- Skolehverdagen var håpløs
GJØVIK (ABC Nyheter): - Denne skolen har jeg ikke vært på siden i gamle dager. Foreldrene mine bor to kilometer unna, men jeg har aldri satt mine bein der igjen, sier Jan Rune Bakkelund (53).
Vi er på vei til Vindingstad skole på Gjøvik, der Jan Rune gikk fra 1. til 5. klasse. Det er ikke gode minner som kommer tilbake til ham idet vi nærmer oss skolen, for i 4. og 5. klasse ble han mobbet.
- Skolehverdagen var håpløs. Det gjorde så vondt, forteller Jan Rune.
- Jeg husker ikke helt når det startet, men jeg ser ikke bort ifra at det kan ha vært i forbindelse med gym. Det gikk på utseende. At jeg ikke var sånn som man skulle være – eller sånn vedkommende mente at man skulle være.
- Det ble fremsatt på rim. Og den regla går i hodet mitt fortsatt, men jeg orker ikke å dele den med noen, sier han.
Smertefull skolevei
- Jeg ble overrasket da jeg så dette bildet av meg selv som førsteklassing. Det måtte gå veldig mange år før jeg så at jeg faktisk var ok nok da jeg gikk på skolen, sier Jan Rune som ble mobbet i 4. og 5. klasse. (Foto: Privat)
Jan Rune forteller at mobbingen av og til foregikk i skolegården, men at det var hjemveien som var verst:
- Til skolen går du selv, på et tidspunkt som ikke er avhengig av andre, men når du skal hjem blir alle sendt ut i samme flokk, da er det vanskelig å komme seg for seg selv og komme bort, forklarer Jan Rune mens han peker mot veien som var så smertefull den gangen.
Fikk en ny start
I halvannet år pågikk mobbingen, uten at Jan Rune fortalte det til noen. Ikke til lærere, ikke til venner og ikke til familien.
- Man klarer rett og slett ikke å si det. Man blir bundet. Det kan skyldes både frykt og skam. Jeg vet ikke. Men det er noe som binder deg.
Redningen kom da foreldrene til Jan Rune bestemte seg for å kjøpe et gårdsbruk 20 kilometer utenfor Gjøvik. Han byttet skole og fikk en ny start.
- Det herlige der var at ingen visste om det stempelet jeg hadde med meg. Jeg kom i en ny klasse hvor ingen hadde fordommer.
- Jeg var et mye skjørere barn da, men jeg kunne begynne å bli mer trygg i omgivelsene. Jeg hadde ingen som jeg måtte vokte meg for.
Skolegangen ble bedre og bedre etter hvert som årene gikk. Men selv om han fullførte gymnaset og har klart seg bra, har de vonde opplevelsene fra barndommen alltid preget ham, forteller Jan Rune videre.
- Mobberne setter en merkelapp på deg. Det er som om du går med et merke, som viser at du ikke er bra nok.
Orket ikke klassefest – 40 år senere
Da Jan Rune i 2003 ble invitert til fest for å markere at det var 40 år siden klassen begynte på barneskolen, fant han på en unnskyldning for ikke å møte opp.
- Det var helt uaktuelt for meg å dra. Jeg hadde ikke hatt det noe fint der, sier Jan Rune og forklarer at han på det tidspunktet fremdeles ikke hadde delt hemmeligheten med noen.
Det var først nylig det løsnet. Jan Rune skrev om opplevelsene sine i en kommentarartikkel i avisen der han jobber som journalist:
- For meg er det veldig godt å ha satt ord på det – at jeg tør å fortelle om det. Da letter alt presset. Du blir på en måte fri.
- Jeg vil anbefale alle som har mobbehistorier - om de er mobbere eller har blitt mobbet - å sette ord på det de har vært med på. Ellers så kommer de til å være forknytt også i livet fremover, sier han.
- Skap tillit
Jan Rune unner ingen å oppleve det samme som han opplevde, men statistikken viser at nesten én av fire elever i norske skoler mobbes.
For å få bukt med problemet tror Jan Rune det er viktig at lærere skaper tillit og har en god dialog med elevene, fordi dette kan bidra til at man avdekke problemene før det går for langt.
- Alle voksne bør være på vakt for å hjelpe de yngre så de ikke ender opp som mobbeoffer eller offer ved å være mobber selv.
Han understreker at han ikke bærer nag til personen som mobbet ham:
- Jeg tror vedkommende som mobbet meg har det vondt selv. Jeg synes nesten synd på ham. Jeg tror at også når man mobber så lager man et sår, som man ikke aner konsekvensene av når man er yngre.
- Nettopp derfor er det viktig at voksne stopper mobbingen, sier Jan Rune Bakkelund til ABC Nyheter.
Se video fra da Jan Rune var tilbake i skolegården for første gang på 40 år øverst i saken.
