Filmanmeldelse: The ProposalEt usexy klask

Et minstekrav av hva man kan forvente seg av en suksessfull romantisk komedie ligger i ordet selv. Den må inneholde både romantikk og komikk. «The Proposal» har ingen av delene.

I løpet av de nesten to timene jeg sørgelig nok måtte sitte i kinosalen, trakk jeg ikke på smilebåndet én gang.

Når det gjelder romantikk har jeg sett sjamporeklamer som er mer lidenskapelige enn denne filmen. Kjemien mellom de to hovedrolleinnehaverne er så fullstendig ikke-eksisterende at det blir direkte pinlig.

Misforstå meg rett. Jeg ville virkelig like denne filmen. Etter min mening er det flott at man velger å caste en såpass moden kvinne som Sandra Bullock i et romantisk bryllupseventyr. Skuffelsen er derfor enda større når Hollywood-veteranen opptrer så uinteressert at hun så vidt gidder å lire av seg de platte replikkene. At ansiktet hennes er fullstendig uttrykksløst etter uttallige botox-innsprøytninger hjelper heller ikke.

The Devil meets the Fockers

Historien er kort fortalt en salig blanding av «The Devil Wears Prada», «Grønt kort adgang USA» og «Meet the Fockers».

Margaret (Bullock) er en hensynsløs forlagskonsulent som gjerne tråkker over lik med sine skyhøye Christian Louboutin-hæler for å få forfattere på Oprah Winfrey-show. Plutselig står hun ovenfor en karriere-katastrofe når det kommer for en dag at visumet hennes har gått ut. Hun er nemlig kanadisk. Løsningen blir å presse den stakkars sekretæren Andrew (Ryan Reynolds, kjent fra blant annet «Pizzagjengen»), til å gifte seg med henne slik at hun kan bli i landet. Ettersom de begge tydeligvis er like kyniske og karrierebesatte går Andrew med på dette og tar med seg Margaret hjem for å møte familien i Alaska.

Dermed er det duket for en rekke utslitte komi-klisjeer i sjangeren «byjente på landet»: Margaret friker fordi hun ikke har mobildekning. Hun ramler rundt på høye hæler i ulendt terreng. Hun har vanskelig å konversere med de eksentriske og jordnære innfødte.

Men vent, plutselig begynner hun å tø opp. Kanskje disse herlige, enkle sjelene har noe i livet sitt som hun mangler? Og er ikke Andrew egentlig litt søt når han sover? Du skjønner hvor dette bærer hen.

Overspill

I romantiske komedier fyller man gjerne på rollelisten med en rekke «sprø» biroller for å øke godstemningen. Hvem kan vel glemme vidunderlige Rupert Everett som bryter ut i sang i «My Best Friends Wedding»?

Problemet i «The Proposal» er imidlertid at krampaktig overspill og slapphet i manus gjør at disse «artige» folkene framstår som fullstendig malplasserte og overflødige. En av Pantertantene inntar rollen som den eksentriske bestemoren uten at hun klare å tilføre karakteren en flik av sjarme. Plutselig dukker det opp en mannlig, eksotisk danser med utenlandsk aksent som bruker meste av tiden på å beføle intetanende kvinner. Morsomt?

Oh my god!

I det som ser ut til å være ment som det komiske høydepunktet i«The Proposal» kræsjer Margaret og Andrew i hverandre mens de er nakne. I det de to kroppene treffer hverandre høres et heller usexy klask påfulgt av en rekke hyl og skrik fra de to godt voksne menneskene. «Oh my god, why are you naked!! », hviner de, som om de skulle vært tretten år gamle.

Den moralske panikken og uendelige klamheten i hele denne scenen står som et godt eksempel på akkurat hvor umorsom og uromantisk denne romantiske komedien egentlig er.