Midtlivskrisen er en myte! Derfor blir livet bedre etter fylte 50 år

Se opp for midtlivskrisa! Du vil plutselig utsettes for voldsomme omveltninger. Rundt 50-årene vil produktiviteten, kreativiteten og tilpasningsevnen din langsomt starte sin uunngåelige tilbakegang. Og med dem lykke ebbe. De beste årene er bak deg. Selvsagt er det jobben, ekteskapet og dine knuste ambisjoner sin skyld. Hvis du eller noen du er glad i viser tegn på rastløshet midt i livet, vær bekymret! La lysene på dashbordet blinke rødt.

Alt du nettopp har lest i avsnittet over er feil. Det er sant at tiden midt i livet kan være en vanskelig og sårbar tid. Men det meste av det folk tror de vet om midtlivskrisa - fremfor alt tanken om at det faktisk er en krise - er basert på ødeleggende myter og utdaterte stereotyper. Sannheten er mer interessant, og mye mer oppmuntrende.

Les også: – Livet er ikke slutt i alderdommen

1. Du går inn i en faresone

Faktisk er midtlivet en overgangstid. For de fleste går dette gradvis, naturlig, håndterlig og sunt, selv om det til tider kan by på utfordringer. Det er med andre ord det motsatte av en krise. Ideen om midtlivskrisa oppstod først i en artikkel av psykoanalytiker Elliott Jaques i 1965 og ble raskt tatt opp i populærkulturen. Psykologer fant ikke fenomenet da de undersøkte, men ideen om midtlivskrisa var født og nektet å forsvinne.

Men for rundt 15 år siden gjorde økonomer et uventet funn, nemlig den U-formede lykkekurven. Om andre faktorer nøytraliseres, det vil si når betingelser som inntekt, sysselsetting, helse og ekteskap justeres ut av ligningen, ser vi at livstilfredshet avtar fra tidlig i 20-årene til vi når 50-årene våre. Så vender kurven igjen og stiger, helt inn i sen voksen alder. Dette mønsteret har blitt funnet i land og kulturer rundt om i hele verden, og en avart har til og med blitt oppdaget hos sjimpanser og orangutanger.

Les også: Menn i «midtlivskrise» sykler fortest

Vi antar at aldring i seg selv ikke har noen effekt på lykke, eller at den bare gjør oss ulykkelige. I stedet viser det seg at aldring kjemper mot lykke til midten av livet, og siden bytter side. Selvfølgelig er aldring aldri det eneste som skjer. Hvor fornøyd du føler deg på et gitt tidspunkt vil være avheng av mange ting, men den uavhengige effekten av aldring er mer enn nok til å gjøre en merkbar forskjell – særlig hvis resten av livet ditt er stabilt og jevnt.

Aldringseffekten er ikke plutselig og dramatisk, den er langsom og kumulativ. Selv var jeg som tatt rett ut av læreboka. I slutten av 30-årene la jeg merke til en økende rastløshet og misnøye, som om verken livet mitt eller prestasjonene mine var særlig mye verdt. Disse vanskene vokste sakte, men sikkert og påvirket meg ganske omfattende i 40-årene. Rundt 50 begynte vanskene mine å lette, like gradvis som de var kommet. Nå, i en alder av 58, ligger disse utfordringene heldigvis bak meg.

2. Jeg må være utilfreds med noe

Dette trenger ikke nødvendigvis være riktig. Ofte trenger ikke kriser man opplever midt i livet handle om noe spesielt. I en alder av 45 år vant jeg en av de mest prestisjefylte utmerkelsene i amerikansk magasinjournalistikk, en National Magazine-pris. Det ga tilfredstillelse – i rundt 10 dager. Deretter kom vanskene mine tilbake. I mangel på en forklaring for hva nedstemtheten min bunnet i, så jeg på karrieren min. Mange dager følte jeg meg fristet til å si opp jobben min, bare for å komme meg ut av livets vante gang.

Les også: Forskning: Vi danner nye hjerneceller også i alderdommen

Mennesker er ganske dårlige til å finne årsakene bak sine vanskeligheter. Min var et resultat av aldringsprosessen. Å kaste karrieren min ut av vinduet ville ikke ha hjulpet, og kunne gjort saken verre. Heldigvis var jeg rasjonell nok til å ikke si opp det livet jeg hadde bygget opp.

Det samme er de fleste. I motsetning til American Beauty-stereotypen vil de fleste av oss slite seg gjennom sine midtlivsutfordringer uten å gå av hengslene. Dette er bra fordi en nedtur kan faktisk bli en krise, om den får folk til å gjøre impulsive og dyrekjøpte feil.

Så hva er bakgrunnen for en slik nedtur? Det ser ut til å være effekten av naturlige endringer i verdiene våre. Vi begynner voksenalderen i 20- og 30-årene som ambisiøse og konkurransevillige, ivrig etter å sette poeng på resultattavlen og akkumulere sosial kapital. I slutten av voksenalderen, etter midtlivet, glir prioriteringene våre bort fra ambisjoner og mer mot å foredle relasjonene til de mennesker og aktiviteter som har størst betydning for oss. I tillegg opplever vi ofte en glidende overgang hvor vi opplever at de gamle verdiene ikke har gitt den tilfredsstillelsen vi forventet, mens resultatene av de nye verdiene ennå ikke har
etablert seg.

