Myanmar: Uskyldens tid på Inle

MYANMAR (ABC Nyheter): Cowboy-kapitalistene som har inntatt Yangon har foreløpig ikke fått fotfeste i denne delen av Myanmar. Stadig nye ferieanlegg dukker opp langs bredden av sjøen, men for utenlandske investorer er bryet foreløpig for stort. Heldigvis, kanskje, for fortsatt er Inlesjøen en attraksjon som frosset i tiden.

Fascinerende roteknikk

Bråket fra båtmotoren er likevel som et varsel om at en ny tid har inntatt landet. Støyen er infernalsk. Bak på den smale, flatbunnete og nærmest rispapirtynne elvebåten harker og hoster det som mest av alt minner om en flymotor, diger som en gjøkunge i et alt for lite spurverede.

Det blottlagte svinghjulet får hele farkosten til å skjelve, og når propellen låres ned i vannet er det et øyeblikk som om hele båten skal ristes i fillebiter. Manøveren får den samtidig til å skyte fart fra land og alt mylderet av mennesker og båter ved kanalbredden i Nyaung Shwe. Målet vårt er «silkebyen» Ko Than Hlaing ute på Inlesjøen, to timers ferd lengere sør.

Inle ligger i delstaten Shan, som lenge har vært et favorittreisemål for de stadig flere som vil vandre rundt mellom landsbyene i det indre av Myanmar. Noen våger sågar å dra helt øst i delstaten, til grenseområdene mot Thailand, der ulike stammer som er langt mer uberørt av sivilisasjonen holder til og som gjerne tar imot besøk.

For førstegangsbesøkende er Inle en god nok start. I marsjfart er ikke støyen fra motoren lengere så enerverende, og jeg kan begynne å ta inn over meg det spesielle landskapet på sjøen. Allerede ved kanalinngangen like sør for Nyaung Shwe dukker de karakteristiske fiskebåtene opp, som er så små og flate at det av og til ser ut som om fiskerne går på vannet. Den karakteristiske og høyst fascinerende ro-teknikken med beina forsterker inntrykket av noe nesten overjordisk.

– Det ser vanskelig ut, men man lærer fort. Og skulle du falle uti er det liten fare for å drukne, forklarer guiden min Thandar Aung (Tina) når vi farer forbi et par av dem.

– Selv jeg hadde klart meg, sier hun, men det er ingen kvinner å se i noen av fiskebåtene.

Som de flest andre steder i verden er fiskebåten mannens domene.

Stadig mindre sjø

Det er hovedsakelig intha-folket som lever på og rundt Inlesjøen, og fisket har siden de kom hit fra sør for nærmere 300 år siden vært den viktigste næringsveien. Den 22 ganger 11 kilometer store innsjøen er pussig nok bare halvannen meter på det dypeste (det dobbelte under monsunen), noe som sammen med store mengder siv og flytende planter gjør det noe komplisert å fiske der. Og stadig mindre lukrativt.

Arbeidsforholdene er krevende, og som regel er det bare én fisker per båt. For å holde oppsyn med grunner og planter må fiskerne opp i stående. Derfor har de utviklet en helt unik ro- og manøvreringsteknikk. Den går kort fortalt ut på å vikle et av beina rundt åra, slik at fiskeren med en slags slangeteknikk kan padle med den samtidig som han håndterer garn eller teiner.

Det er en imponerende øvelse, og fiskebåtene er naturlige stopp underveis til Ko Than Hlaing.

– Fisket utgjør mer enn 30 prosent av arbeidet i denne regionen, forklarer Tina, som på innbyggernes vegne er bekymret for utviklingen av Inle. De siste 70 år er innsjøen redusert med nærmere 40 prosent, hovedsakelig takket være intensivt jordbruk i områdene rundt. De siste årene har stadig nye ferieanlegg lagt sten til byrden.

Fortsetter utarmingen vil sjøen om hundre år være redusert til myrland, som kranser Inle i stadig større grad.

Naiv uskyld?

I tillegg til inthaene kan du også treffe på representanter for shan-, pa-o-, taung- yo-, danu-, kayah- og danaw-folket på Inle. De ser ut til å leve i fredelig sameksistens, i motsetning til mange av de andre folkeslagene i mer utsatte regioner i Myanmar. Ute på sjøen, og på ris- og tomatmarkene i Inles irrgrønne sumpbelte i strandsonen ,er det hardt arbeide som gjelder. Herkomst spiller mindre rolle.

Tidlig om morgenen er det folksomt på og rundt innsjøen. Allerede ved firetiden starter båtene opp. Inle har en kjølende effekt på omgivelsene, selv om gradestokken sjelden dipper under 25 grader. Om morgenen, når det er mer levelig utendørs, ligger tåken loddent over vannet, men når solen begynner å ta forsvinner den fort. Da søker innbyggerne ly.

Når vi mot lunsjtider stevner inn kanalen som leder inn til Ko Than Hlaing er det derfor knapt et menneske i sola. Kun en gruppe menn er å se, der de står til livet i vann midt i kanalen. Båten vår makter så vidt å komme seg gjennom sanddynene i det stadig grunnere vannet, og nettopp det er grunnen til mennenes iherdige innsats: De mudrer kanalen og håper med det å utsette det nærmest uunngåelige enda noen år. Foreløpig setter de sin lit til monsunen, men selv den vil neppe være kraftig nok i det lange løp.

I noen av husene på stylter rett ved kanalen sitter menn og kvinner og vever ulike silkeprodukter. Disse skal i hovedsak selges til de besøkende, som det blir stadig flere av. Det politiske tøværet i Myanmar har i tillegg til økende investeringer av utenlandske selskaper også ført til en flombølge av turister, og mange finner veien hit.

Arbeiderne som sitter spredt rundt på gulvet eller i en stol foran veven enser oss knapt, muligens litt for beskjedne og språkavmektige til å ta kontakt. De smiler likevel varmt når vi ber om å få ta bilder, men de virker merkelig uberørte av all oppmerksomheten. En uskyld som muligens er naiv, men som likevel utgjør en attraksjon som med den økende flommen av besøkende erfaringsvis kommer til å forsvinne.

Vi får bare håpet at det ikke skjer raskere enn desimeringen av vannet som klukker godmodig under bygningene vi befinner oss i.

Velkomne gjester

– Målet for meg er et godt liv for meg og min familie, ikke penger, forklarte Tanda meg tidligere på dagen. Hun driver et lite spisested utenfor Heho, byen der flyplassen ligger, og som er selve porten til Inle.

Kafeen er ikke stor, knapt femti kvadratmeter, og i bakrommet er det i tillegg til kjøkken også gjort plass til soveplass for henne samt fem familiemedlemmer. Den omfangsrike senga, på fire ganger to meter, er bare en platting av bambus, og kun et par meter unna står et par husdyr tjoret fast – en okse og en ku.

Hun inviterte oss tillitsfullt inn, og der og da ble det tydelig for meg hvor langt Myanmar fortsatt har igjen mot den relative velstanden man finner i mer utviklede land i Asia.

Tanda virket likevel ikke misfornøyd. Snarere var hun veldig opptatt av at vi var der og tok del i hennes liv – om så bare for noen minutter.

– Penger har en tendens til å forandre mennesker.

– De vil rokke ved våre kjerneverdier, sa hun med overbevisning om den nye tid og mulighetene for at Myanmars befolkning endelig skulle få ta del landets økonomiske utvikling..

Kan hende var det buddhisten i henne som så glatt avviste annen rikdom enn den spirituelle.

Det er fortsatt en uskyldens tid i Myanmars «sjødistrikt».