Dyster gård i Ås har frittgående griser: – Dyra må ha det bra

På Dyster gård får grisene boltre seg i store hogstområder.
På Dyster gård får grisene boltre seg i store hogstområder. Foto: Tone Knipperud

Dyster gård driver svineproduksjon på en litt annerledes måte - med frittgående gris som kan gå i naturlige omgivelser året rundt. – Gir oss en mye bedre følelse ved å ha dyr, sier bonden. 

ÅS, AKERSHUS (ABC Nyheter): – Hallo? Er det noen griser her?

Det er Johan Bjørneby som roper ut mot et felt med små trær, røtter og oppgravd jord. Her på Dyster gård i Ås kommune driver han og kona, Tove Bjørneby, med frilandsgris.

Frilandsgris betyr ganske enkelt at grisene får boltre seg i naturlige omgivelser, bruke nesene til å grave i jord og finne røtter å spise, løpe fritt og ha et veldig ålreit liv før de en dag vil bli slaktet.

Det tar ikke lang tid før man kan skimte sprettende griseører og grisehaler mellom de grønne bladene på tunet, tilhørende griser i lett galopp. En etter en kommer hele grisene til syne. De fleste er under ett år gamle, og ikke særlig store - så kontrasten er enorm når en ordentlig stor purke kommer.

– Hun veier nok rundt 250 kilo, opplyser Johan i det purka løper rett bort til ham.

Saken fortsetter under bildet

Purka blir tydelig glad for å se Johan Bjørneby, og elsker å få kos. Foto: Tone Knipperud
Purka blir tydelig glad for å se Johan Bjørneby, og elsker å få kos. Foto: Tone Knipperud

Den digre purka dytter litt på bonden i et forsøk på å få kos, og Johan gir henne akkurat det hun vil ha. Litt kløe bak ørene, og klapping på kjakene.

– Det er litt ekstra stas med hu her, for hu er så sosial, sier Tove Bjørneby med et smil. Purka har fått navnet Marit, og er en av fem purker på gården. Til sammen har de produsert rundt ti grisunger hver, som er klare til slakting i løpet av høsten.

En jevn strøm av griser kommer til ekteparet Bjørneby og ABC Nyheters journalist på tunet. De er nysgjerrige, sosiale - og veldig interessert i skolisser. Gjentatte ganger prøver de å spise skolissene til alle tre, men det skal ikke mer enn en liten bevegelse til før grisene gir seg.

De små gryntene til dyra er kontinuerlig bakgrunnsstøy, og er aller høyest når de finner noe de liker å spise - som et lite, nyutsprunget bjørketre som fem-seks griser spiser av samtidig.

– Det er veldig koselig med dyr, konkluderer Tove mens hun ser på de titalls grisene som omringer oss.

Grisene er glad i å bruke neseskaftet til å snuse frem godsaker. De små trærne var spesielt populære. Foto: Tone Knipperud
Grisene er glad i å bruke neseskaftet til å snuse frem godsaker. De små trærne var spesielt populære. Foto: Tone Knipperud

– Mye kan virke veldig dramatisk på film

Ekteparet har begge sett Brennpunkt-dokumentaren «Griseindustriens hemmeligheter», som var basert på fem år med skjulte opptak fra Norun Haugen som gikk undercover i bransjen. Dokumentaren avdekket sjokkerende forhold i næringen - blant annet ble griser mishandlet og kastrert uten bedøvelse.

På Dyster gård har de ingen fastsatte rammer for når en gris skal slaktes: – Vi slakter ikke noe før vi har bestilling på det, sier Tove. Foto: Tone Knipperud
På Dyster gård har de ingen fastsatte rammer for når en gris skal slaktes: – Vi slakter ikke noe før vi har bestilling på det, sier Tove. Foto: Tone Knipperud

Dokumentaren viste også grisunger som ble avlivet ved å bli slått i veggen - og gjentatte kommentarer fra bøndene som viste at de var klar over at metodene deres var ulovlige.

– Det var mange holdninger som kom frem som vi absolutt ikke bør være stolte av i landbruket, sier Johan, og fortsetter:

– På de fleste arbeidsplasser kan man finne uheldige kommentarer hvis man filmer i fem år. Det gjelder hvis man ansvar for dyr, omsorg for mennesker - i alle typer yrker faller det uheldige kommentarer.

Johan trekker også frem at enkelte ting som kan virke dramatisk på film, ikke egentlig er det - som at grisene «skriker».

– En del av det som foregikk på filmen var kanskje ikke så ille for grisen, selv om det virker sterkt på kamera. Også var det andre ting som absolutt ikke er sånn det skal være.

Tove skyter inn:

– Det er litt vanskelig å uttale seg, for dette er kolleger. Derfor blir man litt var på hva man skal si.

I etterkant av dokumentaren har Landbruks- og matdepartementet tatt grep for å forhindre regelbrudd - deriblant innført overvåkning i slakterier og lovfestet deltagelse i et dyrevelferdsprogram for svineprodusentene.

– Dyra må ha det bra

For Johan Bjørneby er det bare denne frie formen for grisehold som føles riktig. Dyster gård begynte med produksjon av storfe, som er vanlig å ha på beite.

Skolisser var særlig interessant for grisene. Foto: Tone Knipperud
Skolisser var særlig interessant for grisene. Foto: Tone Knipperud

Kundene etterspurte også svinekjøtt - og da var det en lik type drift som ga den beste magefølelsen for bonden.

– Skal man drive med dyr, må de ha det bra, sier Bjørneby, og kona Tove nikker med.

– Vi prøvde å ha grisene i fjøset, men det ble liksom ikke det samme. Vi følte oss ikke helt komfortable med det, sier Tove.

