Meny

– I noen hjem i Norge blir kvinner aldri myndige

Sofia Nesrine Srour. Foto: Siri Øverland Eriksen

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Da hun var 11 år insisterte Sofia Nesrine Srour (23) på å gå med hijab. I dag er hun imot barnehijab og har tatt posisjon fremst i kampen mot seksuell kontroll.

Det var ikke bare den shortsen utapå badedrakta som ødela. I utgangspunktet var hun fornøyd med å gå sånn. Det var gutta i klassen som var rare. De slo jenter på rumpa da de gikk forbi.

– Jeg tror det var en av grunnene til at jeg følte meg mer komfortabel med mer tøy på. Selv om alle de andre jentene hadde på bikini. Jeg var veldig selvbevisst på egen kropp. Det var ikke fordi jeg var muslim. Det var fordi jeg var jente.

Bergan barneskole, Nøtterøy. Året er 2002. Ni år gamle Sofia Nesrine Srour gleder seg som bare en niåring kan til første svømmetime på skolen. Hele klassen har stilt seg opp langs bassengkanten. Hun har stilt seg der vannet er dypest. Læreren teller ned, tre–to–én. Hele klassen hopper uti. Men hun kommer ikke opp igjen. Det er for dypt.

– Jeg var så selvsikker på at jeg kunne svømme. Læreren måtte hjelpe meg opp. Alle så på meg. Og da kjente jeg det, sier hun. Skamfølelsen.

FAKTA: Sofia Nesrine Srour

Blogger, samfunnsdebattant og forfatter.

Født i Sverige i 1994, før hun flytta til Norge som ettåring. Libanesisk mor og far.

Sammen med Nancy Herz og Amina Bile startet hun bevegelsen «De skamløse jentene» , som for alvor satte negativ sosial kontroll på agendaen. De mottok blant annet Fritt Ords Honnør tidligere i år.

Aktuell med boka «Skamløs» med Herz og Bile på forlaget Gyldendal.

«Ære og skam – en farlig ukultur»

Forkjølelsen er ikke helt ute av kroppen ennå. Utenfor Sofies Hage på Bjølsen regner det hunder og katter. Men Srour liker høsten, selv om den er kald. Den har så varme farger. Det er litt over ett og et halvt år siden Skamløs-prosjektet starta. Fram til da hadde hun skrevet flere sinte Facebook-statuser. Hun hadde merka at stadig flere ukjente ga henne «likes» på det hun skrev. Det tikket inn flere venneforespørsler fra folk hun ikke kjente.

23. desember 2015, skrev hun en status om dobbeltmoral i lukkede miljøer. «Jeg har prøvd å formulere meg på en mindre provoserende måte, men dette temaet er så provoserende i seg selv at det ikke lar seg gjøre på en annen måte», skrev hun. Det var tydelig at hun hadde trykket på en nerve.

– Jeg skrev at vi må anerkjenne at vi har problemer. Jeg var lei av å se så mye dobbeltmoral og hykleri i flere familier, etter å ha blitt kjent med så mange jenter i Oslo som hadde vært utsatt for sosial kontroll.

«Ære og skam – en farlig ukultur» het tittelen på hennes første kronikk, som sto i Aftenposten i februar i fjor. «Jeg er muslim og feminist. Jeg snakker fritt om kvinnens seksualitet. Jeg blir kalt «altfor vestlig», og ville kanskje blitt sett på som en skam hos familier i slike miljøer. Dette er en farlig ukultur vi må slå hardt ned på», skrev Srour.

– Jeg ble veldig inspirert av Hadia (Tajik, journ.anm.) sin kronikk om glassvegger. Jeg var så sinna over hvordan folk reagerte på det at jeg skrev at vi måtte være åpne om ting. Nei, det er ikke generalisering – det er å sette et tema som lenge har vært neglisjert på dagsorden, på en god måte.

Samtidig som Srour kom med kronikken, kom et annet innlegg om samme tematikk fra en anonym kvinne; «Det finnes ingen ære. Det er noe som er oppfunnet for å kontrollere deg».

– Da tenkte jeg «herregud, det er ikke bare jeg som føler på det her». Jeg tror det betyr veldig mye. Folk var rett og slett lei. Jenter som meg var lei.

Les også:  Her kler de av seg velstand og fattigdom

Skamløse jenter 

På Kvinnedagen 2016 startet hun å skrive blogg.

– Jeg skrev at kvinnekampen ikke er fullkommen om man ikke inkluderer alle kvinner. Også de som opplever æreskultur, interseksjonalitet og antirasisme er viktige kjerner i all kvinnekamp, sier Srour.

