Linda (63) har vært en reisende hele livet: – Jeg er en slik dere kaller tater

Linda Mariana Aleksandersen har opplevd mange fordommer i løpet av livet.
Linda Mariana Aleksandersen har opplevd mange fordommer i løpet av livet. Foto: Privat
Artikkelen fortsetter under annonsen

Linda Mariana Aleksandersen har levd som en reisende romani, også kalt «tater», hele livet.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Et liv på reise, selvlagde varer som selges for å overleve. Samtaler, sang og musikk foran bålet. Barn som har hele naturen som sin lekeplass og som leker fremfor å titte på en skjerm. En familie, et følge. Romanifolket reiser ikke lenger med hest og kjerre, men det man i gamledager og fortsatt på folkemunne kaller «tatere» finnes fremdeles. Linda er én av dem.

– Det er vanskelig å si hvor mange romanifolk vi er i Norge i dag, men rundt 10.000-15.000 stykk er nok realistisk å si, forteller romanikvinnen til ABC Nyheter.

Linda er født i Trøndelag, men reiste nedover til Kristiansand som ung, derfor har hun sørlandsdialekt – når hun snakker norsk. Noe av det viktigste for romanifolket å bevare i dag, bortsett fra kulturen, er språket:

– Det å bevare språket vårt, romani, er viktig for oss. Dessverre er det stadig mer vanlig at også romanifolket glemmer det, det blir ikke brukt på samme måte som tidligere, forteller Linda.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: Tater-stiftelse får ikke tilbake kontrollen over fondsmidler

Bevarer kulturen

Selv om det ikke er det store skillet mellom etniske nordmenn og romanifolket når det kommer til religion, der «tatere» tidligere ble straffet for det fastboende mente var å drive avgudsdyrkelse mens fastboende nordmenn i stor grad var selverklærte, troende kristne, er det fortsatt store, kulturelle forskjeller.

– Vi har alltid vært og er fortsatt et av de mest troende og kristne folkeslagene i Norge, så det at vi drev eller driver avgudsdyrkelse stemmer selvfølgelig ikke. Men, vi vet at det ligger mange slike og andre fordommer rettet mot oss. Den største forskjellen på fastboende og romanifolk i dag er jo selvfølgelig at vi reiser, sier sier Linda og legger til:

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Jeg reiser når jeg kan, det vil si når vær og vind ikke er for ille til at vi kan oppholde oss langs veiene. Vi reiser rundt for å selge ting vi har laget, for å fortelle om romanifolket og for å møte større følger over hele landet og i nabolandene våre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Saken fortsetter under bildet

Linda sammen med besteforeldrene, far og farens søsken. Foto: Privat
Linda sammen med besteforeldrene, far og farens søsken. Foto: Privat

Selv om et liv på reise er den tydeligste forskjellen og det som karakteriserer romanifolket mest, er også kulturen svært viktig for romanifolket. Der kommer de indre forskjellene bedre frem:

– Det er mye overtro hos reisende, i tillegg til at naturen betyr noe helt annet for oss enn for de fleste andre. Naturen er alt for oss, den gir oss alt og vi tar imot med den største ydmykhet og takknemlighet, forteller Linda.

Frykt for å miste barna

Til tross for at romanifolket alltid har blitt og fortsatt blir møtt med skepsis og på mange måter direkte rasisme fra etniske nordmenn, kan Linda se tilbake på en kjær oppvekst. Reisene stod i fokus, og hun spør fremdeles sin mor om hvor de pleide å reise, hvor de bortgjemte perlene hvor det var ekstra vakkert, lå. Hvor gammel hun egentlig er, vites riktignok ikke:

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Jeg er ikke født på sykehus, moren min hadde hjemmefødsel midt på vinteren. Jeg ble ikke skrevet inn i manntall før vi kom på Sørlandet, så jeg har to pass med ulike datoer. Det ene viser at jeg er født i 1956, det andre i 1951, sier Linda.

Det var vanlig for svangre romanikvinner å ikke oppsøke lege under svangerskapet; de måtte skjule dem.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Foreldrene forsøkte så godt de kunne å skjule barna sine slik at ikke myndighetene skulle ta oss. Derfor gikk de ikke til lege under svangerskapet, og valgte å føde hjemme med familiemedlemmer som hjelp, forklarer Linda.

