– Eg har bare åpna kjeften og syngi

Sputnik, alias Knut T. Storbukås fylte 75 år på mandag.
Sputnik, alias Knut T. Storbukås fylte 75 år på mandag. Foto: Lene Sørøy Neverdal

Kassettkongen Sputnik har hatt en suksess ingen andre norske artister kan måle seg med. Han har absolutt ingen aning hvorfor, men Knut T. Storbukås (75 denne uka) er sikker på at det blir enda verre når han dør.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

– Det har vore veldig bra. Eg traff ei dame som het Vivian og eg måtte lære'a å kysse.

– Du måtte lære henne å kysse?

– Ja, så tidlig var det. Eg måtte lære'a å kysse, og etterpå måtte eg lære'a å elske. Hu kunne ingenting, var bare 17 år, veit du, eg måtte lære'a heile tida. Også å kjøre bil.

– Hun var 17, hvor gammel var du?

– Da var eg 27.

– Det er et langt liv sammen.

– Ja, det er veldig langt.

– Du har ikke fått nok, det er ikke noe «nå skal vi skilles Vivian»?

– Ikkje noe sånt i det hele tatt.

– Hva er hemmeligheten?

– Hemmeligheten er å kline og kysse hver dag.

– Får du til det?

– Det får eg til.

– Og det har du gjort i 48 år?

– Hver dag i 48 år.

– Hva er det med Vivian?

– Hu er så god til å kline, det har eg lært'a veit du.

– Og livet ellers?

– Det er veldig travelt til tider.

– Alle liv bærer på opp- og nedturer …

– Det gjør det, vi har mørketider au, vi har det.

– Hva er det tyngste?

– Å, det er mange tunge dager. Hvis det regner for mye og eg skal ut og sykle, da er det jævlig tungt å sykle. Men det var ikkje stort regn da eg sykla i dag til morran, da var det bare littegrann regn, så eg blei bare littegrann våt. Så kom sola.

– Du har kjøpt deg elsykkel?

– Det har eg gjort. Det er veldig moro.

Mandag denne uka var det 75 år siden mannen som skulle bli kjent under artistnavnet Sputnik ble født i bygda Bostrak i de dype skoger i Drangedal i Telemark. Sønn av Tor og Marie. Født Knut Storbukås. Senere kjent som Knut T. Storbukås. T-en betyr ingen verdens ting. Den var noe han la til for å skille seg fra de to navnebrødrene i bygda.

Les også: – Det blir litt for mye «Ikke slit deg ut, vennen» når damer snakker sammen

Kassettkongen fra Drangedal

POPULÆR: På 90-tallet var Park-kveldene på St. Hanshaugen et populært innslag i Oslo-sommeren. Her er det «Sputnik« som opptrer for et lydhørt publikum. Foto: Jon Eeg / NTB / SCANPIX
POPULÆR: På 90-tallet var Park-kveldene på St. Hanshaugen et populært innslag i Oslo-sommeren. Her er det «Sputnik« som opptrer for et lydhørt publikum. Foto: Jon Eeg / NTB / SCANPIX

75 år senere beskriver han oppveksten og livet som ei fin tid, her han sitter sammen med Dagsavisen på Kafe K i Porsgrunn, ved bredden av Porsgrunnselva, eller Skienselva, som de insisterer på at den heter i nabobyen lenger opp i elva.

De som måtte tro at Sputnik er en artist fra en annen tid, som forsvant like raskt som han dukket opp en gang på midten av åttitallet, må tro om igjen. Kassettkongen fra Drangedal kan skilte med en karriere som verken startet eller sluttet på åttitallet. Neste år feirer han seksti år som artist. Og her sitter han altså, og forteller om hvordan han kjøpte nytt lydanlegg til 80.000 kroner tilbake 1964, og en folkevogn og ny henger, som i mange år fraktet «Beach Band» og «The Sputniks» til konserter rundt i Telemark.

Storhetstida, da han solgte kassetter som hakka møkk, er over, men artistlivet er ikke forbi.

Kona Vivian, som holder i «Sputnik's trafikk og musikk A/S», drar oss gjennom en travel plan for mai, med konsert på Rockefeller i Oslo onsdag nå til uka som første stopp. Når han ikke er ute og spiller i en eller annen norsk by eller bygd tar han og kona imot besøkende til Sputnikmuseet hjemme på tunet der de bygde seg hus i Bostrak tilbake i 1979, der folk blant annet kan skue platinaplatene han har fått for kassettsalget, eller de er i Thailand, der de støtter et barnehjem, og Sputnik spiller på Lindas restaurant.

Eller de pakker Sputniktruser til fans. Ifølge Storbukås selv har de rundet to millioner solgte truser. Mer om det senere.

Denne mandagen er det verken konsertpublikum eller museumsgjester som gjelder. Det er bursdagsfeiring på Kafe K i Porsgrunn. Scenen er rigget. Baren er åpen. Kakene er på plass. Fylkesordføreren er på plass. Sammen med venner, familie og lojale fans av jubilanten.

– Det er heilt vilt, sier 75-åringen der han sitter foran oss i en mørk grå dress og ler så det rister i hatten.

Les også: Lan Maries første minne: «Pappa, jeg tenker en tanke ingen vet»

Knut Storbukås "Sputnik" på scenen under åpningsprogrammet til TV2 i Bergen i 1992. Foto: Lise Åserud / NTB SCANPIX
Knut Storbukås "Sputnik" på scenen under åpningsprogrammet til TV2 i Bergen i 1992. Foto: Lise Åserud / NTB SCANPIX

Lastebilsjåfør som åpna kjeften

Han snakker ikke om festen, men om det store oppsvinget på midten av åttitallet, da han gikk fra å være en lokal artist de færreste hadde hørt om, og enda færre hadde hørt, til å spille inn sine første låter og slå salgsrekorder på kassettmarkedet.

En lastebilsjåfør fra skogene i Telemark. Ikke sang han spesielt vakkert. Ikke skrev han egne sanger. Men han solgte altså en million kassetter på noen år.

– Det var overraskende, heilt vilt, sier han selv.

– Så hva er grunnen til suksessen?

– Ja, kan du tenke deg hva det kan være. Eg har sagt til alle mennesker på jord at hvis du kan finne ut av det, skal du få fem tusen kroner av meg.

– Du har ingen aning selv?

– Ingen aning i det heile tatt, eg har bare åpna kjeften og syngi.

Det er nok av dem som har forsøkt å forklare Sputnik-suksessen. Utenfor de etablerte distribusjonskanalene og uten den store medieoppmerksomheten dundret kassettene med Sputnik inn i norske hjem. Journalistene vendte tommelen ned, men da han sang «lukk opp din hjertedør» var det nettopp det fansen gjorde, de åpnet den på vidt gap for artisten fra Drangedal, og låtene om heimbygd og kjærlighet. Året var 1990. Dagbladets lesere kåret Storbukås til årets artist. Og Sputnik reiste til Moskva og spilte «Lukk opp din hjertedør» på Den røde plass.

Musikeren og lastebilsjåføren fra Bostrak, Knut Storbukås, tok Norge med storm.
Musikeren og lastebilsjåføren fra Bostrak, Knut Storbukås, tok Norge med storm.

Manageren hans gjennom store deler av karrieren, Terje Welle Busk, sammenligner det med en vekkelse. Budskapet om «musikken som får hele Norge i godt humør» ble spredd av messeselgere, der de sto og solgte kassetter med Sputnik på martna landet rundt. I et festskrift Storbukås får overlevert i gave på festen i Porsgrunn, vises det til sammenligninger med Aage Samuelsen, vekkelsespredikanten fra nabobyen Skien. Budskapet er ikke det samme, men «Aage bød sine lyttere mye av den samme gleden i sine sanger», heter det.

