Meny

– DNA har gitt oss et nytt redskap i slektsforskning

OVERRASKELSER: En spyttprøve eller litt skraping av munnslimhinnen er alt som skal til, så kan man sende inn en DNA-prøve for testing. Gjør man dette, må man være forberedt på at man kanskje kan få seg noen overraskelser, sier Tone Moseid som er leder i foreningen Data og Slekt. Illustrasjonsfoto: Colourbox.com
OVERRASKELSER: En spyttprøve eller litt skraping av munnslimhinnen er alt som skal til, så kan man sende inn en DNA-prøve for testing. Gjør man dette, må man være forberedt på at man kanskje kan få seg noen overraskelser, sier Tone Moseid som er leder i foreningen Data og Slekt. Illustrasjonsfoto: Colourbox.com
Det er mye penger i slektsforskning ved hjelp av DNA-analyser. Skal du få best mulig informasjon, må du først vite hva du ønsker å finne ut av, mener genetiker og slektsforsker Carl Birger van der Hagen.

Interessen for det å forske på sin egen slekt er økende. De senere årene har stadig mer historisk materiale som er nyttig for slektsforskere, blitt digitalisert.

Samtidig har slektsforskere fått et nytt redskap i DNA-analyser. Den nye teknologien er billig, enkel og lett tilgjengelig, også for amatører. En spyttprøve eller litt skraping av munnslimhinnen er alt som skal til, så kan man sende inn en prøve for testing.

Interessen for å lære mer om sitt biologiske opphav har skapt et marked for kommersielle testfirmaer. Omtrent 5000 nordmenn og flere enn 20.000 svensker har hittil sendt inn DNA-prøve for analyse. De aller fleste prøvene sendes til et til lite antall firmaer i USA, ifølge Bioteknologirådet.

Carl Birger van der Hagen som er pensjonert professor i medisinsk genetikk ved Universitetet i Oslo og ivrig slektsforsker, minner om at det er etiske utfordringer knyttet til bruk av DNA i slektsforskning. Foto: Leni Aurora Brækhus / ABC Nyheter
Carl Birger van der Hagen som er pensjonert professor i medisinsk genetikk ved Universitetet i Oslo og ivrig slektsforsker, minner om at det er etiske utfordringer knyttet til bruk av DNA i slektsforskning. Foto: Leni Aurora Brækhus / ABC Nyheter

– Det ligger masse penger i dette. Man skal ikke være mye inne på en Facebook-side om slektsforskning før man får e-post med tilbud om en DNA-prøve, sier Carl Birger van der Hagen.

Van der Hagen er slektsforsker og professor emeritus ved avdeling for medisinsk genetikk, Universitet i Oslo.

Begrensninger og muligheter

Tidligere denne uken fortalte han om muligheter og begrensninger knyttet til DNA-analyser som hjelpemiddel, under et seminar i regi av Bioteknologirådet.

Ifølge van der Hagen er selskapet FamilyTreeDNA er mest brukt i Norge, via NorwayDNA.

De største på verdensbasis er Ancestry DNA og 23andMe. Disse har også hatt tilbud om sykdomsrisikoberegninger, men etter at Food and Drug Administration (FDA) i USA har forsøkt å stoppe dette, har de begrenset denne virksomheten.

– Når du sender inn DNA-prøve får du bare svar på din egen prøve. Men du får også vite om du har match med andre personer. Har du det må du selv kontakte personen direkte, forklarer van der Hagen.

Les også:  – Slektsforskning er som en reise i din egen historie

– Du må vite hva du vil vite

– Hva er det viktigste å tenke på før man gir seg i kast med slektsforskning med DNA?

– Veldig mange sender avgårde DNA-prøver uten å ha klart for seg hva de ønsker å finne ut av, svarer professoren.

– Du må vite hva du vil vite. Vil du for eksempel ha informasjon om morslinje eller farslinje, sier han til ABC Nyheter. 

Det finnes nemlig ulike DNA-tester som brukes i slektsforskning.

De vanligste er:

  • mt-DNA for å undersøke direkte morslinje, kan testes av begge kjønn.
  • Y-DNA for å undersøke direkte farslinje, kan bare testes av menn.
  • Autosomalt DNA kan brukes til å gi informasjon om nært slektskap, som foreldre, barn og søsken.

– Det er også mange som bruker DNA-tester for å undersøke etnisitet. Dette er populært, men svært usikkert, sier van der Hagen under foredraget.

Han mener tjenester som undersøker etnisitet, som er spesielt populære i USA, er spekulative og ikke å anbefale.

Les også:  Tårevått møte med tapt slekt

– Et viktig supplement

Innen slektsforskning er DNA et relativt nytt hjelpemiddel, og med den teknologiske fremgangen som har kommet de senere årene har bruken økt, forklarer van der Hagen.

