Meny

Marit ble lammet av skrekk da hundene forsvant midt på vidda

Marit Berg Kasin og hunden Gypsy koser seg ved leirbålet. Foto: Dominik Fleischmann
Hundeløp gir bokaktuelle Marit Beate Kaasin følelsen av at naturens rytme tar over, men noen ganger kan naturkreftene skape skremmende situasjoner, som under Finnmarksløpet i 2017.

Det var tidlig i Finnmarksløpet og Marit Beate Kasin hadde 14 spreke hunder i spannet. På vei over fjellet i Tana oppsto det skikkelig uvær.

– Løypa var borte og det blåste så sterkt at det var vanskelig å holde seg på beina. Jeg måtte løpe krumbøyd ved siden av sleden for å hjelpe hundene, og ble så varm, at jeg valgte å ta av vottene. Hendene ble raskt numne og rød i den iskalde vinden. Plutselig kom det en kastevind, som slo meg i bakken. De våte, kalde hendene mine mistet grepet i sledebøylen. Hundene fortsatte. De løp videre, uten meg, og forsvant i alt det hvite, sier hundekjører Marit Beate Kasin til ABC Nyheter.

Kasin sto alene igjen. Hodelykten, overlevelsesutstyret og drikken lå i sleden. Men verst av alt var frykten for at en av hundene skulle skade seg, forteller hun.

Finnmarksløpet går på tvers over Finnmark fylke. Fra Alta til Kirkenes. Foto: Dominik Fleischmann

– Jeg begynte å løpe etter, mens jeg ropte og ropte. Redselen var lammende. Det er en av de mest skremmende episodene jeg har hatt, selv om jeg tidligere både har slått hull i hodet, ødelagt hånden med samekniv og dratt skulderen ut av ledd. Det var skremmende fordi det handlet om sikkerheten til de som betyr aller mest for meg, nemlig de firbente.

Kasin, som er profesjonell hundekjører og jobber som journalist i Avisa Valdres, er aktuell med boken «Vinterdans» hvor hun forteller om hvordan det er å være én kvinne og 14 hunder som kjemper mot naturkrefter og konkurrenter i Finnmarksløpet. I boken forteller hun også om den skremmende opplevelsen som utspant seg under Finnmarksløpet i 2017.

– Da Pia ble borte, blusset drømmen opp

34-åringen fra Valdres er oppvokst med hunder. Først familiens riesenschnauzer og Akita Inu, før hun fikk mast seg til å få sin egen hund, Pia, da hun var 12 år gammel.

Kasin lærte Pia mange hundekunstner, og de konkurrerte i de fleste former for hundesport. Kasin og Pia fikk 12 år sammen før de måtte ta den siste tunge turen til veterinæren.

– Da Pia ble borte, blusset drømmen om hundekjøring opp igjen. Den hadde jeg hatt i meg fra barndommen, etter å ha vært med min far på et hundeløp som åtteåring. Jeg fant fram en av de første skoleoppgavene jeg skrev på barneskolen om Alaska og Iditarod, verdens lengste hundeløp, forteller Kasin og fortsetter:

– Nå var jeg 24 år, nyutdannet, og visste at jeg hadde mulighet til å gjøre drømmen til virkelighet, om jeg tok de rette valgene. Det var mange som mente det var dumt, men jeg følte drømmen sterkt og ekte, og bestemte meg for å tørre. Det var friheten og naturopplevelsene, og samspillet med hundeflokken, som tiltrakk meg. I tillegg ville jeg konkurrere og bli god i lange hundeløp.

Selv om det noen ganger kan oppstå farlige situasjoner under hundeløp, som under Finnmarksløpet i fjor, har Kasin også fått gode minner for livet.

Noe av det hun setter mest pris på med hundekjøringen er stillheten og rytmen hun finner i naturen.

– Som jeg skriver i boken, kan jeg ofte føle stress, forventningspress og nerver på starten av et hundeløp. Hodet løper løpsk. Jeg lever i fortid og i framtid, men mister øyeblikket. Men det kommer til et sted der ute på vidda hvor alt slipper. Vi innhentes av stillheten. Naturens rytme tar over. Vi vender tilbake til øyeblikket, til naturen vi kommer fra. Det blir ro. Jeg hører igjen, puster i takt med omgivelsene, blikket blir mer årvåkent, og sansene skjerpes. Det er ekte og enkle øyeblikk, som jeg aldri ville vært foruten, sier hun.

Les også:  Syv av verdens mest ekstreme eventyr

Saken fortsetter under bildet

Marit Berg Kasin sammen med Ante, Foto: Dominik Fleischmann

Fra bråkebøtte til lederhund

Kasin forteller at hundene betyr alt for henne. Hun tilbringer time etter time med dem, hver dag hele året.

