til å ha en sporvidde foran på knapt mer enn halvannen meter. Personbiler var nesten ikke-eksisterende.

Fyr i lang skinnfrakk

Typisk var dårlig vedlikeholdt veidekke, og det spesielle med motorveibroene – alle jeg passerte var innskrenket fra fire til to kjørefelt, av beredskapshensyn, må vite. Men jeg kom da frem, fikk godkjent kontantbeholdningen og stemplet transittvisumet før jeg trillet inn i Tsjekkoslovakia.

Praha var målet, men opplevelsen av den praktfulle byen ble sterkt redusert av min tildelte «skygge» - en figur i lang skinnfrakk som var der hele tiden, 10-15 meter bak meg uansett hvor jeg gikk i byen. Til jeg rett og slett ble lei og vendte tilbake til hotell Alcron (hvis det var det det het).

Her er bilen jeg burde kjøpt i 1964

Lavoktan

Men bilen, ja – det var jo den som var utgangspunktet. Og Opel Rekord E1 leverte. Bilen, som ble lansert et par år tidligere, var noe helt nytt fra Opel, større, mer moderne og mye rommeligere enn forgjengeren.

Den hadde fortsatt bakhjulsdrift, og bilen jeg kjørte til Praha, hadde en av de gamle og gjennomprøvde GM-motorene, noe som kanskje var med på å sørge for at den taklet den østtyske lavoktanbensinen såpass bra.

Mye bråk, men lite action

Tysk logikk

På langtur var Rekord super med sin myke fjæring, og kjøreegenskapene virket trygge og forutsigbare. Den største begrensningen lå i den stive bakakselen, som flere av konkurrentene på denne tiden hadde forlatt.

Forutsigbar var også førerplassen – tysk logikk fra ende til annen, med store og tydelige brytere og med alt plassert der man ventet å finne det. Ikke rart at dette var en bil som solgte svært godt også i Norge. Ikke minst var den veldig store stasjonsvognen – Caravan – populær.

En Opel, et baksete. Og en maskinpistol

Noen tall

Opel Rekord sedan 1,9 1979-modell:

Motor: 4-sylindret rekkemotor, 1,9 liter. 75 hk, maks dreiemoment 135 Nm v/2800 omdreininger.

Drivverk: Bakhjulsdrift. 4-trinns manuell girkasse.

Lengde x bredde x høyde: 4,59 x 1,73 x 1,42 m.

Akselavstand: 2,67 m.

Egenvekt: 1.100 kg

Tillatt totalvekt: 1.600 kg

Bagasjerom: 540 liter

Dekkdimensjon: 175 SR 14

Akselerasjon 0-100 km/t: 16,0 sekunder.

Toppfart: 155 km/t.

Bensinforbruk, blandet kjøring: 1,25 l/mil

Pris: Ca. 70.000 kroner, varierte med utstyr, antall dører mm.

Denne bilen gikk fortere enn et småfly

Ble suksess med én gang

Granada var Forden som yppet seg mot premiummerkene.

Granada var en viktig konkurrent, les mer i artikkelen under: