Inngangspartiet til 1800-tallets flotte Christiania Tivoli. Området lå et steinkast unna Nationaltheatret. Foto: Holmsen, Johannes Markus / Oslo Museum
Christiania Tivoli - Oslos ukjente forlystelsessted
På 1800-tallet møttes øst- og vestkant på Christiania Tivoli for å se eksotiske dyr, nye teknologiske oppfinnelser og få opptredener fra hele verden - midt i sentrum av hovedstaden.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
«Christiania Tivoli aabnedes igaar Aftes kl. 7 under Salut for det indstrømmende publikum ,» skrev Aftenposten den 5. november, 1877. Salutten ble startskuddet for det som skulle bli et knutepunkt for kulturtilbud i hovedstadens sentrum:
– Området var utrolig populært. En grunn til det var at det var forventet at europeiske storbyer skulle ha et tivoli, se for eksempel København eller Paris, forteller Ida Pernille Christensen til ABC Nyheter.
Hun er historiker ved Universitetet i Oslo og skrev masteroppgave om nettopp Christiania Tivoli.
– Populariteten var på sitt høyeste på midten av 1890-tallet, da nye prydbygninger kastet glans over området.
Christiania Tivoli ble bygget på ruinene til Klingenberg - som var alt annet enn glansfullt.
Her lå det et gammelt underholdningssted for arbeiderklassen, i området ved dagens Klingenberg kino. Den nære plasseringen til Pipervika - et utsatt område med fattigdom og kriminalitet - tiltrakk seg også prostituerte og tilreisende sjømenn, og stedet ble synonymt med bråk og fyll, skriver norgeshistorie.no. På folkemunne ble stedet kalt «Klinkenberg», sannsynligvis etter de klinkende glassene.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenDen svenske skuespilleren og teaterdirektøren Knut Oscar Tivander sin teatergruppe opptrådte på Klingenberg Festsal i 1876, til så stor suksess at han investerte sin egen formue for å omdanne området til det mer staselige Christiania Tivoli - inspirert av Københavns tilsvarende attraksjon.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenLes også : Englemakerskene i Kristiania
(Saken fortsetter under bildet.)
Cirkusbygningen, her fotografert 22.august 1935, året før det skulle rives. Saga kino ligger til høyre i bildet. Foto: Wilse, Anders Beer / Oslo Museum
«Det lugter jo litt elefant og tiger»
Det var ikke mangel på hva man kunne oppleve på tivoliet. Tivoliet huset både restauranter, dansesaler, sirkus, karuseller, kjeglebaner og skøytebaner, og hadde også besøk av flere tilreisende underholdningsgrupper.
Et avisutklipp fra 1892 viser at tivoliet kunne skilte med kulturbegivenheter som kom langveisfra - som zoologisk hage, tyske subretter, franske ballerinaer og «opsigtsvækkende» akrobater - på en eneste torsdag.
I tillegg kunne man bokstavelig talt ta og føle på den store, nye oppfinnelsen - elektrisitet:
Artikkelen fortsetter under annonsen
– Det ble plassert en liten elektrisk innretning i hagen hvor man kunne få et støt for 10 øre! forteller Christensen, og legger til at teknologiske oppfinnelser som video, kamera og elektrisk belysning ble vist fram på tivoliet som kuriositeter, lenge før man så nytteverdien av det.
Faktisk fikk Christiania Tivoli elektrisk belysning i 1890 - ett år før hovedstadens gatenett fikk strømbelysning.
Et stort trekkplaster til Christiania Tivoli var Cirkus Varieté - et stort, rundt bygg med kuppeltak - hvor publikum kunne se omvandrende sirkus og deres eksotiske dyr - som tigre, på bildet under.
(Saken fortsetter under bildet.)
Programmet som ble annonsert i Morgenbladet, 25. mai 1892. Foto: Morgenbladet / Nasjonalbiblioteket
– Det var også her den første fremvisningen av levende bilder skjedde, i 1896, forteller Christensen.
Norge var det første skandinaviske landet til å oppleve dette - bare fem måneder etter verdens første filmfremvisning av brødrene Lumière.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Cirkus Varieté ble senere omdøpt til Cirkus Verdensteater, og ble hovedsakelig brukt til å vise film.
«Naturligvis kan man sitte og si hvadbehager engang iblandt, naar man sitter i Cirkus Verdensteater og ser de noget merkelig motiverte forteeleser i den siste kunstfilm. Men det kan man jo bestandig i kinematograf, og det maa man pent finde seg i ,» skrev Dagbladet den 9.mars 1916.
De anmeldte filmen «Det levende alfabet» - en film fra 1915 som handlet om en detektiv, ifølge Medietilsynet. Anmeldelsen i avisen er kort, men gir likevel plass til denne viktige informasjonen:
«I Festiviteten i Tivoli - for et navn! - lugter det jo litt elefant og tiger, men det passer jo udmerket for en indisk film som den det her gjælder. I filmen optrær forøvrig en liten aal som slange.»