Les også:

Slåssing, tyveri og fyll

Frykten for at myndighetene, i vår tid barnevernet, skulle ta barna var både berettiget og uberettiget. Linda kan til dels forstå frykten:

– Om du søker opp ordet «tater» finner du ut at det betyr «fantepakk». Det ligger i ordet hva andre tenker om oss; at vi er kranglefanter og fyllebøtter. Selvsagt finnes det råtne epler hos oss romanifolk også, men det gjelder ikke for alle. Det blir som å si at alle muslimer er terrorister, noe som selvfølgelig ikke blir riktig. Når det hendte at enkelte følgemedlemmer sloss og drakk, var det selvfølgelig ikke noe annet enn riktig at barna måtte komme seg bort. At stigmatiseringen ikke gjelder oss alle, ser fortsatt ut til å være vanskelig å forstå for fastboende nordmenn.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Saken fortsetter under bildet

Linda på en av sine mange reiser.
Linda på en av sine mange reiser.

Linda vet godt at enkelte negative holdningene fortsatt finnes, og selv om det gjør vondt – er det viktigere for henne å opplyse og holde kulturen og samfunnet i live. Hun sitter blant annet i ledelsen av Landsorganisasjonen for romanifolket LOR, en landsdekkende medlems- og interesseorganisasjon for mennesker av romanislekt og andre interesserte.

– Noe av det viktigste vi gjør er å vise oss for hvem vi er, og forsøke å gjøre noe med fordommene vi møter. For ja, vi møter fortsatt på mange av dem.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Som reisende er Linda ofte på veien og møter nye mennesker. Når hun introduserer seg selv for de fastboende, fra gammelt av kalt «buro’er» på romanispråket, sier hun at hun er en reisende.

– Ikke alle forstår hva jeg mener med «reisende». Da sier jeg at «jeg er en slik dere kaller tater». Det nytter ikke å skamme seg over opphavet sitt, det ville jeg aldri ha gjort. Man skal være stolt over å være den man er, og vi har ikke mer å skamme oss over enn andre. Om vi begynner å føle skam over opphavet vårt, risikerer vi at hele minoriteten vår blir glemt, sier hun.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: Unike bilder av verdens siste urfolk

Eksempel på romani-ord:

Hispa: Stue, eller lite hus
Buro: Bonde, ikke-tater
Bekna: Selge
Bengalo: Gal
Devel: Gud
Latjo divus: God dag
Lover: Penger
Manus: Folk
Rackla: Snakke
Tjack: Ting å selge
Tjinna: Kjøpe

Romanispråket – en viktig del av kulturen

Romanifolket er en av de fem nasjonale minoritetene i Norge, sammen med romane (sigøynerne), jødene, kvenene og skogfinnene.

På 1900-tallet ble romanifolket utsatt for en hardhendt assimileringspolitikk fra norske styresmakter og det var lenge norsk politikk å utrydde egenarten, språket og livsformen til romanifolket, forteller professor og lingvist ved Universitetet i Oslo, Rolf Theil.

– Barn ble tatt fra foreldrene sine og plassert i barnehjem og fosterhjem. Et resultat av denne politikken, som heldigvis er et tilbakelagt kapittel, var at mange romanibarn vokste opp uten å kunne romani. I dag gjør flere romaniorganisasjoner en innsats for å revitalisere språket.

– Akkurat som kvenene og sigøynerne, har romanifolket sitt eget språk; romani. Språket stammer frå et urromani som ble snakket på Balkan for rundt 700 år siden, forteller professor og lingvist ved Universitetet i Oslo, Rolf Theil, til ABC Nyheter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Noen hundre år før 1300-tallet hadde de som snakket urromani utvandret fra India, og det indiske innslaget i romani er fortsatt tydelig.

– Romani har en 500 år lang historie i Norden og er en viktig del av identiteten til romanifolket, på samme måte som samisk for samene og norsk for nordmenn, eller lallane og buroene, som romanifolket sier, forteller Theil.