Meny

Alessandro Moreschi fikk ofret manndommen for musikken

Verdens siste kastratsanger

Se video i vinduet over.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

For noen var de engler. For andre var de nærmest monstre. I en periode dominerte kastratsangerne europeiske konsertscener. Alessandro Moreschi var den siste av dem.

Hvem vet hvilke tanker han gjorde seg sine siste aprildager i 1922, der han lå i senga i sin leilighet i sentrum av Roma. 63 år gamle Alessandro Moreschi var rammet av lungebetennelse og lot muligens tankene vandre både framover, mot døden, og bakover - til den utrolige musikalske karrieren han hadde hatt i Vatikanet få minutters gange fra leiligheten i 19 Via Plinio.

Men tenkte han også på at han var den siste i sitt slag? At han representerte enden på kjeden av en sangtradisjon vi i dag rynker på nesen av i fascinasjon og vemmelse?

Mellom 1902 og 1904 gjorde den italienske kastratsangeren Alessandro Moreschi tilsammen 17 innspillinger. De er de eneste kjente opptak av kastratsang.

Alessandro Moreschi var den siste kastratsanger. Hans genitalier og familieliv hadde blitt ofret på kunstens alter. Da han trakk sitt siste pust den 21. april 1922, markerte han slutten på en musikalsk æra som aldri kom tilbake.

Les også:   Her radbrekker de nasjonalsangene

Pavarotti på helium

Til tross for at samtiden ga ham tilnavnet «Romas engel», ble Alessando Moreschi aldri regnet for å være noen briljant solist.

Men som den siste representant innenfor en 350 år gammel tradisjon fortjener Moreschi en spesiell plass i musikkhistorien. Han er også stemmen på de eneste kjente opptakene av kastratsang.

På en innspilling gjort i Roma i april 1904, som du kan høre i videoen øverst, kan vi oppleve den godt voksne Moreschi synge «Ave Maria» med en nærmest overnaturlig og metallisk stemmeklang, omtrent som en Pavarotti på helium. Mellom 1902 og 1904 gjorde den italienske kastratsangeren tilsammen 17 innspillinger. Alessandro var på denne tiden helt på tampen av sin karriere, og musikalsk sett langt unna tidligere kastratsangere som Senesino, Pacchierotti, Ferri og ikke minst Farinelli. Men opptaket gir et inntrykk av hvordan det må ha hørtes ut, da kastratsangerne fylte Europas operaer og konsertscener.

Les også:  Portsmouth Sinfonia: Verdens verste orkester

Stjernestatus

Portrett av den mest kjente kastratsangeren Farinelli (1705 - 1782) malt av Corrado Giaquinto i 1755. Foto: Wikimedia Commons.

Kastratsangere utgjorde en viktig del av Europas musikkscene for et par, tre hundre år siden. De opptrådte i operaen. De sang i kirken. De sang for pavene. Og de sang for datidens kongelige.

I sin samtid oppnådde enkelte av dem, som allerede nevnte Farinelli (1705 - 1782), enorm popularitet. De tjente enorme summer og var gjenstand for hysterisk offentlig beundring, kanskje på grunn av samtidens nærmest euforiske fascinasjon over menneskets evne til å skape en kjønnsløs stemmetype selv ikke Gud klarte å finne på.

Kastratsangernes storhetstid var i barokken mellom 1650 og 1750. På den tiden var 70 prosent av alle operasangere kastratsangere. Men tradisjonen begynte å vokse fram allerede på femtenhundretallet da den romersk-katolske kirke i Italia forbød kvinner å snakke eller å synge i kirken. Dermed kom man i en akutt mangel for lyse mannsstemmer som kunne erstatte den kvinnelige sopran.

Den brutale omveien rammet guttene.

Les også:   De første Hilton-søstrene

4.000 italienere kastrert årlig

Mange familier så på kastrasjonen som en billett ut av nøden og uføret. Unge gutter ble kastrert i den tro at kastreringen var en garanti for musikalsk suksess. Men som størstedelen skulle få erfare, fikk man ikke automatisk vakker sangstemme bare ved å fjerne testiklene. Det var bare gutter som allerede hadde markert seg som begavede sangere som oppnådde suksess etter kastreringen. En lei oppdagelse for de fleste, som dermed måtte speide langt etter et liv i sus og dus, og som måtte ta til takke med en og annen strøjobb og intet håp om et normalt familieliv.

Man anslår at så mange som 4.000 gutter ble kastrert årlig mellom 1720 og 1740. Og da snakker vi bare om Italia.

Bare én av disse 4.000 kunne forvente å gjøre suksess.

Brutalt inngrep

Det vanligste var å foreta kastraksjonen på guttene mens de var i alderen syv til ti år, i god tid før puberteten slo til. Scene fra filmen Farinelli (1994).

Det vanligste var å foreta kastrasjonen på guttene mens de var i alderen syv til ti år, i god tid før puberteten slo til. Og er du en mannlig leser, vil du muligens hoppe over beskrivelsen som følger:

Før kastreringen ble guttene først lagt ned i veldig varmt vann til de, forhåpentligvis, mistet bevisstheten. Deretter ble testiklene knust, for hånd, og sædlederne fjernet med tang.

Operasjonen gikk slett ikke alltid slik den skulle, og det var ikke uvanlig at guttene døde under inngrepet, særlig dersom opium ble brukt som bedøvelse.

Les også:  Shooby - det menneskelige horn

Adjø maskulinitet

Å stoppe pubertetens naturlige utvikling var en nådeløs takk og farvel til maskuliniteten. Var man først kastrert, forble man skjeggløs med en nokså underlig fremtoning. Kastratsangerne var ofte usymmetriske, hadde lange lemmer, var smale over skuldrene og hadde en overdimensjonert overkropp. I tillegg ble strupehodet ikke større enn hos et barn. Stemmen ble dermed lys som hos en ung gutt, men med en voksen manns kraft. I tillegg ble stemmen usedvanlig fleksibel - og kunne spenne over flere oktaver.
Kastratsangerne hadde også en voldsom lungekapasitet. Det sies at den mest kjente kastratsangeren, Farinelli (som i 1994 ble portrettert i en film med samme navn), kunne holde en tone i mer enn ett minutt.

Tradisjonen dør ut

Alessandro Moreschi var medlem av det Sixtinske Kor, og fungerte også som korets dirigent fra 1898 til han pensjonerte seg i 1913. Foto: AP / NTB scanpix.

Men ingenting varer evig. Ei heller kastratsangere. På slutten av 1700-tallet var tradisjonen i ferd med å dø ut. Den siste rollen for en mannlig sopran ble skrevet i 1824. Og i 1870 ble praksisen med å kastrere unge gutter offisielt forbudt. I Vatikanstaten fortsatte imidlertid kastratsangen frem til begynnelsen av 1900-tallet.

Og det var altså italieneren Alessandro Moreschi (1858-1922) som fikk den tvilsomme æren av å være den siste kjente kastratsangeren. Han var medlem av det Sixtinske Kor, og fungerte også som korets dirigent fra 1898 til han pensjonerte seg i 1913. Derfra levde han et stille og tilbaketrukket liv, uten det hysteriet tidligere tiders kastratsangere hadde vært gjenstand for.

Våren 1922 fikk Moreschi lungebetennelse og døde 63 år gammel hjemme i sin egen leilighet. Han ble gravlagt i familiekrypten Cimitero del Verano.

Moreschis død markerer slutten på en musikalsk tradisjon. En tradisjon vi forhåpentligvis aldri får høre igjen.

Les også:   La Gomeras plystrespråk silbo gomero holdt på å dø ut

Helse og livsstil
Populært