Fem dunjakker du har råd til
- Et nytt gigantskjelv vil komme
Lesernes kommentarer
Olai marton Jacobsen
8. mars 2010 - 12:20
Mobbehelvete
"alle sier at jeppe drikker, men ingen bryr seg om hvorfor..!"
Per Martin Gjærde
8. mars 2010 - 14:36
Mobberne
Mobbing stoppes ikke av fromme ønsker om å være snille med hverandre. Det er nok å se en del innlegg i dette forumet...
Bondevik-regjeringa laget en plan mot mobbing som bl.a. ansvarliggjorde skolen og hver enkelt lærer for mobbing i skolen. Sentralt her var holdningsarbeid og inspeksjon.
Dessverre er ikke dette nok. Så fort klassens time og inspeksjonen er over, fortsetter mobberne. På skoleveien er det ingen inspeksjon.
Mobbing kan også være vanskelig å oppdage. Svært ofte er det slik at mobbeofrene holder overgrepene hemmelige, både overfor foreldrene og skolen. De er redde for represalier, og dessuten er det en skam å være et mobbeoffer.
Jentemobbing er gjerne vanskeligere å oppdage enn guttemobbing. Jentene bruker mer av baksnakking, hviskekampanjer og utfrysing, og dette er i mange tilfeller verre enn buksevann, dytting, juling og "beskyttelsespenger", slik guttene holder på med.
Når mobberne blir voksne, blir mange til hensynsløse karrieremennesker som "går over lik". Ofte har de psykopatiske personlighetstrekk, og kan bare stoppes med makt.
Det siste er dessverre løsninga for de verste barnemobberne også.
Gudmund Havardsgard
8. mars 2010 - 12:49
Å løse opp på mobbeproblemet?
Til en som blir mobbet - barn eller voksen - sier jeg: Si fra om det til alle i din nære krets. Til foreldre, til kamerater, til naboer, til arbeidsgiver, til kollegaer, for barn til foreldrene til den/de som mobber, til lærerne, osv.
For å gjøre dette må en være - eller bli! - sterk. Og for å bli det må en ha et nettverk rundt seg på sin side.
Krype inn i seg selv, lide og underkaste seg? Ja, da blir en merket for resten av livet.
Samfunnet er blitt hardere og hardere: En alles konkurranse mot alle. Farvel solidaritet! Mobberne er egentlige sveklinger i denne konkurransen, og så forsøker de å ta igjen på noen. Da gjelder det å møte dem med en eller annen form for motstand.
Lett? Overhode ikke! Men de "gode" løsninger er blitt prøvd og prøvd - og forholdene er blitt verre og verre.
8. mars 2010 - 13:01
Vi er mange....
Randi Fosse
8. mars 2010 - 13:22
Mobbehelvete
Jeg gikk på Sælen skole i Bergen fra 1957-1964.Jeg hadde ikke 1 mobbefri dag på skolen .Mobbingen foregikk både ute og inne i klaserommet uten at læreren grep inn .Det var et helvete.Jeg har slitt med selvbildet resten av livet .Du sier at du ikke vil gå på klassefest.Jeg gikk på klassefest for 19 år siden og det angrer jeg ikke på .De som hadde mobbet meg var svært takknemlig for det .De sa de hadde slitt i voksenlivet for hva de hadde gjort mot meg .De hadde også snakket med foreldrene sine om det sa de.De ba om unnskyldning og det gjorde også læreren for ikke å ha grepet inn .Det gjorde også godt for meg og hjalp meg å komme videre .Det er ikke barna sine feil ,men de voksne som lar dette skje .Jeg har fortsatt et sår inne i meg som aldri gror ,men det hjalp å gå på klassefest.Mobberne sa til meg at de ikke forsto hvorfor de hadde mobbet meg .Det at jeg gikk på klassefest hjalp de å komme videre, så det er ikke bare vi som er blitt mobbet som sliter i ettertid .
Hilsen fra Randi.
Marit Janne Ra
8. mars 2010 - 13:57
Vi må gi plass til våre medmennesker, og ta plass i våre liv!
Hvordan skal vi ellers lære av hverandre?
Jeg vil ikke debattere innlegget, det forteller sin sanne og opplevde historie slik den er. Jeg vil heller gjøre meg opp noen tanker om hva vi kan gjøre med det.
Jeg tror at vi alle har opplevd episoder som vi ikke unner våre medmennesker. Jeg tror også at vi alle bør gå i oss selv, tenke gjennom hvor vi selv har mobbet, tråkket på eller trakassert.
Vi har en soleklar oppgave:
Vi må hjelpe hverandre på å bli stadig bedre utgave av oss selv!
