ABC Nyheter

Roy Jacobsen er en allsidig forfatter. Med både bredt anlagte romaner og smale, tette noveller på samvittigheten, har han etablert seg som en av de største nålevende norske historiefortellere. Han ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris for både gjennombruddsromanen «Seierherrene» (1990) og «Frost» (2004). Med sin nye bok om unggutten Finn som bor i drabantbyen Årvoll med sin aleneforsørgende mor ved inngangen til 1960-tallet, setter han en ny standard for oppvekstskildringer i et litterært norsk landskap som tørster etter mer. Selv om boka deler noe av persongalleriet sitt og foregår på samme sted og tid som «Seierherrene», står den fritt på egne bein.

Alene med muttern

Finn vokser opp i en drabantby sammen med mora si. Faren - en kranfører han ikke kan huske - er redusert til en bunke gulnede fotografier som befinner seg nedlåst i en skuff. Faren er død, men de snakker aldri om ham. De to har mer enn nok å gjøre med å få endene til å møtes. Mora jobber deltid i en skobutikk, mens Finn får dagene til å gå med å finne på rampestreker i nabolaget - og utforske det tidvis nådeløse hierarkiet som hersker i nabolagets guttegjeng.

En leieboer til besvær

Snart skjønner muttern at det ikke nytter, de har ikke råd til å bli boende. Men ingen av dem har lyst til å flytte. Å flytte er et nederlag. Så de rykker inn en annonse i avisa og får hjelp av en nabo til å bygge om et av rommene til hybel. En dame dukker opp på visning. Men det er noe rart med henne. Finn lytter ved dørene, men muttern skyver han ut.

Snart flytter Kristian inn. Han er rakrygget, middelaldrende mann som holder seg for seg selv og øser av sin leksikalske kunnskap til en guttunge som sluker alt rått. Men alt er ikke som det synes med Kristian. Jobber han egentlig som anleggsarbeider? Både Finn og mora justerer hverdagen så godt de kan, men så en dag tar muttern Finn til side. Det er tid for en alvorsprat. For dama som kom på visning, kom egentlig ikke på visning. Det viser seg nemlig at faren hans, kranføreren som døde i en arbeidsulykke like etter skilsmissen, rakk å gjøre noe mer enn å skille seg fra muttern før han omkom. Han rakk å få en datter. Helt ut av det blå skal Finn bli storebror. Til en seksåring. Verden truer med å ryke i sammenføyningene. En dag går hun av bussen, seks år gamle Linda. Og de skjønner det med én gang begge to: Denne jenta er det noe merkelig ved.

Søskenkjærlighet

Roy Jacobsen klarer det mesterstykke å skape en ytterst troverdig jeg-fortelling av Finns vansker med å orientere seg i tilstanden mellom barn og voksen. Skildringene av en til tider karrig tilværelse som skilsmissebarn, med en far det aldri snakkes om og en tidvis nevrotisk mutter som «går i kjellern» er så levende og så rikholdig at det er en fryd. Sidene flagrer av gårde, for leseren er nødt til å finne ut hvordan det går med Finn. Hvordan blir man storebror når man aldri har vært det før? Hvordan setter man grenser for en lillesøster alle andre kaller treig og skrullete? Hvordan lærer man å elske en fremmed, taus jente? Og hvordan balanserer man sitt eget behov for morskjærlighet når man skjønner at det kanskje er andre som aldri tidligere har opplevd det samme? Spørsmålene er mange i «Vidunderbarn».

Roy Jacobsen glitrer i sine iakttakelser av hvordan det er å vokse opp og kjempe for frihet fra foreldre:

«Utover i sundet, i retning neset på den andre siden av bukta, en strekning jeg aldri hadde våget å legge ut på alene. Ikke muttern heller. Nå reiste hun seg og sto ved siden av fluktstolen og la den ene hånda over øynene og var en statue over alle mødre som har stått på samme måte på strand etter strand i sommer etter sommer opp gjennom historien og sett det de elsker høyest av alt forsvinne inn i fortapelsen - og jeg svømte så herlig og langt at det gikk over alle grenser.»

Skarpskodd menneskekjærlighet

Romanen er ført i et deilig, avslappet bokmål med rom for radikale, virkelighetsnære dialoger. Her er det «det va'kke det jeg sa» og «ska'ru være med» om hverandre, krydret med en naturlig distanse til fortellingen.

Dette er historien om hvordan det er å vokse opp som enslig barn som plutselig ikke er enslig lenger. Det er historien om at noen ganger krever livet større ting av oss enn vi hadde trodd var mulig.

Men først og fremst er dette historien om at vi er utrolig sammensatte individer. At mobbeofferet «Freddy 1» (for det finnes også en «Freddy 2» og «Freddy 3» i nabolaget) har dybder man ikke hadde tiltrodd ham. At lille Linda som virker fjern og vanskelig, kanskje er det av en grunn. Det er historien om å forelske seg for første gang. Historien om å føle de voksnes svik - og kanskje være mer voksen enn det muttern klarer å være. Dette er ikke minst en sterk roman om det vanskelige forholdet mellom en engstelig mor og en omsorgsfull sønn.

Roy Jacobsen har med denne romanen lagt inn en usedvanlig rørende søknad om å skille seg skarpt ut i en bokhøst som tegner til å bli full av godbiter.