Sett fra sofaen :Øst er best

Mitt første EastEnders-minne stammer fra en sommerdag da jeg kun var en uskyldig liten pike. Jeg var på hytten og hadde fått utdelt snop, så det måtte ha vært en lørdag. Eller kanskje var det sommerferie? Hvem vet. Poenget er at idet kjenningsmelodien satte igang og vi tok den velkjente ferden opp Themsen, var jeg hektet. Damdadamdadamdadam.

Krystle - Glamour i pels (Foto: wikipedia.com)

Vel hadde mitt sarte barnesinn vært utsatt for såpeserier før. Både Dynastiet og Falcon Crest hadde såvidt jeg husker bedervet meg med sine skandaler i år allerede. Men dette var noe annet. For her var det ingen glamour, raske penger, flotte kjoler eller imponerende villaer. Nei, østkantfolket levde i mørke, små rekkehus med overkant travel tapet på veggene. Det var ingen fisefin shopping i designerbutikker eller hesteridning som stod i sentrum på torget i Albert Square. Hverdagslivet bestod i å enten selge mer eller mindre lugubre varer på markedet, jobben på vaskeriet eller i beste fall en serveringsjobb i nabolaget. Når arbeidstiden var over var det strake veien til puben The Queen Victoria, eller The Vic som vi stamgjester liker å kalle den. Og med dette barske bakteppet var det klart for drama.

Jeg elsket det da og jeg elsker det nå.

Dot - en ekte østkantdame. (Foto: wikipedia.com)

Og jeg var ikke den eneste. Nordmenn trykte de slitne, men akk så elskverdige londonerne til sitt bryst. Hvem kan vel glemme Dirty Den , Arthur eller den yppige Samantha Fox look-alike-en Sharon ? At ikke serien fortsatt sendes på norsk TV er for meg et mysterium.I Storbritannia er serien fortsatt en institusjon og ruver høyt på seertoppen. Og hva er så oppskriften på suksessen? Jo, som showets produsent Julia Smith sier det: «Framfor alt så vil vi at det skal være realistisk. Dette er showet om vanlige folk».

Og er det èn ting vi kan være enig om så er det at vi bryr oss om vanlige folk. Vi bryr oss om naboen. Om hva kollegene våre bedriver på privaten. Når skattelistene kommer kaster vi oss over nettet og sjekker hva onkelen vi aldri snakker med, eller kompisen vi ikke har sett på årevis tjener. Vi googler gamle eks-kjærester og tidligere klassekamerater. Vi leser blogger til ukjente likemenn. Vi videresender teite hjemmevideoer som PR-kåte enstøinger har laget på gutterommet. Vi skaper «nettverk» og blir virtuelle venner med mennesker vi aldri kommer til å møte men som kanskje deler våre interesser og dermed ligner på oss selv. Noen spreke og nyskapende nettaviser går så langt som å til og med gi vanlige folk tilgang til å skrive sine egne artikler inn på domenet deres.

Snobbe-kjerring uten rot i virkeligheten? (Foto:TV2)

For ikke å snakke om de siste års realitybølge som ingen engang hadde anelse om på tv-selskapenes redaksjonsrom på den tiden da EastEnders begynte sin seiersgang. Glupingene på BBC hadde skjønt det allerede i 1985. Folk flest bryr seg om folk flest.

For all del. Vi bryr oss om «uvanlige» mennesker også. Krystlene, Blakene. Aker-Hansene og Mette-Maritene der ut fenger oss så til de grader at, tro det eller ei, slemme journalister vil gjøre beint fram uetiske ting for at vi skal få komme oss på innsiden av deres verden.Likevel er det få ting kan toppe den fasinasjonen jeg har for mannen i gata - særlig på TV. For han er jo akkurat som meg og deg. Men bare nesten.

Et hjem for deg?(Foto:BBC)

For skal jeg være være ærlig så er det som gjør min seeropplevelse av EastEnders enda bedre at østkantfolket på et vis er en litt skitnere utgave av meg selv. For all del, vi har våre felles problemer. Men disse tøffingene drikker mer, banner mer og krangler mer i løpet av èn episode enn jeg gjør i en gjennomsnittlig måned. I tillegg har de fleste av karakterene den lett gustne ansiktsfargen som kjennetegner briter som har brukt litt for mye tid på pub'en - med god samvittighet.

Så mens de frustrerte fruene og sexy singeljentene får meg til å føle meg småkvapsetet og utrendy får arbeiderfolket på østkanten i London meg til å føle meg ovenpå. Jeg drikker i allefall ikke fem pints om dagen eller går med lårkorte skjørt over blåbleke ben, tenker jeg skadefro der jeg sitter trygt i sofaen min iført slitte joggebukser.en uansett hvor shabby og moralsk bedritne disse elskelige menneskene er så er det èn ting som er sikkert. De sitter familien snarere enn pengene høyest. Og akkurat det er det vanskelig for folk flest å være uenig med. Nei, Hotell Cæsar-snobbene i Aker-Hansen familien kan dra den gucci-bekledde rompa si tilbake til åsen for mitt vedkommende.

Albert Square vil nemlig alltid være et hjem for meg. Og det burde det bli for deg også.