Historiens største ulykkesfugl

De to siste eksemplarene av geirfuglen trakk sine siste drag av luft 3. juli 1844 da islandske fiskere vred nakken om på dem. Den dramatiske og triste slutten på rasens historie var en talende avslutning på en rekke uheldige omstendigheter som førte frem til utryddelsen.

170 år etter rasens død står geirfuglen som et ikonisk eksempel på hva som skjer når mennesker ikke veit hvordan de skal håndtere økologien, mener zoolog Einar Strømsnes ved Naturhistorisk museum i Oslo.

– Den døde ut etter 300 år med sanseløs nedslakting. Vi vet at den siste døde mellom 2. og 5. juli, og mest sannsynlig den 3., sier Strømnes til ABC Nyheter.

De tidligste funnene av geirfugl stammer fra da neandertalerne tuslet rundt på jorda. 40.000 år gamle fuglerester er funnet i Europa. De siste sikre observasjonene er fra midt på 1800-tallet.

Nedoverbakken for arten startet da seilerne begynte å ta i bruk store seilskip rundt 1400-tallet. Geirfuglen kunne ikke fly og var særdeles lett å fange for de havreisende. Dermed var det bare å lempe fuglene opp i båten og slakte etter hvert som man trengte mat – fly sin vei gjorde de nemlig ikke.

Fuglene veide opp til fem kilo og var mettet med sunt fett, og var en utmerket kilde til næring for langveisfarende sjømenn.

1800-tallet ble et dårlig århundre for den alkelignende fuglen og de uheldige omstendighetene fulgte tett.

Les også: Funn av dodofugl-rester vekker begeistring

Krig til besvær

Under napoleonskrigen havnet Norge på gal side, sett fra geirfuglens perspektiv. Som del av Danmark ble Norge rammet av handelsblokaden mot Storbritannia. Island hadde en stor koloni geirfugl og dit var det fortsatt mulig å komme seg.

– Norge kom uforskyldt med i krigen. Uten den hadde trolig geirfuglen klart seg, sier zoolog Strømnes.

I et raid mot øya Geirfuglsker utenfor Island ble det drept geirfugl i stor skala, men noen klarte seg. Ulykkesfuglen greide å bygge opp en stabil koloni igjen, men et uhell kommer sjelden alene. I 1830 ble Geirfuglsker rammet av et vulkanutbrudd og øya forsvant.

De som overlevde vulkanutbruddet, svømte seg videre til øya Eldey (ildøy på islandsk) hvor de fikk leve i relativ fred til 1844.

I 2004 ga Black Debbath ut albumet «Den Femte Statsmakt» med blant annet sangen «Vi Må Redde Geirfuglen». Hør sangen her (ekstern lenke)

Tråkket i eggesalaten

Rasens sjeldenhet skulle bli artens bane. I dag iverksettes det gjerne vernetiltak når noe er truet av utrydning, men den gang var det motsatt.

Sist sett 4. juli 1844. Foto: Vegard Skorpen

– Fordi den var så sjelden ble den veldig attraktiv. Sånn man tenkte den gang, var det om å gjøre å sikre seg det siste eksemplaret, sier Strømnes.

På oppdrag fra en samler dro tre islandske fiskere til Eldey for å finne «Keiseren» og «Keiserinna», som de to siste eksemplarene ble kalt. De ble funnet og fiskerne tok dem av dage ved å vri nakken om på dem.

Igjen var det et uhell som forfulgte geirfuglen, nå også etter dens død:

– Egget fuglene hadde var verdt enormt mye penger. De skulle ta det med tilbake, men ved et uhell tråkket en av fiskerne på egget så det knuste. Det var nok mye banning da, ja, sier Strømnes.

Les også: Homofilt pingvinpar ble foreldre

Kopi på utstilling

Eksemplaret som er utstilt på Naturhistorisk museum på Tøyen i Oslo er ikke en ekte geirfugl, men flere alker sydd sammen for å ligne. Alken er den fuglen som ligner mest, og du skal være trent for å se forskjell på en ekte geirfugl og en «to-alker-sydd-sammen-geirfugl».

Museets ekte eksemplar står bortgjemt utenfor utstillingslokalene, men vil ikke bli stilt ut med det første. Med omtrent 80 ekte skinn igjen i verden frykter de at noen kan finne på å stjele den hvis den stilles ut. Montrene fuglene står utstilt i er ikke trygge nok.

– Den ordentlige ble stoppet ut i 1831, og tidens tann har gjort sitt. Den er magrere og litt skrinnere enn den utstilte, sier Strømnes.