Ikke lang tid etter sto Nancy Herz’ kronikk «Vi er de skamløse arabiske jentene, og vår tid begynner nå» på trykk. Herz siterte en av Srours sinnastatuser på Facebook: «Sosial kontroll, den forbanna æreskulturen, skammen de vil skylle over oss i bølger ... F**K moralen de bruker mot oss, de sosiale normene de setter for oss kun fordi vi er født jenter, og nei–jeg eier ikke DIN skam!»

Da skrev Srour enda en kronikk. Om skamløse jenter.

– Jeg tenkte ikke debatten skulle blåse opp og bli så stor med det samme. Det kom som en overraskelse. En fin en.

Snart var det flere jenter som skrev om disse temaene.

– Mange av oss fant hverandre, den tryggheten og tilliten vi viste hverandre ble et safe space for oss.

De blir kalt tøffe og modige for å ta debatten offentlig. Men Srour tenker ikke selv at det at hun taler æreskulturen imot er så spesielt.

– Det er ikke unikt, det vi gjør. Jeg satte bare ord på følelser jeg lenge hadde, som flere andre gjorde. Men det mange mener er spesielt med debatten vi tar, er at vi er veldig inkluderende. Kampene skjer like mye utenfor media. De er modige, de som står i det. Det å høre at «du er løs», «du har blitt norsk», «du er dårlig for andre muslimer», det er psykisk vold. Unge jenter, og til og med voksne, myndige kvinner får det der slengt oppi trynet hele tida, hvordan de egentlig bør være. Hvem de bør omgås. Det er seksuell kontroll av små jenter og kvinner. Det er en umyndiggjøring.

Srour har tegnet en graf over sin egen skamfølelse, og hvordan den har utvikla seg over tid. Den er å finne i den mye omtalte boka «Skamløs», som hun har skrevet sammen med de andre «skamløse» jentene Amina Bile og Nancy Herz. Målet er å ta et oppgjør med skamkultur og æreskultur, ved å hente eksempler fra sine egne liv. Slik vil de få bukt med sosial kontroll i samfunnet, og hvordan samfunnsstrukturer får jenter til å kjenne på en skam de selv ikke burde kjenne på. En skam som innskrenker deres egen frihet, for å ikke tiltrekke seg uønsket oppmerksomhet fra menn. For eksempel. Ekstreme handlinger, som tvangsekteskap og æresdrap, vil Srour komme i forkjøpet.

– Si at du for eksempel ikke får ha en kjæreste, men så har du det likevel. Du må skjule det og leve et dobbeltliv. Foreldrene dine catcher deg. De vil rette opp i skammen, og gjenoppe æren, ved at jenter presses eller tvinges til ekteskap, og blir sendt til hjemlandet for å bli «riktig oppdratt» . Vi skal ikke dit. Vi skal kunne gjenkjenne hvordan de unge blir begrensa i hverdagen, vi skal jobbe forebyggende, mener hun. Negativ sosial kontroll er noe hun mener man bør være mer oppmerksom på.

Srours skam-graf begynner å bevege på seg fra hun er ni år. Da var kroppsfokuset der allerede. I svømmetimen kom skammen fordi hun følte seg annerledes fra de andre i klassen. Det ble ikke bedre av at vannet gikk til hofta slik at shortsen hun hadde på over badedrakta kunne blåse seg opp som en airbag i full utfoldelse. Men det var ikke shortsen alene som var hovedgrunnen til at hun følte seg som en ubuden gjest i svømmebassenget. Hun klarte ikke svømme.

– Etter hvert fikk alle lov til å svømme dypere. Men jeg klarte ikke. Så jeg måtte holdes under tilsyn. Jeg følte jeg ble sett på som «utlendingen» i klassen. Mens de andre klarte ting, sleit jeg, og var klein. Jeg mista motivasjonen, rett og slett. Men på ett tidspunkt klarte jeg faktisk å flyte. Jeg vil ikke si at skolen svikta. Jeg lærte jo noen teknikker.

Les også:  Jeg er en nesten hvit, priviligert mann

Hijab og mobbing

Da hun var elleve begynte hun med hijab. Mot mamma og pappas vilje.

– Jeg er imot barnehijab i dag. Det er forskjell på barnehijab og når man tar et bevisst valg som voksen kvinne. Men folk brydde seg mer om det enn jeg gjorde da. Jeg skjønte ikke problemet.

Men hun var sta. Og hun likte hijaben, at den kom i så mange farger og former.

– Jeg prøvde det litt, og så gikk jeg ut til mamma og pappa med hijab og sa «nå har jeg begynt med hijab». De sa «nei?». Så gikk jeg på butikken og kjøpte litt godteri, og så gikk jeg til onkel. Og han sa «ok», og ga meg litt penger. Jeg likte oppmerksomheten. For barn er jo barn.