Tone Moseid er leder i slektsforskerforeningen Slekt og Data. Foto: Leni Aurora Brækhus / ABC Nyheter
Tone Moseid er leder i slektsforskerforeningen Slekt og Data. Foto: Leni Aurora Brækhus / ABC Nyheter

– Tilgang til kilder som gir den kunnskapen man søker om eget opphav, det er det som har vært kjennetegnet for slektsforsking og DNA har gitt oss et nytt redskap, sier Tone Moseid, leder av foreningen Slekt og Data, under Bioteknologirådets arrangement.

Overfor ABC Nyheter understreker hun at DNA-analyser ikke er noen erstatning for, men et viktig supplement til de tradisjonelle skriftlige kildene.

– DNA-analyser kan for eksempel bekrefte eller avkrefte ting du har funnet ut av på annet vis, sier hun.

DNA-analyser har også gitt oss noen andre typer forståelser, for eksempel ved at vi nå kan følge menneskeslektas vandringer gjennom 150.000 år, forklarer Moseid.

– Jeg har fått et annet perspektiv på ting ved at jeg kan følge morsslekta min 150.000 år bakover i tid. Fra Eva nede i Afrika, som var alles stammor, kan jeg følge hennes døtre gjennom Afrika, Midtøsten, Russland, Finland, Sverige og helt ned til Solør og Finnskogen. Derfra kan jeg følge de skriftlige kildene helt ned til meg.

Les også:  – Trump i slekt med Kong Harald

– Kan få noen overraskelser

Det er også etiske spørsmål knyttet til dette med DNA-testing i slektsforskning.

– Blant organisasjoner som driver med slektsforskning på DNA-nivå er det en stor amerikansk konsensus om et sett med etiske regler, som også er adoptert av norske interesseorganisasjoner, sier van der Hagen.

Han viser også til at Datatilsynet har kommet med en anbefaling om etiske retningslinjer for slektsgransking. De tar for seg publisering på nett, forskjellen mellom levende og døde personer og når du må hente inn samtykke.

– Dette er greie og fornuftige regler som de fleste kan slutte seg til, mener van der Hagen.

Selv om DNA-analyser er et nytt redskap, er det de samme etiske utfordringene man møter på, bare i en ny setting, mener Moseid.

– Utfordringen ligger i det å balansere retten til tilgang opp mot andre hensyn som personvern, sier hun.

Når man sender inn en DNA-analyse, enten det er ens egen eller man gjør det for andre som man har fått samtykke av, så må man være forberedt på at man kanskje kan få seg noen overraskelser.

– Dette med barn utenfor ekteskap eller ukjente slektsskapsforhold; man skal ikke ha drevet med slektsforskning mye før man lærer at det er ganske vanlig. Det er noe som noen i slekta kanskje vet om, men som man ikke kan avdekke i de skriftlige kildene. Høyst uforvarende kan man få avdekket noe slikt når man sender inn en DNA-prøve, sier Moseid.

– Derfor er det viktig at det er noe man aktivt selv gjør eller at det skjer med samtykke. Og dette er basert på selvjustis, for det er fullt mulig å jukse og sende inn prøver fra folk som ikke har gitt samtykke, fortsetter hun.

Les også: Har du ei Glædespige i slekta?

30 prosent skeptiske

En undersøkelse gjennomført av Slekt og Data blant medlemmene for et par år siden, viste at cirka 30 prosent var skeptiske til bruk av DNA-tester i slektsforskning.

Skepsisen skyldtes blant annet frykt for at «storebror ser deg», at resultatene skulle havne på avveie eller at de skulle bli brukt mot en, for eksempel i forsikringssammenheng.

Moseid tror mangel på kunnskap om slike DNA-tester er den viktigste forklaringen på at såpass mange var skeptiske. Selv er hun ikke veldig bekymret.

– Jeg føler meg trygg på at den prøven jeg har sendt inn ikke blir misbrukt til noe som helst. Jeg er ikke interessant nok. Jeg får ikke brev fra forsikringsselskapet om at de ikke lenger vil forsikre meg fordi vi har fått noen opplysninger.

Men hvis man ikke bare ser på enkeltindividene, men på informasjonen samlet sett, så tegner deg seg et annet bilde, mener Moseid.

– Dette er «big data», mange mennesker sender inn DNA-prøver, vi har lastet opp slektstrær, oppfordres til å koble slektstrærne opp mot hverandre. Plutselig blir det en interessant database, som sier noe om mange personer: hvor lenge de lever, hvor de er født, hvor de dør, hvem som er i slekt med hvem. Det sier seg selv det kan være interessant for noen å kjøpe tilgang til, sier hun.

Men det er de som har sendt inn dataene som eier dem, understeker hun.

– Og vi har betalt mye for tjenesten. Så vi må kunne klare å få en forsikring om at dette ikke skjer. Jeg føler meg relativt trygg, men dette med eiendomsrett til egne data er den største utfordringen. Det er en utfordring vi skal være klar over og må ha en diskusjon rundt, sier hun.

Les også:  – Alle er i slekt med alle i Europa

Annonse
Populært