ABCNYHETER

Den japanske filmen Departures, som vant Oscar for beste fremmedspråklige film i år, forteller historien om Daigo som mister jobben som cellist for et orkester i Tokyo. Han og kona Mika flytter derfor hjem til barndomshjemmet han arvet etter moren i en liten landsby på landet med håp om å finne seg en jobb. Når han kommer over en noe kryptisk jobbannonse og ender opp i stillingen som kistenedlegger, kvier han seg for å fortelle kona om sitt nye yrke.

På en både alvorlig, underfundig og tidvis direkte morsom måte tar Departures for seg temaer rundt liv og død på den ene siden og det og ta valg og leve med dem på den andre. På en lavmælt måte, fortelles historien om hvordan Daigo gir opp drømmen om å leve av å være cellist, og gjennom tilfeldigheter begynner med noe ganske annet. Samtidig ser vi hvordan Daigo hanskes med at han vokste opp uten far og problemene rundt at hans nye jobb er et lavstatusyrke.

Vakre e

For ordens skyld er det på sin plass med en forklaring av hva en kistenedlegger egentlig gjør. Jobben går som tittelen tilsier, ut på å forberede den døde til nedleggelse i kisten, noe som gjøres gjennom en seremoni som gjennomføres med familien som tilskuere. Liket vaskes, kles om og sminkes på høytidelig vis og etter bestemte regler. Det er et lite paradoks at det er en kunst å utføre seremonien, samtidig med at yrket har så lav status.

Denne seremonien, som samtidig både er vakker, makaber og svært intim, skildres gjentatte ganger i løpet av filmen. Det er spesielt fascinerende å se hvordan de sørgende fremstilles så forskjellig i denne intense situasjonen. Både tårer, latter og krangling har sin rettmessige plass.

Varmt og nyansert

Det kan være vanskelig å bedømme skuespillerprestasjoner når både kulturelle koder, tonefall og kroppsspråk er så fremmed som her, men forholdet mellom Daigo og Mika er likevel lett å identifisere seg med. Selv om forholdet settes på prøve på grunn av ytre omstendigheter er det heller ingen tvil om hva hver av dem egentlig ønsker, noe skuespillerne formidler på en imponerende varm og nyansert måte.

Historien fortelles på enkelt vis med vakre bilder og godt skuespill. På tross av en lavmælt fortellerstil og lavt tempo blir man revet med i handlingen og den behandler temaene den tar opp på en spennende måte. Departures er absolutt verdt et kinobesøk i romjula.

Les mer om årets julefilmer her