Ny fransk lov gjør alle til potensielle organdonorer - også mot pårørendes vilje
REDDER LIV: – Det er helt nødvendig at hver enkelt av oss forteller våre nærmeste vårt standpunkt om organdonasjon, slik at vi fritar de pårørende fra dette valget etter vår død. Vi må fortelle våre nærmeste at «Jeg er for organdonasjon», for da er det det som gjelder, sier daglig leder Hege Lundin Kuhle i Stiftelsen Organdonasjon. Illustrasjonsfoto: Colourbox.com Les mer Lukk
Mer om organtransplantasjon:
Til enhver tid står det mellom 350 og 450 pasienter på venteliste for organtransplantasjon i Norge.
Hvor mange organdonorer er det behov for?
I 2015 hadde vi i Norge 110 donasjoner fra avdød giver. Det vil si en donasjonsrate på 21,13 pmi (donasjoner per en million innbyggere). Beste land i verden er Spania med 36 pmi (2014). For å tilfredsstille behovet for organer etter dagens kriterier må vi opp i 120–130 donasjoner pr. år som tilsvarer 30 pmi.
Det forventes også at behovet vil fortsette å øke. Dette som følge av f.eks. livsstilssykdommer og tilbud om transplantasjon til flere.
Hvordan sier jeg ja til organdonasjon?
Fortell dine nærmeste at du er organdonor. Det er de som skal formidle dette videre til
legene. Fyll også ut et donorkort eller –app. Det er en bekreftelse på at du har tatt samtalen.
Er det aldersgrense for organdonasjon?
Nei, det er ingen øvre eller nedre aldersgrense for å kunne bli donor. Organer fra barn og eldre kan benyttes til transplantasjon. Fra fylte 16 har men rett til å bestemme dette selv.
Hvis jeg bruker medisiner, kan jeg da donere?
Ja, medisinbruk er ikke til hinder for donasjon.
Er det sykdommer som utelukker donasjon?
Alle kan si ja, uansett sykdom. Blir organdonasjon aktuelt, blir det en medisinsk vurdering om organene kan benyttes.
Kan jeg donere organer hvis jeg røyker?
Ja. Du har andre organer enn lunger som kan doneres.
Jeg kan ikke gi blod, kan jeg da være organdonor?
Ja, det er flere, og strengere krav til en blodgiver enn til en organgiver.
Jeg er innvandrer, kan jeg være organdonor?
Ja, verken etnisk bakgrunn eller nasjonalitet har noen betydning.
Hvordan stiller de ulike trossamfunn seg til organdonasjon?
De aller fleste stiller seg positive til dette, eller lar det bli opp til den enkelte.
Hvorfor har vi ikke et donorregister?
Utfordringen er å få mange nok til å melde seg inn i et register. Derfor er det bedre å se hele befolkningen som potensielle donorer.
Kilde: Stiftelsen Organdonasjon
Frankrike innførte 1. januar en ny lov for organdonasjon, der utgangspunktet er at organene til en avdød person kan transplanteres til mennesker som trenger dem.
Personer som er imot dette, kan registrere seg i et offentlig register for å forhindre at deres organer blir overført til andre etter deres død.
Alle er altså potensielle donorer, med mindre de har tatt et aktivt standpunkt mot organdonasjon.
Før lovendringen kom var det slik at med mindre den avdøde hadde hatt et aktivt standpunkt for eller mot organdonasjon, så måtte legene overlate avgjørelsen til de pårørende, som i omlag en tredjedel av tilfellene sa nei. Den nye lovens presumerte samtykke skal gjelde også om det går imot de etterlattes ønske, skriver The Guardian.
– Ser fint ut i teorien
Så langt er det 150.000 som har registrert seg i nei-registeret. Franske myndigheter har lovet å gjøre det så enkelt som mulig å registrere sitt nei, blant annet via en nettside. Det skal også være nok at man muntlig informerer pårørende om sitt nei-standpunkt, slik at de kan formidle dette videre til legene gjennom en skriftlig erklæring etter at vedkommende er død.
Daglig leder Hege Lundin Kuhle i Stiftelsen Organdonasjon tviler på at den nye franske loven kommer til å fungere slik den er tenkt.
– Dette er noe lovgiverne har laget som ser fint ut på papiret. Men noen ganger er ikke lovteksten og praksis helt i takt, sier Kuhle til ABC Nyheter.
– Den nye loven forutsetter at organet kan tas fra avdøde selv om det går imot familiens ønske. Jeg vil tro at om man snakker med franske leger, vil de ha visse problemer med å trumfe gjennom organuttak overfor en familie som er i sjokk og dyp sorg. Det ser fint ut i teorien, men vitner om lite respekt for legene, fortsetter hun.
I Frankrike skal legene når situasjonen oppstår, se om den avdøde har registrert seg i nei-registeret.
– Men vi vet at det er vanskelig å få folk til å registrere seg og være sikker på at informasjonen i registeret er oppdatert, så derfor vil legene måtte ha samtale med de nærmeste om hvorvidt avdøde har sagt noe om sitt standpunkt til dem muntlig, sier Kuhle.
Hun forklarer at Wales har hatt en tilsvarende ordning med presumert samtykke, der man må registrere sin motstand mot organdonasjon, i to år. Walisiske leger forteller at de fremdeles har samtaler med de pårørende om hva den avdøde ønsket.
Les også: «Vår nydelige datter trenger et nytt hjerte»
– Norge blant de beste i verden
Hege Lundin Kuhle daglig leder i Stiftelsen Organdonasjon. Les mer Lukk
I Norge har man ikke noe register for å registrere verken om man er for eller mot organdonasjon. Det er den enkelte persons ønske som gjelder, og dette må formidles til de nærmeste. Man kan også fylle ut et donorkort som man kan bære med seg, enten i fysisk format eller digitalt på mobiltelefonen.
Kuhle forteller at Norge fremdeles er et av de beste landene i verden når det gjelder organdonasjon. Dette til tross for oppslag i mediene om at 2016 var et rekorddårlig år. Hun mener oppslagene bygger på misforståelser.
– Det dreier seg om naturlige variasjoner over små tall. Vi skulle selvfølgelig ønske at det hadde blitt enda flere ja når man er i en reell situasjon på sykehuset.
Undersøkelser viser at kun fire prosent av nordmenn er uttalt negative til organdonasjon. Men i en reell situasjon på sykehuset var det om lag 30 prosent som sa nei til donasjon i fjor.
– Når du blir spurt på gata er det noe helt annet enn når du står oppi det og har mistet din kjære. Ofte er ikke nei-svaret fordi den avdøde var imot, som regel er det fordi de pårørende ikke visste hva avdøde ønsket og dermed føles det tryggere å si nei.
Les også: – Jeg er så lykkelig. Jeg kan puste igjen
– Lovendring kan ha virket negativt
Kuhle mener også retningslinjene i transplantasjonsloven som ble innført i januar i fjor, har noen uheldige formuleringer som kan bidra til at flere pårørende som er i tvil, sier nei.
– Den nye loven har formulering som vi mener er uheldige. Det går på at dersom ikke avdødes vilje er kjent, skal pårørende orienteres om at de har vetorett og kan si nei. Det er også tydeliggjort i loven at hvis kun én av de pårørende sier nei, så blir det et nei, sier hun.
I en situasjon der pårørende ikke vet hva avdøde ønsket, er det altså nok at ett av fire voksne barn sier nei, selv om de andre tre er positive, forklarer Kuhle.
– Tidligere var det en mer positiv innfallsvinkel. Man skulle spørre pårørende med det formål å få et ja, noe som samfunnet er tjent med. Om pårørende var i tvil, skulle man utforske hvorfor de nølte. Det var en mer offensiv holdning i den tidligere loven som var viktig, sier hun og fortsetter:
– Ofte er det usikkerhet om for eksempel hva som skal skje med den avdøde og hvordan det blir med begravelse, som kan gjøre at folk holder tilbake. Man er i en tøff situasjon etter et brått dødsfall, legene er ofte travle og hvis man da sitter igjen uten en forståelse av hva som skal skje, så kan det føles lettere og tryggere å si nei der og da.
Hun mener at her kan man lære av de beste landene i Europa, som Spania og Kroatia.
– Det som skal til er godt skolerte leger og sykepleiere med god tid, som vet hvordan man skal jobbe med dette, og kan ivareta de pårørende på en god måte i den vanskelige situasjonen de står i.
– I tillegg er det helt nødvendig at hver enkelt av oss forteller våre nærmeste vårt standpunkt om organdonasjon, slik at vi fritar de pårørende fra dette valget etter vår død. Vi må fortelle våre nærmeste at «Jeg er for organdonasjon», for da er det det som gjelder, sier daglig leder Hege Lundin Kuhle i Stiftelsen Organdonasjon til ABC Nyheter.
Les også: Historisk: Zion (8) fikk nye hender etter transplantasjon