Les også : Fotografen som samlet det norske folk
Artikkelen fortsetter under annonsenForente sosieteten med arbeiderklassen
– Christiania Tivoli var helt klart med på å forme datidens utelivskultur, da det var et av de første stedene som la seg «i midten». Det var ikke for fint, ikke for ruskete, forteller Christensen.
Dette kartet fra 1900 viser Tivoliets plassering, delvis over dagens Fridtjof Nansens plass foran Rådhuset. Foto: Skjermdump: Oslo kommune/Byarkivet
Knut Oscar Tivander, tivoliets første direktør, var avhengig av å nå flere sosiale klasser for å få hjulene til å gå rundt. Innbyggertallet i hovedstaden var for lite til å kunne utelukkende sikte seg inn på den høyere klassen. Dessverre for Tivander tok han så lave inngangspriser at han gikk konkurs, men tivoliet ble driftet videre av nye direktører.
Artikkelen fortsetter under annonsenOmrådet ble en møteplass for arbeiderklassen og sosieteten. Christensen presiserer at de sosiale effektene av dette gjerne var midlertidig, og ofte knyttet til et arrangement.
– Det var samlende mellom klassene til en viss grad, spesielt da det åpnet i 1877. Deretter falt det mer i hendene på arbeiderklassens, mens de velstående trakk til Christiania Theater. Når det ble holdt konserter av store konserter, kom de velstående tilbake, utdyper hun.
Artikkelen fortsetter under annonsenI en artikkel for norgeshistorie.no, skriver Christensen at «overklassen ønsket at arbeiderklassen skulle kultiveres og heves til et høyere kulturelt og sosialt nivå». Dette var fordi overklassen ikke ville se arbeiderklassens fattigdom eller drukkenskap i det offentlige rom, og mente at arbeiderne kunne lære manerer og dannelse av å observere overklassen.
(Saken fortsetter under bildet.)
Skuespillere på Tivolis balkong ved inngangen. I bakgrunnen synes Nationaltheatret. Fotografiet er tatt omkring 1900-1910. Foto: Ukjent person / Oslo Museum
Jevnet med jorden
Kristianiakrakket i 1899 rammet også tivoliet, og driften begynte å halte. I 1916 ble det bestemt at Pipervika og Christiania Tivoli skulle saneres, og et nytt rådhus skulle bygges i dets plass.
– Planene ble lenge utsatt på grunn av en arkitektkonkurranse og uenighet om hvor man skulle bygge Rådhuset. Men nettopp på grunn av rivningstrusselen var det ingen som ville investere penger i å vedlikeholde Tivoli, forteller Christensen.
Artikkelen fortsetter under annonsenFørst på 30-tallet starter rivingsarbeidet, og den manglende investeringslysten gjorde at tivoliet hadde forfalt innen da.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Unntaket er danserestauranten Den Røde Mølle, som åpnet dørene så sent som i 1927. Bygget var inspirert av franske Moulin Rouge, og introduserte hovedstaden til jazz. Sammen med det allerede etablerte Chat Noir og kinovisninger i Cirkus Verdensteater, holdt de liv i tivoliet frem mot rivingen.
(Saken fortsetter under bildet.)
– Man kan spekulere i om Tivoli hadde blitt revet eller restaurert, dersom man hadde ventet til etter andre verdenskrig, undrer Christensen.
Dessverre er det ingen tegn til datidens store kulturknutepunkt i dagens bybilde, og området er jevnet med jorden. Høyres Hus står i dag der inngangspartiet en gang stod, og restauranten deres er kalt «Tivander» - et anerkjennende nikk til mannen som etablerte Christiania Tivoli.
Artikkelen fortsetter under annonsenDen 15. oktober 1937 står denne sørgelige avskjeden til tivoliet i Arbeiderbladet:
«Igår begynte nedrivningen av Chat Noir, som lenge har stått som den eneste gjenværende av bebyggelsen på Tivoli-tomten. Og skånesløst bryter håndverkerne inn på den lette kunsts enemerker. Hvor lettebente ballettpiker og hundre-kilos charmører muntret oss, er det bare morkent treverk tilbake. Og snart er det bare minnene.»
Les også : «Fille-Matias», «Ræva Lars», «Slimaalen» og «Papirhanen» hadde én ting felles
Referanser: Nasjonalbiblioteket / «Christiania Tivoli i klasseklem» ved idunn.no / «Christiania Tivoli i et klassesamfunn» ved norgeshistorie.no / masteroppgaven «Forlystelsesstedet Christiania «i fuldt Strud!»» av Ida Pernille Christensen / lokalhistoriewiki.no