Første skoledag, da hun skulle starte i 6. klasse måtte hun komme med en forklaring. Den store forvandlingen hadde nemlig skjedd over sommerferien. Hun var den eneste i hijab på skolen. Religionslæreren ville hjelpe til: «Sofia er muslim og har begynt med sjal».

– Jeg sto ved siden av henne og nikket til det hun sa, «mmm». Det var ingen spesiell grunn for at jeg begynte med det. Det var ikke noe religiøst. Jeg syntes bare det var fint.

Samtidig begynte mobbingen.

– Det går en grense mellom nysgjerrighet og frekkhet, og barn kan være frekke. Lærerne prøvde halvhjerta å si ifra. De tenkte nok at barn vokser fra det. Og de hadde selv ikke så mye kunnskap om det. Ikke jeg heller.

Det ble verre på ungdomsskolen. Hun ble fryst ut fra første skoledag, når hun ikke ble sammenligna med Nasrin, «burkakjerringa» fra «Torsdagskveld fra Nydalen». Og Srour het Nesrine til mellomnavn. Det var midt i blinken. Hun var satt i bås. «Burkakjerringa». «Mumie». «Støgg».

Det er vanskelig å utfordre de etablerte normene. Mange tør ikke heller.

– I noen hjem i Norge blir kvinner aldri myndige, mener Srour. Selv kunne hun alltid stille spørsmål ved ting hjemme.

– Alltid. Jeg har til og med endra holdninger i slekta. Det er jo slik det er å være familie. Man skal kunne ha samtaler om ting. Det er ikke slik at man skal være redd for å utfordre familiemedlemmer på noe de sier. For meg er det viktig å utfordre holdninger generelt, og vise folk verdien i det å ta egne valg. Vise hvor viktig det er for mennesker å ha rom for å utvikle seg helt naturlig når man vokser opp. Jeg tror det kan hjelpe å ta den dialogen. Følelser skal for eksempel ikke være forbudt.

Selv hadde hun «forbudte følelser» da hun ble forelska i en ikketroende på ungdomsskolen. Hun gikk fortsatt på ungdomsskolen. Mange hadde slengt seg på den såkalte «emo»-bølgen, og hørte på My Chemical Romance. Srour vet ikke hva hun selv var på den tida. En dag kunne hun gå i svart øyeskygge, en annen i blå. En tredje dag i lilla. Hun begynte å gå med kilehæler og ballerinasko med litt høyde.

– Pappa var glad i å kjøpe klær til meg, og ville at jeg skulle føle meg like fin som de andre. Da ble det litt «over the top». Jeg gikk i altfor fine tunikaer. Matchet rosa klær med blomstene til hijaben. Jeg var skikkelig stylish. Jeg husker det så godt.

Les også:  – Det var ikke slik at jeg som liten satt hjemme og drømte om å bli en kriger som ville drepe folk

Den sinna feministen

Så begynte hun å gi faen.

Siri Eriksen Øverland

Kanskje var det fordi hun var sint. Kanskje hadde det noe å gjøre med at hun fikk seg venner som var feminister. Kanskje hadde det noe å gjøre med at hun opplevde å bli sextrakassert gatelangs i Beirut, enda hun gikk med hijaben stramt, og gjorde alt «riktig». Likevel ble hun ropt etter av menn som var på alder med faren hennes som plystra og ropte «smallah!».

Hun hadde vært russ med knallblå hijab til sin knallrøde russebukse, og en påfugl tegna på rumpa, som i låta til Karpe Diem. Men mot slutten av videregående hadde hun plutselig slutta å gå med sminke. Hun bestemte seg for at hun skulle akseptere seg selv som hun var. Men mest av alt var hun sinna. Sinna på alt hun hørte om kvinners situasjon i hjemlandet og andre deler av verden.

– Og jeg ble pissed da Malala ble skutt. Jeg begynte å lese meg opp på hvordan det er å være kvinne i andre deler av verden. Og verden, den er «fucked up». Da måtte jeg jo starte her. Jeg så hvordan det var i andre familier. Hvordan jenter kan bli ganske sterkt begrensa. Kvinner som hadde drømmer om å studere og flytte ut, men ikke bodde i nærheten av et universitet, måtte kanskje bare gi opp den drømmen. Det er så mye som henger sammen.

Hjemme ble hun kalt den sinna feministen. Hun begynte å gi faen i å leve opp til ideen om den perfekte ærbare piken. Hijaben skulle ikke lenger sitte så stramt. Hun begynte å vise mer hår.