3. Midtlivskrise er for de med lave prestasjonsmål

Hvis vi er heldige nok til å ha huka av mange poeng på tavlen når 40-årene står for døren og oppnår eller til og med overgår våre mål, da vil vel ikke nedturen komme? Feil igjen. Den mest merkelige effekten av midtlivsutfordringene er at de høypresterende er spesielt sårbare.

Les også: Positiv holdning til å bli eldre knyttes til bedre helse i alderdommen

Årsaken er det forskere kaller den hedonistiske tredemølla. For å motivere oss gjør ungdommelig ambisjon oss urealistisk optimistiske om hvor stor tilfredshet suksess vil bringe. Senere, når vi så når et mål, flytter automatisk trangen vår etter status og suksess målpunktene videre til neste skanse. Til tross for våre objektive prestasjoner er vi ikke så fornøyd som vi hadde forventet. Vi lurer på "Hvorfor blir jeg ikke lykkeligere?" Ettersom denne syklusen av prestasjon og skuffelse gjentar seg over tid vil tilfredshet komme til å virke for alltid som utenfor rekkevidde.

Høypresterende mennesker er spesielt sårbare nettopp fordi de setter så mye inn på prestasjoner, og fordi de har så mye å være takknemlig for. De opplever ofte sin misnøye som uberettiget og irrasjonell; en form for moralsk svikt. Det gjør dem enda mer utilfreds. Nå er misnøye satt i system, og dynamikken skaper en selvgående spiral.

Ingenting av dette er for å nedgradere aspirasjoner om å bygge en bedrift, ta en doktorgrad, stifte en familie eller ha andre beundringsverdige ambisjoner. Dette er ting vel verdt å gjøre.
Bare husk at objektiv suksess ikke gir noen garanti mot subjektiv misnøye. Den kan faktisk gjøre det verre – inntil de nevnte verdiendringene våre gjør det lettere for oss å hoppe av ambisjonens tredemølle.

4. Ved 50 år er mine beste år bak meg

Denne myten er en av de største årsakene til misnøye. Grunnen er følgende antakelse:
Om vi ikke er fornøyd ved fylte 50 år, blir vi det aldri. Faktisk viser lykkekurven at ved fylte 50 ligger det beste livet har å by på fortsatt foran en. Når vi går gjennom 50-, 60- og 70-årene gjør aldringen oss mer positive og uaffekterte, mindre stresset og fylt av anger. Den såkalte positivitetseffekten ser ut til å gi en følelsesmessig rustning mot negative effekter av fysisk tilbakegang og dårlig helse. I en studie fra 2011 konkluderte Stanford University psykologen
Laura Carstensen.

– I motsetning til den populære oppfatningen om at ungdomstiden er den beste perioden i livet, tyder dagens funn på at et menneskets emosjonelle høydepunkt gjerne kan forekomme så sent som helt inn i 70-årene.

Den falske antakelsen om at vi når toppen midt i livet gjør ikke bare 50-åronger unødvendig pessimistiske, den styrker også stereotypen av den utbrente, bitre eldre. Denne igjen forsterker den utbredte diskrimineringen av eldre som gjør at store ressurser av erfaring og kreativitet ikke utnyttes. I USA viser studier at folk i alderen 55-65 har høyere sannsynlighet for å starte bedrifter enn de i alderen 20-34 år, og at eldre arbeidstakere er like produktive som yngre – i tillegg til å øke produktiviteten til de de jobber med. Dette ville du aldri gjettet ut i fra måten vi tenker og snakker om aldring.

Les også: Trening midtveis i livet gir bedre husk som gammel

5. En midtlivsnedtur er noe å skamme seg over

Dette er kanskje den mest skadelige misforståelsen av alle. Kombiner de falske
forutsetningene vi allerede har vært innom, og midtlivskrisa fremstår som en urimelig, selvsentrert måte å slå seg vrang på av folk som burde være mer takknemlige. Derfor er det ikke rart at den har blitt en latterliggjort klisje. Resultatet er at millioner av mennesker jobber seg gjennom en midtlivskrise i stille isolasjon, redd for å snakke om det til og med til deres ektefeller av frykt for å spre panikk i familielivet eller bli fortalt at de trenger medisinering.
Dette må endres. Isolasjon og skam øker sannsynligheten for emosjonell ustabilitet og ekte kriser. I stedet trenger folk støtte og tilhørighet. De trenger å vite og høre at det de går gjennom er en helt normal og, til sist, gunstig menneskelig overgang.

Les også: Norske besteforeldre onanerer mye, viser forskning på sexlivet til europeiske eldre
The Happiness Curve: Why Life Gets Better After Midlife by Jonathan Rauch

Oversatt av Inge Kvivik / ABC Nyheter / Pressworks © Guardian News & Media Limited