– Av og til er vi i krevende situasjoner sammen, men like ofte deler vi magiske øyeblikk. Vi er gjensidig avhengig av hverandre ute på sporet. Der blir vi til en enhet, hvor alle jobber sammen. Vi kommuniserer med kroppsspråk og energi og kjenner og leser hverandre godt. Det gjelder å komme inn i hodet og hjertet på hundene, og aldri be dem om noe de ikke er i stand til. Det handler om tillit, noe som jeg mener er det viktigste i hundeholdet. Derfor forsøker jeg å skape et sterkt tillitsbånd, som gjør det mulig for oss å prestere i fellesskap i ekstreme situasjoner.

Det var ingen selvfølge at det var nettopp Gøy som skulle bli lederhund. Foto: Dominik Fleischmann

Det er ofte de raske og lette hundene som blir lederhunder. Det viktigste er at de forstår sin rolle og holder motivasjonen til de andre hundene i spannet oppe. Lederhunden må kunne forskjellen på høyre og venstre, og holde lina stram slik at de andre hundene ikke sakker av eller linene floker seg.

Kasins lederhund heter Gøy, men det var slettes ingen selvfølge at tispen skulle ende opp i akkurat denne rollen.

– Jeg hentet Gøy hos oppdretter da hun var valp. Lite visste jeg da at hun var den fødte lederhund. Hun var det mest krevende, bråkete og uoppdragne vesenet jeg hadde sett. Hun gjorde mer ugagn i sitt første leveår, enn noen av de andre hundene til sammen. Nærmest i ren desperasjon forsøkte jeg å sette henne fram som lederhund på en av treningsturene, da hun var litt over året. Det var som slå på en bryter. Gøy forvandlet seg fra å være et aldri så lite monster, til å løpe som en veloppdragen lederhund, forteller Kasin.

Gøy holdt utrolig nok linen stram og tok ansvar fra første stund.

– Etter det har hun aldri sett seg tilbake, og har aldri villet vike plassen sin som leder. I ti år har Gøy ledet oss fram, i utallige løp, og ti tusenvis av kilometer. I år går hun sitt siste løp som lederhund, før hun skal takkes av, for å nyte pensjonisttilværelsen på kennelen.

Les også: Syv av verdens mest ekstreme eventyr

En indre og ytre reise

Marit Beate Kasin startet kennelen Vinterdans i 2008. Siden den gang har hun oppnådd mange gode resultater. Hun ble blant annet beste førstegangskjører på

Finnmarksløpet i 2015, Norgesmester i 2016 og sammenlagt vinner på Finnmarksløpet i 2016 og 2017.

Målet er å hele tiden kunne konkurrere i toppen i de lengste hundeløpene i Norge og i utlandet - med glade og sterke hunder.

– Jeg er et konkurransemenneske og for meg er langdistanse hundekjøring den ultimate utfordringen både fysisk og mentalt. Det å kunne yte og utfordre seg selv i naturen sammen med bikkjene, og være på en indre og ytre reise med dem, gir meg mye, forteller hun.

– Hvordan kombinerer du det å være hundekjører med jobb og annen fritid?

– Fritid eksisterer ikke. Langdistanse hundekjøring er et evighetsarbeid og en livsstil, som tar all min ledige tid, både natt og dag. Jeg jobber som journalist, men har en fridag i uken, i tillegg til at jeg bruker alle kvelder og helger på trening. Det gjør det mulig for meg å satse og få trent opp mot 30-40 mil i uken, noe som er nødvendig hvis man vil hevde seg på de lengste løpene.

Marit Beate Kasin har visst lenge at hun ønsket å skrive bok om langdistansehundekjøring. Hun forteller at miljøet er preget av folk som ser muligheter, liker å presse grenser og utfordre seg selv.

– Boken «Vinterdans» er en autentisk og ekte beretning om livet med bikkjene, som skildrer nærheten, samspillet, oppturene og nedturene. Det handler om kraften i naturen og i oss selv, om et liv i storm og stilhet, om å leve enkelt og drømme stort. Det er også noen jagende kapitler fra Finnmarksvidda, som forteller om kappløpet vi har hatt mot mål i de to siste Finnmarksløpene våre.

Les også:

80 år siden luftskipdrømmen ble knust av «Hindenburg»

Civita - den døende fjellandsbyen

Blant krympede hoder, nesefløyter og totempæler

Her kan du dykke ned til krigs- og skipshistorien

Helse og livsstil
Populært