Høyt spill om olje og gass

Det begynte etter den kalde krigens slutt da Sovjetunionen gikk i oppløsning. Store amerikanske og andre vestlige energiselskaper var straks på plass for å utnytte det tomrom som oppstod i Sentral-Asia og rundt Kaspihavet, og den amerikanske regjering engasjerte seg direkte.

Diktaturer ble godtatt

Det spilte liten eller ingen rolle om etterfølgerstatene til sovjetrepublikkene var diktatoriske. Det avgjørende var at de slapp til vestlige olje- og gasselskaper. Samtidig som Washington og Vest-Europa pukket på menneskerettigheter i Russland, så man mellom fingrene med at disse olje- og gassrike stater undertrykte all opposisjon og tok i bruk grove torturmetoder. Selv lille Norge som gjerne fremstiller seg som en humanitær stormakt, prioriteter olje og gass høyere enn menneskerettigheter. StatoilHydro hadde ingen betenkeligheter med å satse på Aserbajdsjan som er en av de mest bisarre diktaturer i verden i dag.

Spiller øst og vest ut mot hverandre

Men dette gir ikke nødvendigvis det forventede utbytte. Diktatorene i Sentral-Asia og rundt Kaspihavet har vist seg å være sanne mestere i å spille Vesten og Russland ut mot hverandre. Lenge så det ut til at USA skulle trekke det lengste strå; amerikanske olje- og gassinteresser oppnådde meget fordelaktige betingelser i disse land, og det skulle bygges ledninger som førte oljen og gassen til Vesten uten å måtte gå over russisk territorium. Den store ledningen fra Aserbajdsjan over georgisk og tyrkisk territorium til Middelhavet er et eksempel på det.

Men så viste seg at disse diktatorer «selger bestemora» til hvem det skal være, og dersom russerne byr høyest, får de tilsaget uten hensyn til hva vestmaktene mente de var lovet.

Aserbajdsjansk spill

Aserbajdsjan inngikk først omfattende avtaler med vestlige oljeselskaper, men på forsommeren i år ble det plutselig undertegnet en avtale med Russland om leveranse av gass. Fra kommende årsskifte vil Gazprom kjøpe 500 millioner kubikkmeter årlig fra Aserbajdsjan. De fleste observatører er enige om at dette har svekket vestlige interesser og reiser spørsmål om det såkalte Nabucco-prosjektet - en gassledning fra Kaspihavet til Vest-Europa. Turkmenistan har trukket seg fra dette prosjektet.

Russland avtaler med europeerne

Da avtalen med Aserbajdsjan ble inngått, hadde russerne allerede undertegnet avtaler med fire europeiske land - Bulgaria, Hellas, Italia og Serbia - om South Stream-prosjektet. To smilende statsministre, Putin og Berlusconi, bevitnet undertegnelsen mellom Gazprom og det ledende italienske selskapet ENI.

Men den største sensasjon var den nye avtalen som nylig ble inngått mellom Russland og Tyrkia. Gazprom har fått tillatelse til å legge minst en ledning i tyrkisk territorialfarvann for å føre gass til Europa. Denne blir også direkte konkurranse til Nabucco.

Vil unngå Ukraina

Dermed må ikke russisk gass lenger føres over ukrainsk territorium, med de komplikasjoner dette stadig skaper. Russerne beskylder ukrainerne for å sabotere og stjele gassen, mens Ukraina svarer at Moskva bruker dette som pressmiddel og blander seg opp i indre ukrainske affærer. Det er vesteuropeiske forbrukere som er blitt rammet ved at gassforsyningene har uteblitt eller i hvert fall er blitt redusert i vinterkulden, og dette skadet Russlands anseelse i vest.

Tyrkias som viktig transittland

Da den første russisk-tyrkiske intensjonsavtale kom i fjor høst, ble det spekulert om to gassledninger med en kapasitet på 14 milliarder kubikkmeter i året, og det var også tale om en oljeledning. Nå er det konkrete planer, ikke lenger bare spekulasjoner. Dermed blir Tyrkia en av de aller viktigste transittland for russisk energieksport. Når dessuten den planlagte ledningen på bunnen av Østersjøen, fra St. Petersburg-området til Nord-Tyskland står ferdig, behøver ikke russerne lenger bry seg om polakker, hviterussere og baltere som i likhet med ukrainerne har skapt komplikasjoner for deres eksport.

Advarende røster

Alt dette skjer til tross for at røster i vest, særlig i Storbritannia, advarer mot å bli for avhengig av russisk gass og olje. Siste nummer av The Economist har en skarp tone som man må tilbake til den kalde krigen for å finne maken til. Den gang advarte Washington vest-europeerne mot å bli for avhengig av sovjetisk olje og gass. Det viste seg imidlertid at russerne stort sett overholdt de avtaler som var inngått, for de trengte penger like meget som Vesten hadde behov for olje og gass. Det samme gjelder antagelig i dag. Hvis russerne skrur igjen kranene, går det jo ikke bare utover vesteuropeiske forbrukere, men rammer også dem selv på pungen.

Gammelt russisk-tyrkisk fiendskap

Det oppsiktsvekkende med den russisk-tyrkiske tilnærming er at disse to land har hatt et fiendtlig eller i hvert fall meget skeptisk forhold til hverandre mye lenger enn den kalde krigen varte. Motsetningene går over 200 år tilbake; i løpet av denne tiden har det vært hele åtte kriger mellom Russland og Tyrkia. I russisk litteratur og i skolebøkene er tyrkeren blitt fremstilt som den store busemann.

Skepsisen til tyrkerne sitter fortsatt dypt. Jeg møtte i sommer en tyrkisk gruppe i Russland. De var ikke særlig populære.

Bosporus og Dardanellene

Bosporus og Dardanellene har dessuten vært et strategisk stridspunkt, i det den russiske flåte er delvis blitt stengt inne i Svartehavet. Når russerne ville la hangarskip passere, definerte de dem som destroyere med fly ombord. Men bestemmelsene om Bosporus og Dardanellene slår begge veier. Under den russisk-georgiske krig for ett år siden ble amerikanske krigsskip nektet gjennomfart, og tyrkerne inntok en ganske nøytral holdning til konflikten.

EU vil ikke ha Tyrkia

Den nye russisk-tyrkiske tilnærming på tross av historisk fiendskap må sees på bakgrunn av den motstand tyrkerne møter i Vest-Europa mot EU-medlemskap. Tyrkerne føler at europeerne vender dem ryggen. Det er ved siden av britene bare amerikanerne som virkelig presser på for å få dem inn i EU. I dag er det få som regner med at Tyrkia kommer inn i EU i overskuelig fremtid, om det noen gang gjør det. Når tyrkerne nå søker andre partnere, er det den samme form for realpolitikk som de fleste griper til i en pressituasjon. Det store spillet om olje og gass gjør dette ekstra interessant.