– Jeg fant ut til slutt at det ikke var meg. Det er et år siden nå. Men jeg lurte jo på hvordan det ville bli tatt imot. Spesielt av venner og bekjente hjemme i Libanon. For Libanon er også hjemme. Selv om hun ble født i Sverige, og flytta til Norge som ettåring. Nærmere bestemt Nøtterøy.

– I dag føler jeg meg egentlig ganske ferdig med å snakke om det personlige rundt min hijab. Jeg vil heller snakke om valgfrihet. Friheten til å velge den og friheten til å velge den bort. Det er jo slik det er for noen som slutter å gå med hijab, at de mister støtten. Det er veldig dobbeltmoralsk. Man heier dem opp når de begynner med det, men svikter dem når de slutter. Jeg fikk mye støtte hjemme, men slik er det ikke for alle. Kanskje var det enklere fordi vi var omtrent de eneste med vår bakgrunn på Nøtterøy. Hva folk ville si var ikke noe vi bekymret oss for. Det er klart at noen med samme bakgrunn visste hvem jeg var, eller hvem jeg var datteren til. Om jeg gikk inn til sentrum i Tønsberg, kunne noen rope «Hils faren din!». Javel, tenkte jeg. Jeg aner ikke hvem du er.

Det er en personlig drivkraft i det Srour gjør.

– Men det har også utviklet seg derfra. Jeg har vært så sint på vegne av andre jenter og ville så gjerne sette ord på ting jeg lenge hadde følt på, men ikke forsto før jeg ble eldre. Når det er regler for hvordan du skal sitte eller være, skjønner du ikke at det handler om seksualitet. Disse «sjukt gode rådene» som vi skriver om i «Skamløs», de har jeg opplevd minst halvparten av. De er veldig seksualiserte og handler om min kropp og hvordan andre skal begrense den. Jeg blir så sint på vegne av alle jenter som opplever det.

Les også:  Han kjempet for vanlige folks rettigheter og demokrati i Norge. Det skulle koste ham dyrt.

Vil gi mikrofonen videre 

Men Srour vil ikke prate på andres vegne. Ingen er stemmeløse, mener hun.

– Vi som tar debatten i media, tar ikke definisjonsmakten fra noen. Jeg vil ikke være representant for noen andre enn meg selv. Jeg vil gi mikrofonen videre. Men noen er kanskje av ulike årsaker fratatt muligheten til å snakke. Og det er taushetskultur. Når jeg er personlig, er det for å nyansere, fordi det er alltid noen som vil kjenne seg igjen i noe av det jeg forteller. Til og med dem som ikke opplever æreskultur. Det er sånn det er å være kvinne, ass.

Oktober 2012. «Nordmenn tenner ikke på burkakjerringer». En fyr på første rad mumler til sidekameraten, akkurat høyt nok til at Srour kan høre det fra tavla. Hun holder foredrag om Malala Yousafzal. Faktisk er det samme måned som hun blir skutt av Taliban fordi hun vil at alle jenter skal ha mulighet til å gå på skolen. Kroppen til Srour begynner med ett å skjelve. Kommentaren svir. Også hun som hadde forberedt seg så godt på dette foredraget. Hun skulle naile dette.

8. mars 2017. Srour står på talerstolen foran over ti tusen oppmøtte på Youngstorget Hun er engstelig. Før skalv hun og fikk blackout på direktesendinger på radio og TV. Til og med på sendinger som ikke var direkte. Men det er annerledes ved det å stå foran et folkehav av fremmøtte på kvinnedagen. Trolig er det første gang at hovedparolen er mot sosial kontroll. Framføringen begynner litt svakt, men hun klarer å komme dit hun vil mot slutten.

– Jeg følte mer sinne enn engstelse. Jeg bare følte at det var deilig å få det ut. Jeg ropte ut mot æreskulturen og patriarkatet, tok et oppgjør med liksom-solidaritet, populisme og rasisme. Jubelen bare heiv meg opp enda mer.

Hun kjente mestringsfølelse. Adrenalin som pumpet til jubelen fra folkehavet. Hun nailet det.

Fem favoritter

Musikk: Michael Kiwanuka, Solange, Ibeyi, SZA, Yasmine Hamdam og Mashrou’ Leila.

Film: «Hidden Figures». «Eternal Sunshine Of the Spotless Mind» har også gjort stort inntrykk på meg.

Litteratur: Sylvia Plath og Charles Bukowskis bøker har fulgt meg lenge. Nå: Atwoods «A Handmaid’s Tale».

Mat: Mammas mat. Libanesisk tabbouleh, og maqloube.

Sted: Jeg er veldig glad i store parker og naturen. Frognerparken, Sognsvann. Noen kafeer på Løkka.

Denne saken ble først publisert hos Dagsavisen.

Les også:  Frp er det nye Arbeiderpartiet

Helse og livsstil
Populært