Årets feteste låter
Årets feteste låter
ABC Nyheters nye spaltist Pål Angelskår, best kjent som frontfigur i Minor Majority, oppsummerer musikkåret 2007. Eller var det 2006?
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Frontfiguren i Minor Majority, Pål Angelskår, er ny spaltist i ABC Nyheter. Sånn cirka hver 14. dag vil han få et oppdrag av ABC Nyheters musikkansvarlig, Espen A. Amundsen. Som for eksempel å fortelle om musikalske favoritter. Utfordringene vil stå i kø for Pål som sammen med Minor Majority mottok Spellemannsprisen for årets beste popalbum i 2006.
Jeg kjenner en i redaksjonen. Jeg er ikke helt oppdatert på karrieren hans, men jeg lurer på om han ikke er musikkansvarlig. La oss kalle ham redaktøren.
En gang i tiden tok vi et hovedfag sammen, men vi snakket aldri om annet enn musikk. Redaktøren og jeg ses ikke så ofte lenger, men vi ringes av og til. Forrige torsdag møttes vi imidlertid til en kaffekopp, der vi oppsummerte musikkåret 2007. Møtet endte med at redaktøren utfordret meg til å gå hjem å gjøre det samme, bare i skriftlig form. Her har du resultatet.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Årsbestelister kan være morsom lesning. I enkelte tilfeller er det til og med forbrukervennlig. Jeg har for eksempel ikke hørt fjorårets utgivelser med verken Wilco, Iron & Wine, Okkervil River eller Band Of Horses. Det kan jo tenkes at dette er riktig fine plater som alle burde ha. Og nå har jeg altså hørt om dem. Jeg liker selvfølgelig å tro at mine egne favoritter er både mer originale og vil ha lengre levetid enn de over nevnte eksemplene, men faktum er at jeg ikke lenger makter å følge med på alle utgivelsene som kommer.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenDa jeg verken er plateanmelder eller like fanatisk musikknerdete som jeg brukte å være, blir det gjerne sånn at jeg hører på låter snarere enn på hele album, og de albumene jeg hører på i sin helhet, de har du fra før, hvis ikke må du skjerpe deg!
Dette er albumene jeg hørte på i år, i fjor og året før der.
Artikkelen fortsetter under annonsen«It's a Shame About Ray» (The Lemonheads)
«Heartbreaker» (Ryan Adams)
«Odessey and Oracle» (The Zombies)
«Blue» (Joni Mitchell)
«Hunky Dory» (David Bowie)
«Fire and Water» (Free)
«Bandwagonesque» (Teenage Fanclub)
«I Should Coco» (Supergrass)
«Home» (Dixie Chicks)
«Either / or» (Elliott Smith)
No Beatles, no Stones and no Zeppelin!
Som du ser, hadde jeg min musikalske peak på nittitallet. Ellers liker jeg stort sett det samme som faren din. Jeg vet imidlertid at Robert Plant og Alison Krauss ga ut en fin plate i år, men jeg hører bare på enkeltlåter; («Rich Woman», «Polly Come Home» og «Please Read The Letter»).
Den største overraskelsen med denne plata er hvor utrolig fint Robert Plant fortsatt synger, og det gjør meg nysgjerrig på hvor mange av hans soloplater jeg har oversett. Alison leverer i mine øyne sin beste vokalprestasjon i år på låta «Jacobs Dream» fra samlingen «A Hundred Miles or More», en sang som pussig nok er mye skumlere enn noe Led Zeppelin har laget.
2007 har vært et godt år for gamle indiefans. Lemonheads' selvtitulerte comebackalbum fra 2006 kom ut på vinyl. Jeg minner herved alle slackers om tekstlinjen: «Jesus Christ and Motherfuck / the things I do to push my luck / I don't know / I don't even seem to mind». Evan Dando har passert førti, men gir bedre faen enn noen gang.
Artikkelen fortsetter under annonsenDinosaur Jr samlet originalbesetningen og ga ut «Beyond », og J Mascis minte oss på hvor utrolig kult gitarsoloer faktisk kan være. Lou Barlows to låter var imidlertid platens stand out tracks. Thurston Moores soloutspill «Trees Outside The Academy» er streitere, og finere enn forventet, men akkurat så rufsete i kantene at ingen taper potensiell cred på å like det. Moren din kommer uansett alltid til å foretrekke Dando.
Artikkelen fortsetter under annonsenI fjor, eller var det i forfjor , hørte jeg en sang på P3 av bandet Superfamily. Jeg falt ikke for låten ved første gjennomlytting og bestemte meg sporenstreks for ikke å like verken den, eller bandet. Denne opplevelsen gjentok seg i år, da jeg hørte en ny låt med den umulige tittelen «The Radio Has Expressed Conserns About What You Did Last Night» på samme radiokanal.