Vi har kun en hoveoppgave i livet, fylle livet med å bli oss selv. Da er det viktig at vi styrker hverandre, våre barn(alles barn) til å bli sterke, gode , mennesker. Vi må styrke hverandre med å gi og kreve respekt fra våre medmennesker.
Vi må fylle livet med den plass som vi fortjener. Hvem er jeg, hva er den beste utgaven av meg, hvor god kan jeg bli?
Alle, selv de som vi minst skulle tro, har vonde opplevelser fra samhandlinger med andre mennesker. De som driver med mobbing eller annen form for trakassering, er gjerne mennesker som har erfart eller lært vond oppførsel i eget liv.
Det er utrolig hvor mye fordommer vi drasser rundt på. Se på dem! Hva i all verden skal vi med disse?
Jeg tror at hvis vi møter alle mennesker med respekt og forståelse, så vil vi komme langt. Da må vi starte med oss selv.
Ingen av oss vet hva som rører seg i våre medmenneskers hoder.
Vi kan ikke fortsette å gi oppmerksomhet til alle dem som oppfører seg dårlig i livene våre. Det gir bare næring til bålet.
Vi må framelske respekt og god oppførsel hos oss selv, våre barn og mennesker som vi omgås.
Fyll livet med hele deg selv, gled meg og andre med å vise hvem DU er!
Alle har rett til å være hele seg!
VÆR IKKE OFFER LENGER, TILGI DEG SELV OG ANDRE OG GÅ VIDERE MED DEN EKTE UTGAVEN AV DEG SELV.
Gunnar Jøingsli
8. mars 2010 - 13:58
Sliter hele livet
Jeg var tilbake til barneskolen der jeg gikk for ett par år siden.
Dette i anledning en fest min kone skulle ha for sine foreldre (60 og 70 års dag). Det som gikk inne i hodet mitt hele den kvelden i Nordberg skole var opplevelser fra oppveksten. Den stadige mobbingen og plagingen.
I hjernen kom det fram bilder, jeg måtte forlate selskapet i perioder da jeg måtte la tårene falle og la verkingen i kroppen få roe seg ned.
Fikk et tilbakeslag kan en si. Ikke til det beste.
Men før dette så har vi hatt et klassetreff
Jeg møtte opp på 10 års jubileumet - i den tro at de andre i klassen min var blitt mer voksne
Men der tok jeg grundig feil. Det resulterte til enda mere problemer i ettertid. Jeg måtte forlenge min tid hos psykriateren og jeg har enda plager fra den gang.
Da de inviterte til 30 års gjenforening så takket jeg NEI.
Jeg ville ikke ødelegge det lille jeg har klart å bygge opp igjen etter den gangen.
Jeg har godt som ingen kontakt med klassen min etter skoletiden ,og har heller ikke planer om å utsette meg for dette. Mulig at noen er heldigere. Men de er tradisjonelle og holder på plagekulturen enda i bygda jeg kommer i fra.
Jeg flyttet fra bygda og fikk min egen familie, der tok jeg verv i skolen og jobbet aktiv mot mobbing. Dette var positivt og de årene vi bodde i Oslo så var barneskolen vår godt som fri for mobbing.
Men likevel den dag i dag så føler jeg mobbingen på kroppen selv om en snart er 50 år.
Stig egil Ovesen
8. mars 2010 - 14:06
Mobbing
Stygt og mobbe andre. Godt og se en voksen mann står fram med sin historie. Har selv tatt hevn på mobberen(e) det føltes jævlig godt.
Var selv heller ikke på klassefest 30 år etterpå.
Magnus Flodstrøm
8. mars 2010 - 14:18
Må tas strengere hånd om
Randi Fosse
8. mars 2010 - 15:51
Mobbehelvete
Å hate mobberne og å prøve å hevne seg på de gjør det bare verre for en selv.Jeg har tilgitt de som mobbet meg .Å velge å ikke slite mer med det en har opplevd er vanskelig.Det bør ikke være et mål å være på samme nivå som mobberne .Det skaper kun hat .Jeg har oppfostret 4 flotte barn som har stor respekt for seg selv og andre .Jeg har fortalt de om hva det vil si å bli mobbet , men også at de som mobber ofte har store problemer med seg selv og at det er en måte å hevde seg på .Jeg er glad for at det er stor fokus på mobbing i dag,men det er fortsatt ikke nok .Jeg var også flau i mange år fordi jeg var et mobbeoffer ,men det er jeg ikke i dag .Et middel for å bli kvitt mobbing er at mobbeofrene står bedre fram ,og at de slutter å være flau for å bli mobbet.Det bør bli enda mer upopulært å være mobber .
Hilsen Randi
Rolf Hanssen
8. mars 2010 - 15:52
Mobbing
Bjørn trygve Kvisvik
9. mars 2010 - 11:07
Rullgardin.