– Det var heilt vilt over heile Norges land, sier Storbukås selv.

– «Åååh, du har slått rekorden til Aage Samuelsen med folk som møter opp», det møter vi over alt, oppover heile Norge.

Les også: Peder Kjøs. Hjerne og metall

Sur og tverr

Det var Busk som løftet Sputnik inn i kassettmarkedet. Det var på midten av åttitallet, en tid uten reklame på radio, da bedrifter fikk spilt inn kassetter med reklame for seg selv mellom låtene. Telemark Arbeiderblad tok kontakt med Busk og hørte om han kunne lage en reklamekassett for dem. Svaret ble en kassett rettet inn mot Dyrsku'n, den årlige landbruksmessa i Seljord. Artister ble invitert til å sende inn i bidrag, og det ble laget en «angiverkupong», så folk kunne tipse om andre. En 83 gammel dame fra Bostrak mente de burde ta kontakt med naboen, han Knut T. Storbukås. Busk ringte opp en sur og tverr Storbukås. Han hadde slutta med sånt, men ble overtalt, og sendte inn tre låter. Deriblant «Skilles Johanne», en låt han hadde spilt opp til dans med i to tiår. Resten er kassetthistorie. «Sputnik 1» ble sluppet i 1986, innspilt på en kveld, han tok ikke engang av seg jakka, forteller Busk, det var ikke noe poeng, han hadde spilt de samme låtene i 20 år.

Sputnik-museet ble åpnet i år 2000. Det ble full fart i garasjen da Knut Storbukås dro opp med "No skal vi skilles Johanna " under åpningen av Sputnik-museet i Drangedal. Foto: Terje Bendiksby / SCANPIX
Sputnik-museet ble åpnet i år 2000. Det ble full fart i garasjen da Knut Storbukås dro opp med "No skal vi skilles Johanna " under åpningen av Sputnik-museet i Drangedal. Foto: Terje Bendiksby / SCANPIX

20 år senere kom «Sputnik 20». Da hadde de rundet to tiår med kassetter pushet på bensinstasjoner og messemarkedet.

– Da vi holdt på som verst fikk vi aldri noe anerkjennelse, folk så på det som en vits, de så ikke at Sputnik var en del av virkeligheten. De satt på Smuget i Oslo til tre om natta og trodde det var verden, sier Busk og langer ut mot det han kaller «moralistiske dogmetro journalister som var så trange i nøtta at det er latterlig å tenke på».

– He, he, he … Nei, eg måtte bare le av de greiene der, eg måtte bare le, sier Storbukås om den lunkne mottakelsen fra redaksjoner i Oslo og legger til at han ikke bryr seg om hva de sier.

– For du skjønner det at noen liker kjerringar og kvinnfolk, og noen liker det og det, og noen liker Sputnik-sangane, så det er så forskjellig det her. Me kan ikkje diskutera det i det heile tatt.

I 2007 fikk han tittelen kulturredaktør, i Rikets Røst, i beste sendetid på NRK. Han åpnet med låten «Fuck deg!», en kilevink til daværende kulturminister Trond Giske spesielt og norsk kulturpolitikk generelt.

Les også: Dyrhaugs råd til kjendiser som klager: – Slutt å være på TV!

Sammenligner seg med Elvis

«For alle danseband du overså/For alle oss som aldri satt på skuldra/For alle penger jeg må underslå i år/Du har glemt meg, gjemt deg, brukt meg; Fuck deg!»

– Det var et oppgjør med kulturpolitikken …

– Ja, det var det.

«Sputnik» var populær blant fansen under storhetstiden. Foto: Jon Eeg / NTB / SCANPIX
«Sputnik» var populær blant fansen under storhetstiden. Foto: Jon Eeg / NTB / SCANPIX

– Hva tenker du om kulturpolitikken i dag?

– Det har vel vore sånn bestandig med kulturpolitikken, det er likt i dag som det var for 40 eller 50 år sida, heilt likt.