– Nei, de fikk jo ikke rote i bakken, begrunner Johan, og fortsetter:

– Skal man selge kjøtt direkte og drive med griseproduksjon som vi kan føle oss tilfreds og komfortable med, måtte det bli en sånn type drift.

Glad gris gir godt kjøtt

Det var mange faktorer som spilte inn i avgjørelsen om å la grisene boltre seg i naturlige omgivelser fremfor å ha dem stående innendørs i båser. Ikke bare har grisene det bedre, men deres gode velferd har en direkte påvirkning på hvordan kjøttet smaker.

En fornøyd gris gir godt kjøtt - som igjen gir fornøyde kunder. Og kundene har ekteparet Bjørneby et tett forhold til:

– Det er veldig tilfredsstillende å selge kjøtt direkte til den som skal spise, for man får også en direkte tilbakemelding. Kjøttkvalitet får man ikke betalt for når man leverer på vanlig måte til slakteri, for det blir ikke målt. Vi får betalt for det via fornøyde kunder som kommer tilbake.

Selv er ekteparet Bjørneby bevisste på hva de handler av kjøtt i butikkene. De er selvforsynt av svine- og storfekjøtt, men skal de ha kylling er den selverklærte «handlesjefen» Tove nøye i valget.

– Jeg må innrømme at jeg alltid ser hvor det kommer fra. Jeg ser på hva jeg kjøper, jeg gjør det. Jeg betaler heller litt ekstra for å vite hva det er.

– Det er generelt for mat, egentlig, skyter Johan inn.

– Grønnsaker og alt. Det blir ikke så mye First Price, for å si det sånn.

Grisene er ikke de eneste som vil ha kos - også kuene. Johan var en tydelig favoritt. Foto: Tone Knipperud
Grisene er ikke de eneste som vil ha kos - også kuene. Johan var en tydelig favoritt. Foto: Tone Knipperud

– Klarer seg selv

Beitet blir litt som et eget økosystem. Grisene spiser det de finner på bakken, som igjen blir til avføring som også fungerer som gjødsel for videre vekst. Så spiser de det som vokser opp.

– De klarer stort sett seg selv i skogen. De må ha tilsyn så vi ser at de er friske, og ser at ingen har noe vondt, og at de har vann og mat. Ellers klarer de seg selv, sier Johan, og konkluderer:

– Det at de går ute, gir oss en mye bedre følelse ved å ha dyr. De har det bra når de er hos oss.

Grisene har nærmest blitt en attraksjon i nærmiljøet rundt gården. Ekteparet forteller om flere småbarnsfamilier som tar trilleturen til grisefeltet. Til tross for inngjerding og hyppig tilsyn, har det hendt at grisene har sluppet løs.

– En gang dro de til en skole i nærheten, og forstyrret utegymmen, ler Johan. Tove forteller at de fikk en lattermild telefon fra skolen - som tok det spesielle besøket med utelukkende godt humør. Grisene har også dukket opp i hager til naboer.

– Ingen blir sure. Vi har fått en del telefoner opp gjennom årene, men ingen har vært irriterte for å få grisene på besøk, forteller Tove.

Johan og Tove har drevet Dyster gård siden 1996. Det var aldri i Toves plan å bli en såkalt «gårdskjerring», men nå kunne hun ikke tenke seg noe annet. Foto: Tone Knipperud
Johan og Tove har drevet Dyster gård siden 1996. Det var aldri i Toves plan å bli en såkalt «gårdskjerring», men nå kunne hun ikke tenke seg noe annet. Foto: Tone Knipperud

4000 år lang gårdshistorie

Johan Bjørneby er født og oppvokst på gården, og sammen med Tove overtok han gården etter faren i 1996. For Tove var ikke gårdslivet noe hun forutså:

– Det var ikke meninga at jeg skulle bli noen gårdskjerring, innrømmer Tove.

– Du hadde vel ikke sett for deg det? spør Johan spøkefullt, og dulter lett bort kona si med skuldra.

– Nei, jeg sa vel til deg når vi gifta oss at du ikke kunne forvente at jeg skulle bli noen gårdskjerring. Men det ble jeg.

Begge ler, før Tove understreker at hun ikke angrer. I dag kunne hun ikke tenkt seg noe annet. Ekteparet er den femte generasjonen som driver gårdsdriften - Johans tippoldemor kjøpte gården i 1899.

– Vi har slakta en del på gården til eget bruk, så det gjør vi jo innimellom. Det er ikke noe vi gleder oss til, men vi må bare ta innover oss at det er en del av det å produsere kjøtt. Det må slaktes. Foto: Tone Knipperud
– Vi har slakta en del på gården til eget bruk, så det gjør vi jo innimellom. Det er ikke noe vi gleder oss til, men vi må bare ta innover oss at det er en del av det å produsere kjøtt. Det må slaktes. Foto: Tone Knipperud

Ekteparet har to døtre, og odelsdatteren har begynt å interesse seg for landbruksproduksjon i de siste årene - omtrent samme alder som da Johan først begynte å leke med tanken på å drive gården.

– Det virker som vi har noen som kan føre gården videre - i en eller annen form, sier ekteparet, tilnærmet unisont.

Dyster gård er en av seks urgårder i Ås - som vil si at historien kan spores tilbake til den gangen jakt- og fangstfolk først bosatte seg der.

– Antageligvis er Dyster gård rundt 4000 år gammel. Dyster hadde et stort område, som har blitt fradelt opp gjennom tiden - alle gårdene her i området er utskilt fra urgården Dyster, forklarer Johan.

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden