Postbuss-rundtur i Sveits

Selv om Sveits assosieres med gjøkur, gjennomhullete oster og jodling , er det fremfor alt en innovativ nasjon. Noe jeg fikk bekreftet under en rundtur i verdens dyreste land – for en forbløffende billig penge.

Har du hørt om Postbussen? Det hadde ikke jeg heller: Velkommen til en genial oppfinnelse fra fjellnasjonen hvor innbyggerne – lik oss nordmenn – har vist en forkjærlighet for å slå røtter på steder som, vel, «der ingen skulle tru at nokon kunnne bu».

I løpet av fire uforglemmelige døgn stiftet jeg bekjentskap med noe som selv Albert Einstein var tilhenger av: Det gulfargete, komfortable kjøretøyet som førte meg til Sveits’ mest uimotståelige reisemål.

Det finnes mange paradestrekningene i Postrute-nettverket, og de dyktige sjåførene kan også være gode guider Foto: Postauto.ch

Det går alltid en buss

I motsetning til nobelprisvinnerens formler, er det ingenting komplisert med Postbussens rutenett. Avreise og ankomst angis på minuttet. Eller rettere sagt: Sekundet.

På turen fra St. Moritz til Lugano kan man glede seg til både en av de lengste
strekningene, men også en av de mest dramatiske på et rutenett som i alt trafikkeres av mer enn 2300 busser.

Sveits: Dalen der klokkene bor

LES SAKEN

Ved avreise nyter jeg, gjennom bussens nyvaskete panoramalignede vinduer, synet av Engadin-distriktets glitrende breer og fjelltopper med navn jeg gjenkjenner fra alpinstjernenes meritter i løypene.

Idet vi forlater vi den brede riksveien, trykker sjåføren på hornet - som sender et av Sveits’ mest kjente signal ut i alpeluften: De tre tonene, hentet fra Rossinis berømte opera-ouverture Wilhelm Tell, er Postbussens kjenningssignal, et varsel om både ankomst, avreise.

Deretter bærer det utfor det legendariske Maloja-passets bratte korketrekker-
svinger. Mens den akutte høydeforskjellen gir meg propper i ørene, navigerer sjåføren både lokale og utenlandske passasjerer fra 1800 m.o.h. til det grønnskimrende lavlandet hvor strie fosser forvandles til klukkende bekker mens velfødde beitedyr iakttar oss.

Snart viser veiskilt at vi nærmer oss Como-innsjøen. Her og der stiger noen
lokalpassasjerer av, før Postbussen i setter kursen for milliardærenes verdenskjente skjulested – Lugano.

På sekundet ankommer vi buss- og jernbanestasjonen, der min
sidemann har fem minutter på seg før hurtigtoget mot Milano flagges av gårde i sørlig retning. Presisjon er en selvfølge i Sveits.

Sjåfør Stottele mener at at farten han setter som regel vil være, bokstavelig talt, veiledende; forbikjøringer er en sjeldenhet Foto: Charlotte Molstad

Buss for tog

Det slår meg at jeg fra bussvinduet ikke har observert en eneste forbikjøring bakfra i dette rikmannslandet, som vrimler av lynraske, strømlinjete Porscher og Maseratier. Svaret må enten være at ingen er så lommekjent i sitt lands krevende topografi som Postbussens sjåfører.

Eller er trafikantene mer lovliglydige her enn i nabolandet Italia?

– Begge deler, mener den kunnskapsrike sjåføren, Herr Stottele, som viser seg å
være et levende leksikon om Postbussens ærerike historie.

På veien opp mot det mektige Bernardino passet på to tusen meter over havet streifer hans blikk bussens store sveitserur - synbart både for ham og passasjerene.

– Godtfolk, annonserer han på høyttaleren, - Som dere ser er vi 43 sekunder etter skjemaet. Men ingen grunn til engstelse, vi har noen spennende, raske utforkjøringer foran oss.

Noe vi kunne konstatere mens en parade av fargerike smakebiter på Sveits’ naturkapital dukker opp, sving etter sving.

– Jeg har ingen tid å miste, hvisker han til meg, der jeg sitter på Postbussens ettertraktede første seterad som gir bakoversveis-utsikt gjennom det store frontvinduet, - Jodleklubben min har møte i ettermiddag.

Dette er verdens lengste tog - 1,9 km langt

LES SAKEN

De sveitsiske Postauto-bussene kommer i mange størrelser, fra mini-varianter til dobbeltdekkere. Og de kommer seg fram, som her i Holbrücke,Engadin,Kanton Graubünden i sydøst. Foto: Postauto.ch

I løpet av en rundreise, som i dette landet består av strekninger både med tog, buss, gondolbane og i blant elegante båter, kunne jeg ikke unngå å legge merke til sveitsernes forakt for runde tall: Abfahrt 08:34, Ankunft 11:13 osv.

Kunne dette være en slags maktdemonstrasjon overfor utenlandske passasjerer fra land (uten å nevne navn) der forsinkelser i samferdsel-sammenheng ikke måles i sekunder, men iblant i år?

Hva som også er fint med denne måten å oppdage Sveits på, er at å planlegge turen blir morsomt: Å komponere, med kart og stoppeklokke en variert meny som byr bokstavelig talt på toppen av Europas ville natur, samt trivelige rastestopp, vandreturer, overnattinger og besøk på en rekke av Unescos verdensarvsteder.

Ti prosent av Sveits' isbreer har smeltet de siste to årene

LES SAKEN

Distriktspolitikk i praksis

Hvordan klarte de å få dette til, sveitserne? I etterkrigsårene mente mange at Postbussen burde nedlegges, at den ble for dyr i drift. Men majoriteten holdt tommelen opp; det er ikke bare vi nordmenn som stemmer på politikk som vil forhindre fraflytting fra landsbygda.

Søte fristelser i Chiavenna, Sveits Foto: Charlotte Molstad

Når den gule bussen legger bak seg Davos’ luksusforretninger for å klatre den smale veien opp Sertig-dalføret som plutselig bretter seg ut til et amfiteater bestående av breer og tinder, faller jeg i tanker om fellestrekkene mellom Postbussens fortid og historien til Hurtigruten.

Begge har de tviholdt på en distriktspolitikk som har holdt liv i utallige bosteder som aldri ville overlevet uten en pålitelig, service-vennlig transport-tjeneste som i over hundre år opprettholdt kontakt med utenverdenen. Og som attpåtil er blitt verdenskjente turistattraksjoner.

Når på året bør man være bussturist i Sveits? Når som helst, mente sjåføren som med eleganse manøvrerer sine titalls passasjer krappe hårnålsvinger.

Selv holder jeg en knapp på vårløsningen eller litt utpå høsten, når været ofte er fint, flust med ledige seter og hotellrom, og når fastboende tar seg mer tid til å ta vare på turistene: De er jo flinke finansfolk, og vet at det er i mellomsesongen fortjenesten bokstavelig talt ruller inn.

Sverige, ikke Sveits: Svenskene vil ha slutt på forvirringen

LES SAKEN