– Prioriteres din sjanger nok?

– Nei, men en vakker dag når eg dør, da kommer en til å spelle det veldig mye. Nå når Elvis er død speller dei veldig mykje Elvis, en må dø for det. Det må eg au. Da kommer en til å spelle det heile tida. Da våkner heile Norge opp.

– Du tror det?

– Ja.

– I fjor spilte du i Oslo Spektrum.

– Ja, det gjorde eg au, stemmer det.

– Hvordan var det, dette er jo Oslos storstue?

– Det er det samme hvor eg speller, om det er i Afrika eller det er i Oslo, det har ikkje noko å seie.

– Men det var bra?

– Ja, det var som i Afrika det.

Les også: Løven Leo: – Jeg møtte en gutt. Etter intervjuet brøt jeg sammen

Cowboy-Laila flankert av Knut Sputnik Storbukås (t.v.) og Sven O. Høiby under Sputnik-festivalen på Gautefall hotell i 2004. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix
Cowboy-Laila flankert av Knut Sputnik Storbukås (t.v.) og Sven O. Høiby under Sputnik-festivalen på Gautefall hotell i 2004. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix

På sykehus i Thailand

Knut Storbukås ler en tobakksrusten latter. Han har slutta å røyka nå, etter et langt liv som røyker. Det er ingen spøk. For noen år siden ble han sendt til sykehus i Thailand med blodpropp. Det var alvor. Storbukås stumpa røyken, og begynte å trene. Derav den daglige syklinga.

– Hadde ikkje legen sagt at eg kom til å daue hadde eg aldri slutta. «Nå må du slutte å røyke, eller så dauer du,» sa han. Da hadde eg ikkje anna å gjøre enn å hive tobakken.

– Du har slutta å drikke også?

– Det er ikkje stort eg drekker nå, nei, det er tredve år sia eg slutta å drekke. Eg kan ta et glass vin nå og da, i selskap og sånn, men eg likar det ikkje, det smakar myrvann. Alt smakar myrvann, te og med øl tålar eg ikkje å drekke, eg greier det ikkje, det smakar myrvann.

– Hva er grunnen til at du slutta?

– Eg hadde drukke så mykje og hadde spydd i tredve år. Eg var så sjuk, hver helg, bare spydde og spydde, og tenkte at det her kan eg ikkje gjere, så slutta eg.

– Det var en del festing på konsertene?

– Ja, det var mye. Eg tenker på din plass, då eg kom opp til Trøndelag fyste gongen. Her nede vassa vi i ølflasker opp til knea, der oppe, der du kommer fra, gikk de bare rundt med kaffekanner. Me skjønte ingenting, folk ble bare fullare og fullare.

– Det høres kjent ut.

– Vi syntes det var så moro at vi prata om det i mange år etterpå. Heilt topp.

Knut Storbukås fotografert inne i museet foran pokalen som viser at han har solgt en million plater. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix
Knut Storbukås fotografert inne i museet foran pokalen som viser at han har solgt en million plater. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix

– Vi må snakke om de trusene.

– Ja.

– Hva var greia?

– Ja, du kommer fra Trøndelag, sant?

– Jo, da.

– Det var i Trøndelag, vi kom opp og spilte på ein bygdefest, så sa eg at no skal me ha ei pause, så nå kan de få kjøpt paraplyar, Sputnik-caps, pennar, lighter, Sputnik-sokker … ooog truser. Det sa eg bare på moro. Så står det tre hundre i kø som skal ha Sputnik-truser, og det har me ikkje.

Les også: Kjekkas i krigsdrama

To millioner truser

Senere ble det produsert truser til konsertene.

– Det gjekk som ei kule, rett ut, alt sammen. Heilt tomt, hver einaste helg, i årevis. Vivian sto oppi Valdres på markedet der ein sommar, midt i solsteiken, og solgte Sputnik-truser for 17.000 på ein halvtime.