Radiokanalenes formatering av musikk er en tragedie, men i noen tilfeller også en skikkelig oppvekker, for P3s gjentatte spilling av denne nokså pompøse poplåta har overbevist meg om at årets norske låt, er skrevet og fremført av et band jeg altså har bestemt meg for ikke å like.
Artikkelen fortsetter under annonsenMen er en mann nok til å stå for noe, så er en da også mann nok til å trekke det tilbake. Morsom tekst, fengende melodi, unorsk sound og ikke minst et vågalt singelvalg. Det spørs om ikke albumet «Warszawa» kommer med på min årsbesteliste til neste år. Jeg må bare høre meg lei på singelen først.
En annen super norsk singel av året er «Accident» av Marthe Wulff. En av årets fineste sangtekster på engelsk, ble skrevet av samme jente, som Dagsavisens Bernt Erik Pedersen begynte året med å slakte på bakgrunn av Marthes engelskkunnskaper. Kan hende Bernt Erik valgte ikke å lytte til de sangene han kunne komme til å like. «Accident» er uansett en nydelig låt om ung, forspilt kjærlighet.
Her er noen andre fine låter fra i fjor:
Artikkelen fortsetter under annonsen«When Under Ether» (P. J. Harvey) - Hun forblir skummel, uansett om hun spiller piano eller gitar.
Artikkelen fortsetter under annonsen«Go Tell The Women» (Grinderman) - Absurd, morsom tekst. Fra et album som er Caves beste siden «Let Love In».
«Walls » (Susanne Sundfør) - Det er noe med den stemmen.
«Praying Mantis» (MiNa) - Suveren pop fra Sveits. Denne hører du på radio i Norge til neste år.
«Everybody Knows» (Ryan Adams) - «You and I together / but only one of us in love / and everybody knows». Heartbreaking!
«I Hate Myself (For Loving You)» (El Cuero) - En av årets største norske overraskelser. Neil Young møter The Band, møter Ingrid Olava.
«Frozen Gtr» (Thurston Moore) - Alle låtene på platen «Trees Outside The Academy» er fine, men denne setter stemningen.
«Into The Light» (Heroes and Zeroes) - Er jeg den eneste som synes de minner om Supergrass?
«Hey There Delilah» (Plain White T's) - Utsøkt single, elendig album!
«Årets to aller beste låter for meg, er imidlertid fra henholdsvis 2003 og 2005.
Artikkelen fortsetter under annonsenGull går til Gillian Welch for fremføringen av låta «One Little Song» («Soul Journey», 2003) på årets Down On The Farm festival utenfor Halden.
«One Little Song» er sangen som forklarer hvorfor man fortsetter å skrive sanger, selv etter at alle sanger er skrevet og alle temaer oppbrukt.
Gillian spør seg håpefullt om det ikke fortsatt finnes noe å skrive om, og hennes egen sang fremstår som et ydmykt, trygt lite slengkyss av et svar. Trøstende, overbevisende og helt latterlig clever, uten at det høres viktig ut i det hele tatt, bare fint.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Noe av det beste med å oppsøke platebutikker i dagens forbrukersamfunn er at man nesten alltid tar med seg en billig plate i tillegg til den tittelen man egentlig kom for å kjøpe. Noen ganger - ganske ofte faktisk - viser tilleggsplaten seg som et bedre kjøp enn det opprinnelige førstevalget. En av de platene jeg bare rasket med meg på vei ut av et eller annet platekompani, var Paul McCartneys «Chaos and Creation in The Backyard» fra 2005.
Artikkelen fortsetter under annonsenSom absolutt alle McCartneys plater er også denne en ujevn affære. Men, som på absolutt alle McCartneys plater finnes det også her en låt som er av den evige sorten. Derfor, årets nest beste låt er den melankolske historien om «Jenny Wren». Låten ligger i samme landskap som «Blackbird», men er faktisk enda bedre, og uten forstyrrende fuglekvitter. I tillegg har den årets beste solo på et blåseinstrument jeg ikke husker navnet på. Sugar with cream on top!
Årets beste norske album er faktisk norsk på norsk. Coverbandet Young Neils valgte å spille inn 14 av Ole Paus sine tidlige låter under navnet Leieboerne. Deres inntog på loftet til Paus gir oss et solid innblikk i ungdommen til en av Norges største låtskrivere. Det er faktisk vanskelig å nyte noen av originalene på «Garman» etter denne.
Se, det var da ikke så vanskelig.
