– Det er ingenting jeg skulle gjort annerledes

Hun var utro mot begge sine ektemenn. Hun lot barna være hjemme med barnepiken og hygget seg heller på Theatercafeen.

Hun gråt ikke i sønnens begravelse. Og hun forsvarte alt sammen i pressen.

Sossen Krohg kalles gjerne for «den siste bohemen». I 92 år har hun provosert noen, og gledet mange.

Men fra senga på Majorstutunet bo- og behandlingssenter ser hun tilbake på livet sitt med takknemlighet og ydmykhet.

Når jeg spør om hvordan det var å være ung kvinne på 40- og 50-tallet, gjør hun narr av hvor forfengelig hun var.

Les også: – Riktig trening bør skrives ut som medisin

VAKKER: Sossen Krohg som ung skuespiller. © FOTO: Privat

– Jeg var ganske selvopptatt som ung skuespiller. Det var veldig viktig å se pen ut, snakke pent og gå pent, sier hun og rister på hodet, litt flau.

I boken «Sossen - Bohemdronningen», av Hugo Lauritz Jenssen, reflekterer hun over livet hun har levd.

Vi tok en prat om noen av høydepunktene:

Om kropp og kritikk:

– Det var en som skrev i avisen at jeg ikke burde gå med så korte skjørt, jeg som hadde så korte, tjukke ben. Da tror jeg det ble en periode med lange skjørt etterpå. Jeg ble så skamfull.

Om likestilling:

– Jeg er opptatt av at kvinner skal ha det like bra som menn, og at menn skal ha det like bra som kvinner.

Om å ha sex med teatersjefen for å få en rolle:

– Noen minutters krøllete støt og homp - og noen falske og noen ekte stønn. og en ny rolle i sikte.

Les også: Det er lov å si ifra når tante har drukket for mye

Om å se en bikini for første gang

STILIG: Det hendte at Sossen Krohg ble nektet servering på grunn av sin dramatiske sminke. © FOTO: Privat

Da hun bodde i Stockholm under krigen oppdaget hun konseptet «bikini», som da kostet 28 svenske kroner. Men så mye hadde hun ikke. Løsningen ble derfor å bytte inn et familiesmykke med røde rubiner i stedet.

– Jeg kunne ikke lenger tenke meg en hel badedrakt som dekket magen. Jeg ble som besatt.

Om livet som småbarnsmor:

Sossen fikk sitt første barn som 19-åring. Hun forteller at hun fikk støtte fra kolleger i samme situasjon.

– Vi var mange skuespillere som hadde barn, så det var ikke noe problem.

Om livet i Paris:

Familien bodde store deler av året i Paris mellom 1953 og 1963. Guy malte, Sossen studerte og ungene vokste opp.

– Da vi bodde i Paris hadde vi seks små gutter og en barnepike. Jeg gikk på teaterskole, og vi spiste både lunsj og middag på café. Hver aften var vi ute i Paris for å leve samlivet. Halvunge og opplevelsessyke.

Om sex:

Sossen har alltid vært åpen om sitt og Guys sexliv. I boken står det blant annet at hun hadde et lager med kondomer inne på kontoret sitt på Club 7, som medlemmer kunne forsyne seg av etter behov.

– Vi hadde en fri seksualitet. Men man kan ikke ha helt frihet når man har ansvaret for små barn. Og hva er frihet egentlig?

HELE FAMILIEN: I en franskregistrert VW Transporter Samba kjørte Sossen og Guy til Paris med alle guttene, unntatt Ståle som hadde reist i forveien. På taket, fra venstre: Øivind, Tom, Helge, Halvor og Frode. © FOTO: Privat

Om sjalusi:

Hun har også vært ærlig på at det ikke bare var ukomplisert å leve slik.

– Vi var utro på hver vår kant, Guy og jeg. Samvittigheten skjøv vi bort. Vi ville være frie. Og jo da, jeg var veldig sjalu. En gang truet jeg med å ta livet av meg, men da sa Guy at han skulle slutte med en gang.

Om møtene med Edith Piaf:

Guy hjalp den franske sangerinnen med å holde konserter i Norge, og paret så henne synge flere ganger. Men sjalusien tok overhånd da Piaf forsøkte å forføre mannen til Sossen.

– Guy var så begeistret for henne. Og hun på sin side flørtet med ham, lokket på ham og ville visst trekke ham med seg hjem eller inn på bakrommet. Men da satte jeg foten ned. Etterpå angret jeg på at jeg sa nei til det.

Om sorg:

Sønnen Helge tok sitt eget liv i 1968, mens sønnen Øivind døde i voksen alder. I tillegg mistet Guy en av sine eldre sønner, Ståle, til kreft.

Sossen fikk kritikk for sin måte å sørge på, ettersom hun ikke gråt i Helges begravelse. I ettertid har hun fortalt at hun blant annet brukte yoga til å takle sorgen.

– Jeg hadde all grunn til å sørge. Vi kunne gravd oss helt ned, men vi måtte gå videre. Mange syns vi var harde.

Om å miste ektemannen gjennom 50 år:

– Nå som Guy er borte tenker jeg ikke over hvordan han var og hva han gjorde. Jeg tenker at han er borte, og det er trist, men sånn er det.

Om livet:

– Om jeg angrer? Absolutt ikke. Det er ingenting jeg skulle gjort annerledes.

Les også:

– Han var ikke typen man så for seg skulle ta livet av seg

Uønsket av far. Forlatt av mor.

– Å fantasera om den fine pensjonisten eg skal bli, lar meg vita kvar vegen må gå

Saken er opprinnelig publisert på klikk.no