– Hvor mange har du solgt til sammen?

– Nå er det over to millioner.

– To millioner truser?

– Ja, ja.

– Nå spøker du?

– Nei, det er sant det.

De selger fortsatt truser, hver dag, sier Storbukås. Salget tok av da manager Busk begynte å pakke truser i etuier som så ut som dobbeltkassetter. De hadde plass i stativene på bensinstasjonene, ved siden av de ordinære kassettene.

Året var 1994. Til høsten skulle det være folkeavstemning om norsk EU-medlemskap. Sputnik hadde sluppet ny kassett. Busk forteller at han hadde fått laget 25.000 truser i Hongkong, pakket inn i kassettetuier. De holdt pressekonferanse her i Porsgrunn, om truser og ny kassett, med de største avisene fra Oslo til stede.

Terje Welle Busk som har produsert de fleste Sputnikplatene, og Knut Storbukås på toalettet der plateanmeldernes slaktende kritikker har fått hedersplass. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix
Terje Welle Busk som har produsert de fleste Sputnikplatene, og Knut Storbukås på toalettet der plateanmeldernes slaktende kritikker har fått hedersplass. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix

Busk sier på spøk at om de får solgt disse trusene må folkeavstemningen avlyses, for da har ikke landet noe å gjøre i det opplyste Europa. Så kommer spørsmålet fra Dagbladets journalist: Hva skal Sputnik stemme? Busk er nervøs. Det er penger i truser og Sputnik-feber. Skal Sputnik nå legge seg ut med halve folket? Men nei:

– Eg stemmer gitaren eg.

Mens de fortsatt selger truser er det naturlig nok verre med kassettsalget.

– Nei, det er dårlig. Det gikk ein del i fjor sommar, for da bygde dei ny firefelts vei og hadde bare kassettspiller i maskinene, så da var de hos oss og kjøpte, for de hadde ikke CD-spellar i de gamle maskinene.

Les også: Yousef Assidiq – muslim med nisselue

«Pisse» på tunet

Det er i Bostrak Knut T. Storbukås har røttene sine. Det er her han vokste opp, men en far i veivesenet, og en mor hjemme med Knut og de to søsknene. Det er her han tok folkeskolen, og knapt nok det, «to av dei sju åra sat eg nok på utedoen og røykte», har han selv sagt. Det var også her han fikk navn etter en russisk satellitt, fordi han var så rask med å kjøre lastebillaster med grus. Ikke minst var det her han lærte seg å spille gitar, med mora som lærermester sang de skillingsviser, drikkeviser og pinsevennsalmer i skjønn forening, slik han forteller det i det ferske festskriftet. De hadde platespiller hjemme hos Storbukås, en av høyttalerne ble satt ut av vinduet, med Knut eller faren som bygdas DJ, i konkurranse med salmesangen fra bedehuset ved siden av.

Etter en tid i Drangedal flytta han tilbake til Bostrak i 1979, med barn og kona Vivian, født og oppvokst i Danmark. Hun kom til Drangedal for å feire 1. mai i 1971, og møtte mannen hun skulle gifte seg med senere samme år.

– Har du noen gang tenkt på å flytte fra Telemark og Drangedal?

– Nei, eg har tenkt på det, men det er fint å bo der vi bor, sier Storbukås og ser ut mot Porsgrunnselva og plassen utenfor der bursdagsgjestene ankommer.

– På landet kan du gå ut og pisse på tunet om våren, det kan du ikkje her veit du. Så det er kjekt der me bur.

Les også: Når menn styres av kvinner

Fem favoritter

Musikk: Alf Prøysen.

Film: Jeg har bare sett én film, det var med Elvis, på femtitallet. Ellers har jeg bare sett Sputnik-filmer.

Litteratur: Jeg får si som jeg sa til Willoch: Jeg har bare lest Smørbukk.

Mat: Flesk og duppe.

Sted: Bostrak.

Saken ble først publisert på Dagsavisen.no

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden