Hver eneste dag søker Thorbjørn Gaarder (63) jobb, så langt har han ikke fått napp

Jobben vår definerer oss. Den er en del av identiteten vår. Alle som har vært arbeidsledig over en periode kjenner seg igjen. Du mister en del av deg. Slik er det også for Thorbjørn Gaarder (63). Sjansen for at du drar kjennskap til navnet hans er der. Gaarder er tidligere omtalt som mannen som søker på alt han kommer over av jobber. Politimester i Oslo, generalsekretær i Norsk Presseforbund med flere. I forrige uke søkte han politimesterjobben for andre gang.

– Det er bare å komme, sier han når ABC Nyheter ringer ham og spør om et intervju.

En kort oversikt

Gaarders CV er imponerende. Våren 1981 har han jussutdannelsen fra Universitetet i Oslo i boks. Fem år senere har han en Master of business administration (MBA) fra Geneve. I 1997 tar han prøven som gir ham rett til å praktisere jussen i England og Wales. I mellomtiden har han arbeidet som advokat i Oslo og England, for blant andre Hydro Aluminium. Han har ledet investeringsfond. Og i mange år jobbet han for Norfund. For 15 år siden, før han fylte 50 år fikk Gaarder hjerneblødning. Verden hans ble snudd på hodet. Han ble uføretrygdet. Men han ville i jobb. Selv mener han hjerneblødningen ikke har påvirket ham. Han er klar i toppen og iveren etter å komme i jobb er ikke blitt mindre.

Før hjerneslaget begynte ikke arbeidsdagen klokken 08 og var ferdig klokken 16. Ting tok den tiden det trengte.

– Jeg savner det. Det hektiske. Vakuumet i etterkant er tungt. Jeg tror jeg har noe å gi i yrkeslivet, og jeg vil gjerne gi det, sier Gaarder.

Den siste tittelen på resymeet er Chief credit officer i Dominion Bank i London. Det er denne tittelen som dukker opp med navnet hans på søkerlister.

Les også:70-åring i direktørstilling: – Det er på en måte ikke noe alternativ å slutte i jobben

«Vi takker for din søknad, men ...»

I dag bor Gaarder på Majorstuen seniorsenter. Her har han bodd de siste månedene. Før det bodde han i leiligheten på Frogner. Hver morgen går han gjennom Aftenposten og Dagens Næringsliv. Alle stillingsannonsene klippes ut og legges i en bunke på stuebordet. Så setter han seg til rette med mac-en i fanget og begynner å søke på Finn. Der finnes det noen ledige stillinger som passer for ham, og noen som kanskje ikke passer. I omtrent en halvtime hver dag gjør han disse øvelsene. Før han sender avgårde søknadene. Når vi kommer på besøk i leiligheten klokken 10 har han allerede sendt unna 6-8 søknader. Han venter ikke å få annet svar enn av typen «vi takker for din søknad, men ...».

– Det er frustrerende ikke å få napp. I begynnelsen var det ikke så vanskelig, men etter hvert ble det ganske frustrerende, sier Gaarder og tenker seg om.

På bordet ved siden av ham står fotografiet av de fire barna og eks-kona. Den eldste befinner seg i Sør-Amerika, nestemann studerer i Japan og de to yngste jobber og går på skole i Frankrike.

– Men nå er jeg blitt så vant med det at jeg tar det som kommer. Jeg har ingen forhåpninger om å få respons.

Han bare skriver, søknad etter søknad. Det er blitt en rutine for Gaarder. Søknad etter søknad, avslag etter avslag.

– Tenker du aldri at du har fått nok avslag nå?

– Av og til tenker jeg det, men jeg søker likevel, sier han og smiler.

Det er ikke de lange søknadene. Mer en henvisning til utlysningen og at han søker på jobben, og så legger han ved CV-en. Litt av den gamle skole.

(Artikkelen fortsetter under.)

Blir neppe politimester

– Jeg vil påstå at jeg har en god CV. At jeg har god kompetanse, men jeg får aldri vist det fram. Jeg søker alt, hvis jeg føler jeg er kvalifisert.

– Men er du kvalifisert til jobben som politimester i Oslo?

Gaarder tenker et kort øyeblikk og trekker på smilebåndet.

– Jeg vet ikke, men jeg får heller aldri tilbakemelding om det.

Gaarder opplever en pasifisering som følge av jobbsøkingen og de mange avslagene. Han leter opp utlysninger, søker på disse, uansett, og så går dagen bort i TV. NRK og Nyhetskanalen. Noe kurs eller lignende er han ikke tilbudt. Han har heller ikke oppsøkt slike tilbud. Ei har han heller kontakt med andre i sin situasjon.

En gang fikk han respons og ble bedt på intervju.

– Det var på en bibelskole. Jeg måtte tenke meg om, men takket nei, sier han og forklarer at han ikke hadde partiboken i orden.

Holder koken – litt til

Litt har han gitt opp. Selv om innrømmelsen sitter langt inne og kommer mot slutten av samtalen vår. Det oppleves noen ganger umulig. Gaarder ser på klokken og tenker litt.

Til andre i hans situasjon, som søker den ene jobben etter den andre, sier han at de ikke må gi opp. Han har heller ikke tenkt å gi seg, selv om han erkjenner at mulighetene for å få jobb er marginale.

Men når han blir 67 og pensjonist?

– Da gir jeg nok opp. Da skjønner jeg at jeg ikke får jobb, men jeg føler meg ikke som en 63-åring heller. Jeg føler meg langt yngre.

En gang for ikke så veldig lenge siden hadde han 200 reisedøgn i året med jobben. Nå sitter han i lenestolen og ser verden seile forbi.

– Jeg trodde heller ikke jeg var i stand til å sitte i ro, men jeg ble tvunget, sier Gaarder til ABC Nyheter.