Stoltenbergs mobil-vedtak:Mens Norge bombet Libya i stykker, var en norsk fredsavtale så å si i boks

En av fjorårets mest oppsiktsvekkende bøker er forskeren, statsviteren og politikeren Henrik Thunes bok «Strengt fortrolig». Her får vi et sjeldent innblikk i det innerste av det innerste diplomati som kan skille mellom krig og fred.

Boka er ikke bare velskrevet som en thriller. Den reiser ytterligere spørsmål ved Stoltenberg-regjeringens beslutning i 2011 om å bombe Libya; ja om Norge som den fredsnasjonen vi påberoper oss å være.

Vi husker alle dramaet da det i februar 2011 brøt ut opprør mot Libyas diktator Muammar al-Gaddafi. Gadaffis leiehær satte inn et brutalt motstøt mot opprøret som brøt ut da «den arabiske våren» feide inn også over Libya. Det utviklet seg til borgerkrig mot regimet i dette diktaturet, et diktatur som hadde høyest velstand av alle land i Afrika ifølge FNs «menneskelig utviklingsindeks» (HDI).

Under påskudd av at Gaddafi ville slakte ned store folkemengder, ble det mobilisert verden over for å gripe inn. Og gripe inn, gjorde Norge.

• Slik omtalte ABC Nyheter boka da den kom
  

Ti år siden Libyas diktator ble drept

LES SAKEN

Krigs-psykose i Norge

17. mars vedtok FNs sikkerhetsråd, der Kina og Russland beredvillig avholdt seg fra å stemme, å innføre en flyforbudssone, det vil si en internasjonal militær luftoperasjon for å forhindre at Gaddafis styrker skulle nå den opprørs-kontrollerte byen Benghazi og begå massedrap. I ettertid er det reist tvil om det var det som ville skjedd, men la det ligge.

Det hastet. Statsminister Jens Stoltenberg (Ap) ringte da rett og slett til partilederne i sin rødgrønne regjering, Kristin Halvorsen (SV) og Liv Signe Navarsete (Sp), og ba om fullmakt til å sende seks F-16 jagerfly for å delta i den internasjonale operasjonen som fulgte av FN-vedtaket. Og som avisene skrev den gang: Norge gikk til krig via mobil.

Navarsete: Stoltenberg presset Sp til å godta Libya-krigen

LES SAKEN

19. mars ble de parlamentariske lederne i Stortinget orientert om regjeringens beslutning, og var alle hjertens enig. I de påfølgende månedene kom Norge til å bli det landet som slapp flest bomber over dette nordafrikanske ørkenlandet.

Det raste nesten en krigspsykose over Norge i tiden før FN-vedtaket. VG refset på lederplass regjeringen for å holde seg til folkeretten og ikke gripe inn militært før FN hadde gitt klarsignal. «Formalisten Støre er opptatt av folkeretten», anklaget avisa. I Stortinget kritiserte Erna Solberg og andre opposisjonspolitikere regjeringen for tafatthet.

Som Henrik Thune kommenterer det i boka si: «Uten forvarsel var et land få visste mye om, og knapt noen hadde brydd seg med, blitt et definerende europeisk verdispørsmål.»

Da klarsignalet var kommet, og «våre gutter» fløy over Libya med sine bombelastede F-16-kampfly, fikk de ikke ordre om hva de skulle bombe. De skulle fly rundt og selv finne noe de syns var passende mål å slippe sin dødelige last på. Norske myndigheter hadde ingen innsikt i hva som ble truffet. Slik gikk det til at norske soldater i løpet av noen måneder slapp 588 bomber der.

– Verre i Libya nå enn under Gaddafi

LES SAKEN

Et sensasjonelt møte i Tripoli

Men det var noe Stoltenberg ikke fortalte verken da eller senere til Halvorsen og Navarsete, men som nå kommer fram i Thunes dokumentar fra hendelsene.

Det var at Gaddafi-familien nesten to uker før beslutningen om norsk bombing kom med en diskret henvendelse til norsk UD via Henrik Hovland, som ellers er kjent som barnebokforfatter og krigsreporter. Familien var redd det ble krig, og ønsket hemmelig kontakt med norske diplomater. Hovland var overbevist om at de ønsket en politisk løsning.

I boka forteller Henrik Thune om hvordan han og noen kolleger i all hemmelighet fløy til Libyas hovedstad Tripoli mens borgerkrigen hadde brutt ut. Nyheten om at FNs sikkerhetsråd hadde fattet sin viktige beslutning flerret over tv-skjermen idet den norske delegasjonen faktisk satt og snakket med Gaddafis høyre hånd, sønnen Saif al-Islam Gaddafi, på et hemmelig sted i byen.

Det var tydelig at ønsket om et freds-spor var forankret i Gaddafi-familien, parallelt med at de kriget med opprørerne.

Men Norge, i motsetning til for eksempel Tyskland, vedtok bombing som middel for å berge menneskene i Libya.

Tårene fløt da libyerne møttes i Oslo

Fredsforhandlingene som Thune var med på å tilrettelegge, lyktes langt på vei, parallelt med at borgerkrigen raste og den inter nasjonale koalisjonen ledet av USA og Nato bombet, går det fram av Thunes beretning.

29. april møttes sentrale representanter for Gaddafi-regimet og for opposisjonen på et hotell i Oslo. Støre ønsket velkommen på vegne av Norge.

I løpet av samtalene kom partene nær hverandre. Etter noen sterke følelsesutbrudd beskriver Thune hvordan regimets representanter sa til opprørernes folk: «Vi vil takke dere for at dere er her. Vi vet at dere tenker på Libya. Det er derfor dere er her. Det vet vi». Tårer fløt. Allerede på første dag ble det klart at hovedpunktene for en avtale kunne godtas fra begge sider.

Da forhandlingene var slutt lørdag formiddag, oppsummerte Støre hovedpunktene, og de stridende partene tok hverandre i hendene. Det var ikke en ferdig avtale, men partene trodde på en forhandlet løsning. Avstanden var ikke stor.

Men Arbeiderpartiets juniorpartnere ble altså ikke informert om at dette fredsinitiativet som det norske Utenriksdepartementet selv hadde vært sentral i å utforme, fantes, da de ble spurt om tilslutningen til bombing.

Det bekrefter både Halvorsen og Navarsete når jeg spør dem nå.

Jagland stemte SV etter Libya-bombingen

LES SAKEN

Norge bombet likevel

Så var det stormaktene, da. Det framgår både i «Strengt fortrolig» og av andre kilder at det stormaktene først og fremst ville ikke var fred, men få Gaddafi fjernet.

Premisset for FNs vedtak var derimot at den internasjonale innsatsen skulle beskytte menneskene, men ikke bidra til regimeskifte. Det var den forutsetningen den norske krigsinnsatsen ble solgt inn med.

Thune forteller at Støre i juni fikk en sjokk-opplevelse da han møtte den franske presidenten Nicolas Sarkozys sikkerhetspolitiske rådgiver Jean-Paul Levitte i Paris. Han – og Frankrike – viste seg å være helt uinteressert i fredsforhandlingene i Oslo som Støre snakket om.

I stedet fortalte han om Frankrikes planer for å støtte opprørerne militært så de kunne gå mot Tripoli og knuse Gaddafis styrker. Altså noe helt annet enn FNs plan. Oljeselskapet Total og andre franske selskaper var med det først lasteflyet som brakte forsyninger til opprørerne i Benghazi. Franske selskaper ble forespeilet førsteprioritet når opprørerne hadde tatt makten.

Også Storbritannia var klare på at de ville ha krig for å få fjernet Gaddafi. Obama hadde lenge nølt, men falt ned på det samme.

Norge bombet likevel. Vel vitende om realitetene, at stormaktene ville ta Gaddafi, fattet regjeringen 17. juni en beslutning om å forlenge den norske innsatsen med ytterligere tre måneder. Den påberopte seg folkeretten, altså FNs betingelse.

(Kommentaren fortsetter under bildet).

Libyas leder Muammar Gaddafi ble drept av opprøører i byen Sirte 20. oktober 2011. Foto: Esam Al-fetori / Reuters/NTB

Petersen-utvalget: Ikke som sagt i Stortinget

I ettertid nedsatte regjeringen et utvalg under ledelse av Høyres tidligere partileder Jan Petersen, som skulle evaluere Norges krigsinnsats. Utvalget påpekte i sin rapport at det ikke var samsvar mellom hva regjeringen sa til Stortinget, og hva som var realiteten i krigsoperasjonene Norge deltok i.

I sin redegjørelse i Stortinget 9. mai 2011 understreket utenriksminister Jonas Gahr Støre at «FNs mandat går kun på beskyttelse av sivile, ikke å bistå militære styrker med regimeendring», og presiserte senere at «Sikkerhetsrådets mandat omfatter ikke regimeendring påført utenfra. En eventuell endring av styresett og regime må komme som et resultat av internt folkelig press i Libya.

«Utvalget registrerer likevel at regjeringen ikke bare var med på en operasjon ment å svekke Gaddafi-regimets militære evne til å skade sivile, men at Norge, gjennom deltakelsen i NATOs råd, også var med på å vedta at operasjonen skulle ha som intensjon å svekke denne militære evnen.», heter det.

Freds-nasjon med sandpåstrøing

Det Henrik Thunes bok dokumenterer, er altså at det forelå rimelige sjanser for at partene i borgerkrigen i Libya ved hjelp av norsk megling, kunne komme til en fredelig enighet der Gaddafi ble satt til side.

Den rødgrønne regjeringen under ledelse av Jens Stoltenberg valgte likevel å fortsette bombingen, og som Petersen-utvalget dokumenterer: Vel vitende om at den norske bombingen i virkeligheten ble brukt til et regimeskifte.

Resultatene vet vi, et ødelagt Libya og spredning av våpen, leiesoldater og ekstreme, islamistiske krefter i hele regionen.

Dette hører med til bildet av Norge som freds-nasjon. Og skal vi tro den forhenværende Venstre-formannen Gunnar Garbo (1924-2016), er det et mønster i at Stortinget er sandpåstrøingsorgan for krigsdeltakelse.

I sin bok «Også krig er terror» kritiserer han beslutningsgrunnlaget for deltakelse i krigen om Kosovo og tilslutningen til Natos nye konsept. Det siste mente han gjør om organisasjonen fra en forsvars-allianse til en angreps-allianse.

Og om det Jens Stoltenberg kalte «forsvaret av USA», altså krigen i Afghanistan etter 9. september-terroren mot tvillingtårnene i New York, er saken klar, skriver Garbo. Da var det praktisk talt ingen saksbehandling.

Enig eller uenig i Garbos krasse analyse, bør hans eksempler og ikke minst Henrik Thunes nye dokumentasjon av at det faktisk var et fredelig alternativ til norsk krigføring, i det minste utløse refleksjon om hvordan Norges framtidige kriger skal besluttes.

Les flere av Thomas Vermes sine kommentarer her.

(Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Her skriver faste og sporadiske bidragsytere om nyhetsaktuelle temaer. Vi har også et samarbeid med den politiske nettavisen Altinget.no . Brenner du inne med en mening eller analyse, kan du sende teksten til stemmer@abcnyheter.no, så vil vi vurdere den).