Dette bør du ikke si til noen med demens

Av Nasjonalt senter for aldring og helse beskrives demens som en kronisk, uhelbredelig tilstand som skyldes ulike sykdommer eller skader i hjernen.

Ved demens er prosessene i hjernen, som gjør at personen kan motta, bearbeide, lagre og uttrykke informasjon og utføre handlinger, forstyrret, og personen har en kognitiv svikt.

Den kognitive svikten påvirker evnen en med demens har til å fungere i dagliglivet, blant annet kommunikasjon. Skal man snakke med noen som har demens er det derfor flere ting man burde ta hensyn til.

Les mer om demens her!

Kan understreke tilkortkommenhet

I en artikkel skrevet av Fox News, kommer de med råd om 16 ting du aldri må si til en person med demens, og hvorfor. Flere av disse handler om spørsmål som vil understreke tilkortkommenheten til vedkommende, og rett og slett få hen til å føle seg dum, sier daglig leder i Nasjonalt senter for aldring og helse, Kari Midtbø Kristiansen til ABC Nyheter.

Alzheimer’s Societys 16 ting du ikke må si til en med demens

1. «Husker du ikke?»
2. «La meg gjøre det for deg!»
3. «Du tar feil».
4. «Skal vi legge planer for neste uke?»
5. «Du virker helt fin».
6. «Jeg fortalte deg jo det» eller «Du har allerede fortalt meg det».
7. «Hvordan har du følt deg denne uka?»
8. «Nå gir ikke det du sier noen mening».
9. «Husker du dette?»
10. «Nå er du vanskelig med vilje».
11. Bruke ord som «smekke» og «bleie».
12. «Husker du ikke, hun døde i fjor, vi var i begravelsen...»
13. «Det var ikke slik det skjedde».
14. «Har du lyst til å [gjøre en aktivitet]»
15. «Hva vil du ha på deg i dag?»
16. «Sleng på deg jakke og sko, ta med deg bagen og møt meg ved døra!»

– Demens er en sykdom som utvikler seg, slik at rådene til kommunikasjon også vil kunne være litt ulike ut fra når i forløpet det er snakk om, understreker hun og fortsetter:

– Det som gjelder for kommunikasjon mellom folk flest gjelder også for denne gruppa, men de kan være mer sårbare på enkelte områder, slik at man må tilrettelegge kommunikasjonen ut fra det.

Kristiansen fortsetter med å poengtere viktigheten av å forstå utfordringene i kommunikasjonen, og peker på blant annet gjentatte spørsmål.

– Dette er en del av demensen som personen ikke selv rår over, og er ikke et resultat av vond vilje eller dumhet. Personer med demens kommuniserer ut fra sin forståelse av situasjonen og omgivelsene.

Råd fra Aldring og helse og Helsenorge

Nasjonalt senter for aldring og helse:

• Bruk korte, enkle setninger, unngå abstrakte begreper og forklaringer.
• Unngå å utfordre sviktende hukommelse, ikke spør husker du…?
• La være å stille vanskelige spørsmål som hvorfor…?, hvordan…? og hvem…?, som krever at en husker.
• Vær tydelig, bruk et enkelt språk og ta opp ett tema om gangen.
• Ikke gi unødig og overflødig informasjon.
• Hjelp til når det stopper opp i kommunikasjonen, men ikke overta.
• Bruk et tydelig kroppsspråk.
• Ha god tid og ro i samværet.

Råd fra Helsenorge:

• Se på ansiktet til den du snakker med.
• Bruk tydelige, enkle, korte setninger og snakk langsomt.
• Si én ting om gangen. Spør for eksempel etter kopp, så etter kniv, i stedet for å spørre etter begge deler samtidig.
• Vær mest mulig konkret. Abstrakte ord fungerer dårlig.
• Ta deg god tid.
• Unngå distraherende faktorer: Skru av TV, radio eller musikk.
• Be personen med demens om å bruke flere ord for å beskrive hva personen mener hvis hen ikke finner de rette begrepene.
• Foreslå gjerne et ord, men tenk også på at for mange avbrytelser kan føre til at personen gir opp å prøve selv.
• Vis ekte interesse for hva personen egentlig ønsker å uttrykke.
• Bruk kroppsspråket aktivt. Et smil, en berøring, eller en gest kan virke vel så godt som en beskjed. Å holde personen i hånden mens du snakker, kan virke beroligende og øke konsentrasjonen.
• Det er ofte mer effektivt å avlede enn å rette på faktafeil.

Tre viktige prinsipper

Kristiansen trekker frem tre viktige prinsipper for kommunikasjon med personer med demens.

1. Skap trygghet og forsøk å få personen til å føle seg vel:

– Det har liten verdi å forsøke å korrigere eller rette på personen med demens. Det kan heller føre til usikkerhet og opplevelse av mindreverd. Av og til kan slik kommunikasjon også oppleves som barnliggjøring. Vi har alle et behov for å oppleve mestring og egenverd, og det å understreke tilkortkommenheten sykdommen kan føre med seg gjør at personen rett og slett kan føle seg dum.

2. Forsøk å få tak i hva personen med demens prøver å kommunisere, både verbalt og non-verbalt:

– Bruk tid, vær nysgjerrig og ta deg tid til enkle spørsmål med oppriktig interesse. Det er alltid en fordel å kjenne historien til personen med demens for å kunne komme med gode og oppklarende oppfølgingsspørsmål. Aksepter at man ikke alltid forstår hverandre eller er enige. Legg godvilja til og hvis det låser seg så kan det være lurt å forsøke å få fokus over på noe annet.

3. Still spørsmål som er «lette» å svare på, ikke for åpne og ikke med for mye valg:

– Spør heller: «Vil du gå en tur?» enn «Hva har du lyst til å gjøre nå?» eller «Vil du gå tur, se på TV eller være med på bingo’n?». Det kan bli for mye å ta stilling til for personer med demens. Vi må heller hjelpe dem å gjøre valg uten at vi tar valgene for dem.